Creation

Alpha Classics: “Forty years have passed since Gidon Kremer created a little musical oasis in the Austrian town of Lockenhaus in 1981. The violinist’s open-minded attitude has left its mark on this event, which has become a must in the concert calendar, and the cellist Nicolas Altstaedt, who took up the torch in 2012, continues the same philosophy. For this fortieth anniversary, he has decided to call on composers who have come to Lockenhaus or had works performed there in the past ten years. Hence the programme contains two premieres – the cello concertos of Raphaël Merlin and Helena Winkelman – but also short pieces by Erkki-Sven Tüür, Esa-Pekka Salonen, Lera Auerbach, Patkop, Maja S. K. Ratkje, Matan Porat, Kurt Schwertsik and Johannes Fischer. Musical postcards that celebrate the anniversary while foreshadowing the next forty years!”

Released by Alpha Classics 8 July 2022. Duration: 72 min

On this album: Hymne für Lockenhaus, performed by Nicolas Altstaedt, Ilya Gringolts, Timothy Ridout, Nicholas Rimmer and Johannes Julius Fischer.

Order album here!

Posted in Blog, Compilations, Recorded compositions | Comments Off on Creation

Music For River Crossing

2022; dur: 10'; 2 voices, 2 loud wind instruments, 
2 Medieval percussion; Score on request from Ratkje

Created for an outdoor performance at Altes Krematorium, Lucerne. Lyrics by Ratkje, based upon Shakespeare’s Titus, Ovid Matamorphoses, Book XV and Garuda Purana.

Posted in Blog, Chamber music with voice/Vocal music | Tagged | Comments Off on Music For River Crossing

Thökk Will Weep

2022; dur: 10'; Mixed choir;
Score at Wise Music Classical

The lyrics and their background

Three fundamental rivers, all being barriers between life and death, suffering and rebirth, is the starting point for Thökk will weep. Human sorrow and longing for consolidation when facing one’s own or one’s loved ones crossing over is reflected in religious and philosophical texts as well as ancient myths. The rivers Gjöll, Vaitaraṇī and Styx, never unite in history, nor do they in Thökk will weep, but their role is in many ways similar, and one can imagine a possible influence. Purposely not highlighting their similarities, I have chosen three different entrances, three very different sources that give divergent roles in the composition. The aspect of unresolved destined death as shown in the old Norse tale of Baldr meets the words of Pythagoras’ invitation to reconciliation, the latter shared with Hindu religion’s cycle of death and rebirth. However, faced with the River, a righteous state of mind and body is needed in order to avoid its horrors. I let the Hindi scriptures voice the latter here.

The three text sources and the lyrics used in the piece:

  • In old Norse mythology, the river Gjöll («noisy») flows at the gates of the underworld, Hel, ruled over by the mighty and frightening female figure with the same name, Hel. The river has a bridge, Gjallarbrú, which the dead must cross. I have used text from the famous tale of Baldr’s death, as written in the old Norse scripture Gylfaginning. Baldr («brave») was the invulnerable and much loved male god, who was tricked to death by the jealous «Lucifer» of Norse mythology, Loki. Baldr’s brother crosses Gjallarbrú in an attempt to retrieve the fallen god from the land of the dead. The bridge’s female guardian Mó∂gu∂r asking: «Why ridest thou hither on Hel-way»? Meeting Hel on the other side, she shows some sympathy, suggesting Baldr’s return «if all things in the world, living and dead, weep for him», «but he shall remain with Hel if any gainsay it or will not weep.» Upon this, everyone cries for Baldr, except the old woman Thökk who will not weep. It seems that it is the shape shifter Loki who has taken her appearance.

Módgudr: Why ridest thou hither on Hel-way? // Hví ríðr þú hér á helveg?

Hel: If all things in the world, living and dead, weep for him, then he shall go back to the Æsir; but he shall remain with Hel if any gainsay it or will not weep. // Ok ef allir hlutir í heiminum, kykvir ok dauðir, gráta hann, þá skal hann fara til ása aftr, en haldast með Helju, ef nakkvarr mælir við eða vill eigi gráta.

Thökk: Thökk will weep | waterless tears
For Baldr’s bale-fare;
Living or dead, | I loved not the churl’s son; Let Hel hold to that she hath!
//
Þökk mun gráta | þurrum tárum
Baldrs bálfarar;
kyks né dauðs | nautk-a ek Karls sonar, haldi Hel því, er hefir

  • In Hindu religious texts the Vaitaraṇī River lies between the earth and the infernal realm of Yama, the powerful god of death and justice. For the sinful, this river is the most fearsome pit of blood and suffering and but must be crossed in order for the soul to move on. In the scripture Garuda Purana, Keśava (Vishnu) explains how dreadful the Vaitaraṇī River can be. My lyrics contains a few selected lines from the elaborate text:

Keśava:

There is no shade of trees
Lakes filled with blood
No water is to be seen Burnt by fire
Torn by thorns
Stung venomous serpents Rocks difficult to climb
Treads on razor-edges
In the awful black darkness

Showers of charcoal
Showers of stones and thunderbolts
Showers of weapons
Showers of boiling water
In one place a plain of hot sand
In another a mound of embers
In another a great cloud of smoke
In one place he stumbles in the darkness

Heaps of bones, mud of flesh and blood
This river, overspread with flames and smoke

  • In Ovid’s Metamorphoses, Book XV, Numa, the second king of Rome, celebrated for his wisdom and piety, encounters Pythagoras to learn about the nature of the universe. Pythagoras encourages to accept the flux that for ever transforms us, and give less attention to earthly goods such as meat, prescribing a doctrine of metempsychosis (transmigration of the soul after death into a new form). One should not fear Styx – name of both the river that forms the border between earth and the underworld, and its goddess. The lyrics derived from the words of Pythagoras’ teaching are meant to function as a consolation in the composition.

Pythagoras:

Since I am launched into the open sea and I have given my full sails to the wind, nothing in all world remains unchanged.
All things are in flux, all shapes receive a changing nature.
Time itself glides on with constant motion.

Neither river nor the fleeting hour can stop its constant course.
As each wave drives on a wave, so the moments fly, and others follow, so they are renewed.
The moment which moved on before is past, now exists in Time. Every one comes, goes, and is replaced.

O sad humanity! Why do you fear
alarms of icy death, afraid of Styx,
of moving shadows and empty names— of subjects harped on by the poets’ tales, the fabled perils of a fancied life?

Souls are exempt from power of death.
When they have left their first corporeal home, they always find new homes.

Maja S. K. Ratkje, Svartskog, March 2022

Posted in Blog, Chamber music with voice/Vocal music | Tagged | Comments Off on Thökk Will Weep

Maja S. K. Ratkje in conversation with Ragnhild Eskeland Wesenberg

A Norwegian composer and musician, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, has a highly productive career to look back on. Not that it’s over any time soon; it has still only just begun. In this episode she gives us a glimpse into her world, accompanied by excerpts from a recent project with Katarina Barruk: ‘Avant Joik’.

Link to podcast

Posted in Blog, Interviews in English | Comments Off on Maja S. K. Ratkje in conversation with Ragnhild Eskeland Wesenberg

Magisk støy i verdensklasse (NO)

Forvridde landskaper og sterk vokal på Barents Spektakel.

Review by Aslak Heika Hætta Bjørn, Scenekunst.no 04.03.2022

photo published by Pikene på broen

Trioen Avant Joik består av Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, live-elektronikk og vokal, Katarina Barruk, vokal og joik, og Matti Aikio, live video. Før pandemien turnerte prosjektet i Europa, og i 2020 slapp de en LP med opptak fra en opptreden på Landmark i Bergen. Konserten under Barents Spektakel var gruppens første opptreden i Sápmi.

«Babylon Berlin» og fest på lokalet
Konserten fant sted i baren på det nedlagte Kirkenes Turisthotell, for anledningen restaurert og åpna som Bar du Nord. Turisten, som hotellet går under lokalt, har røtter tilbake til gruveeventyret startet i Kirkenes og har fungert som hotell for lakseturister og annet fintfolk, og som restaurant og danselokale for lokalbefolkningen. Med speiltak og en rojal bardisk i massivt tre får lokalet en aura av en annen tid, da hotellene i Distrikts-Norge ikke bare var standardiserte overnattingsmaskiner, men en slags blanding av nattklubber og forsamlingshus. I Bar du Nord skjenkes cocktails i coupé-glass, og bargjester får utdelt ampuller med «konsentrert nordlys» som sniffes av både kunst- og kulturpersonligheter og «Tante Torhild» i mørke avlukker – noe som gir settinga en absurd atmosfære som blander den dekadente, livsbejaende nihilismen i The Great Gatsby og Babylon Berlin med nordnorsk fest på lokalet.

Konserten er strukturert rundt tre stykker, som i improvisasjonsmusikkens ånd tar den tida det tar. Ratkje bruker durende synther og loops til å lage forvridde, pulserende lydlandskaper rundt Barruks joik, i tillegg til at hun snakker, synger og skriker selv. Aikios live videokunst projiseres på scenens bakre vegg, men får også god hjelp av speiltaket på lokalet. De to første låtene er bygd rundt de tradisjonelle umesamiske joikene Stuora Várrie («Det store nordfjellet») og Ubmejen Jiännuo («Umeälven»). Det siste stykket, Surveillance, har tekst og joik skrevet og komponert av Barruk, og tar bruk av risku, de samiske søljene, som rytmisk element.

Nakent og modig
Første nummer er en tour de force i støy, og man kan se at deler av publikum, som snarere kom for å høre tradisjonell joik enn avantgarde, sender hverandre lett skremte blikk. For de første minuttene er det vanskelig å få tak på joiken i støyen. Det kaotiske lydbildet krever mye av lytteren, men gir også en skikkelig payoff, både når Ratkje og Barruk møtes i vakre vokalharmonier, og når den tradisjonelle joikemelodien trer frem bit for bit gjennom støyen.

Lydbildet og den improviserte formen krever også sitt av utøvere, og en svakere joiker enn Katarina Barruk kunne fort ha slitt med å bryte gjennom til publikum. Barruk viser en musikalitet og et så sterkt grep om joiketeknikk at hun med musikalsk selvtillit kan veksle fra det tradisjonelle og tradisjonelt vakre i joik, til å leke med lydbildet gjennom «styggere» teknikker, knurr og falsetter.

Samspillet mellom Ratkje og Barruk fungerer veldig godt og virker naturlig. Når første stykke får en brå avslutning etter at en ledning ramler ut av Ratkjes miksebord og bokstavelig talt slutter med et smell, går trioen elegant videre, mens publikum og arrangører nervøst mumler seg imellom.

Kjemien mellom Ratkje og Barruk utgjør kjernen i det andre nummeret Ubmejen Jiännuo. Barruk joiker nakent denne tradisjonelle joiken fra hennes hjemområder, mens Ratkje utfyller med improviserte toner og iblant også ukvemsord: Som et rasistisk kommentarfelt freser hun «lappjävlar» og «döda dom alla». Men til tider er det usannsynlig vakkert, når Ratkje improviserer melodier som ligger nærmere norske folketoner. Og her er det bare å ta av hatten for begge aktørene, for det at dette nakne og modige nummeret fungerer, er et resultat av to sterke utøvere på rett plass til rett tid.

Syntetisk og naturlig symbiose
Ifølge festivalprogrammet fremkaller gruppa den spøkelsesaktige, kontemplative atmosfæren i nord, der uroen og forvrengingen av utemmet kraftfull natur lurer under. Og naturen er hele tiden til stede, både gjennom Aikios grafikk og gjennom lydbildet. Både visuelt og musikalsk føles Stuora Várrie som å gå seg vill i en snøstorm, og når bilder av vann reflekteres i lokalets speiltak, føles det som trioen og publikum sitter midt i Umeälven.

Men selv om både Aikios live-video og Ratkjes improvisasjon og elektronikk henter elementer fra naturen, og grunnlaget for konserten er stedsjoiker som beskriver landskap og steder, så vil jeg ikke anklage prosjektet for naturromantikk. Aikio og Ratkje fordreier lydene og bilder av is, vann og vind digitalt, til en forvridd symbiose mellom det syntetiske og det naturlige. Tanken ledes mot Ratkjes tidligere prosjekt Desibel – hvor to svære lydhorn dundret ut tunge synther og forvridde måkeskrik utover Førdefjorden i protest mot naturødeleggende gruvedrift.

Barruk fortalte også under konserten at joiken til Umeälven ble laget lenge før hennes tid, før elva ble utbygd til vannkraft – og at joiken er hennes måte å se for seg elva hennes familie har levd med, før den ble temmet og lagt i rør. De digitalt forvridde joikene til fordums steder, og bruken av de samiske søljene som rytmisk element gir assosiasjoner til savnet til noe som er mistet, være seg steder, kultur eller natur.

Tre gode kvarter 
Den uformelle settingen på festivalbaren gir noen utfordringer med småprat blant publikum og lyd fra baren, noe som virker særlig forstyrrende på den nakne Ubmejen Jiännuo. Samtidig er det akkurat slike konserter, der både gruvearbeidere, honorærkonsuler og kunstnertyper møtes i baren til støykonsert, som er noe av det magiske med Barents Spektakel.

Avant Joik er et prosjekt som tør å ta sjanser – og lander så til de grader på beina. Den eksperimentelle joiken lager nye lydlandskaper, som er forvirrende, spennende og givende for publikum å utforske. Utøverne har et samspill som gjør at de gjennom improvisasjonen klarer å spille hverandre gode. Og selv om enkelte nummer trekker litt ut, føles det etter gode tre kvarter ut som at jeg har fått oppleve kunstmusikk i verdensklasse.

Posted in Avant Joik, Blog | Tagged | Leave a comment

National Anthems reviews (in German)

Hessischer Rundfunk: (…)Die Norwegerin Maja Ratkje hat vorn mitgesungen, mitgeflötet, Geräusche produziert, gejault, gepiepst, geknarzt, mit Plastikfolie geraschelt, und das Ensemble Modern hat ihr Stück National Anthems gespielt. Acht unterschiedliche Länder und Nationalhymnen haben wir dabei kennengelernt, die es alle nicht gibt. (…) Ratkje hat die Künstliche Intelligenz für sich arbeiten lassen. Ein Computerprogramm hat auf Basis von schon vorhandenen Wikipedia-Artikeln mehrere Länder neu erfunden, und die heißen zum Beispiel Norland Bolis, Hanyst, Mathuna oder Handong. Auf einer Leinwand lesen wir Fakten wie Einwohnerzahlen, Größe, Gründungsjahr, wir lernen etwas über die Geschichte und sogar die Küche des jeweiligen Landes. Es ist alles von Computern erfunden, und Mitglieder aus dem Ensemble Modern sind mit Mikro ausgestattet und lesen uns zusätzlich aus diesen fiktiven Wikipediaartikeln vor. Während dessen spielen die Musiker Musik, die ebenfalls von Künstlicher Intelligenz generiert worden ist auf Basis schon vorhandener Nationalhymnen, und diese Künstliche Intelligenz ist also die Grundlage für Maja Ratkje auf der sie komponiert, und sie bringt bei der Aufführung Ihre Erfahrung als Live-Elektronikerin und Sängerin mit ein. Sie steht vorn mit dem Mikrofon an einem Mischpult, und es gibt eigentlich keinen Klang, den sie mit ihrer Stimme nicht produzieren kann. Sie schafft vokale Strukturen, die sie mithilfe der Technik übereinander lagert. Sie erzeugt tierartige Klänge wie keifende Affen oder vorbei flatternde Vögel. Da denkt man an ferne, fremde Länder, aber sie singt auch mal mit der gespielten Ergriffenheit einer Pop-Diva, die auf einer öffentlichen Veranstaltung die Nationalhymne zum Besten geben soll, wir kennen das ja aus dem Fernsehen. Das computergenerierte Grundmaterial erklingt dabei manchmal konventionell gespielt, also alle spielen im Ensemble zusammen. Manchmal zerpflückt Maja Ratkje aber auch das Material, zerlegt es, dekonstruiert es oder die Töne der Melodie wandern vor einem Instrument zum anderen. Also wir im Publikum haben oft schmunzeln oder lachen müssen beim Hören oder lesen der durch Künstlicher Intelligenz erzeugten Texte. Das klingt wie Anfangskapitel aus Reiseführern, das sind Phrasen gewesen, die alles sagen und nichts sagen, Texte, die sich in ihren Aussagen logisch auch teilweise widersprechen, und Maja Ratkje verhandelt in Ihrem Stück National Anthems, also auf humorvoll ironische Weise die Problematik von Nationalstaaten, Nationalgefühl und politischen Idealen, und diese Botschaft ist im Text und Musik gestern bei uns in Publikum wunderbar angekommen. (Meinolf Bunsmann)

Neue Musikzeitung: (…)Dass Ratkje die beliebigen Text- und Klangfolgen selber nicht ernst nahm, sondern launig-abfällig kommentierte, eröffnete dem Publikum keinen neuen Zugang, sondern allenfalls der Komponistin eine Hintertür zu verlegener Selbstdistanzierung.(…)

Frankfurter Rundschau: (…)Eine gute Handvoll fiktiver Hymnen samt von den EM-Musikern eingesprochenen ebenso fiktiven Beschreibungen von Land und Leuten war so witzlos wie die gesamte Lehrhalbstunde, die auch Overhead-Projektion nutzte. Einmal durften alle mitsingen und hörte man auch, dass die Komponistin über Geräuschbildungskompetenz verfügt. Das Ganze ähnelte dennoch einer Aufführung des Leistungskurses „Musik und kreatives Schreiben“, wo Eltern gerührt den gutgemeinten und harmlosen Versuchen der Teenager lauschen.

Frankfurter Allgemeine: (…)National An­thems“ von der norwegischen Sängerin und Komponistin Maja S. K. Ratkje, und dieser Zyklus hatte wirklich alles, womit man hätte locken können: Phantasie, Humor, Einsatz von Künstlicher Intelligenz beim Materialarrangement und eine charismatische Ratkje mit auf der Bühne, die ihre Nationalhymnen für erdachte und jeweils auch in Worten vorgestellte Staaten zusammen mit dem Ensemble Modern zum eklektisch-elektronischen Spektakel machte. Am 10. Januar wird dieses Konzert in Frankfurt, dem Sitz des Ensembles, noch einmal gespielt: dem Vernehmen nach ausverkauft, Heimvorteil.(…)

Link to work
Posted in Blog, National Anthems | Comments Off on National Anthems reviews (in German)

National Anthems

2021; dur: 35'; Voice solo, Picc/Fl, Ob, Cl/B Cl, Bsn, Hn, Perc, Pno/Synth, 2Vln, Vla, Vc, Cb/El Bs, live electronics and projections; Score at nb.no

Imagine there’s no countries.

Despite today’s globalization, we still structure our world and its people with national states. Despite collective ownership to the world and global principles of justice, such as determined by international organizations, each country’s internal structure gives huge differences in living conditions for its people. Within a state, principles of justice are depending on which grounds are shared among its people: politically, socially, cultural and religious traditions. Citizenship alone gives no guarantee for actual participation. The historical forming of a national state is not necessarily built on rational or moral virtues unique to the state, or on an internal collective affiliation. Crucial for a state to uphold existence, is its ability to realize basic moral rights. Crucial for our highest political ideal for states to coexist is to prevent boundaries from becoming barriers that sustain suppression. 

In National Anthems, I have tried to look at national states through the eyes of artificial intelligence (AI). One of the worlds most up-to-date machines has learned how states are presented on Wikipedia, and has responded to that with a collection of new, fake states that are presented in a concert performance with textual fragments from the AI and with music based on national songs derived from existing states. (The countries are also presented in full online at Atlantispedia.art.)

What can artificial intelligence, also created by humans and completely lacking morals and deep rooted cultural understanding, tell us when responding to how we present our national states?

Full texts are presented additionally as online articles for those interested. AI learning is done with the help of Inga Strümke, Steffen Mæland, Henrik Sundt and Anders Vinjar.

A co-commission by Ensemble Modern with kind support by the Minister of State for Culture and the Media and Kölner Philharmonie. The premiere was presented by Ensemble Modern on the 6th January 2022 in the Kölner Philharmonie.

„National An­thems“ von der norwegischen Sängerin und Komponistin Maja S. K. Ratkje, und dieser Zyklus hatte wirklich alles, womit man hätte locken können: Phantasie, Humor, Einsatz von Künstlicher Intelligenz beim Materialarrangement und eine charismatische Ratkje mit auf der Bühne, die ihre Nationalhymnen für erdachte und jeweils auch in Worten vorgestellte Staaten zusammen mit dem Ensemble Modern zum eklektisch-elektronischen Spektakel machte.

Andreas Platthaus, Frankfurter Allgemeine

Read more reviews here

Posted in Blog, Chamber music with live electronics, Chamber music with voice/Vocal music, Large ensembles | Tagged | Leave a comment

Yrande liv og mythos frå Maja Ratkje på Dokkhuset (NO)

Anders Kruse, Under Dusken 3. februar 2022, publisert på underdusken.no

Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes verk Rökkur er eit møte mellom gamle instrument og ny musikk, som ikkje kunne gått nokon annan veg enn dette.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har no i ei årrekke markert seg som ein av dei ypperste komponistane det norske musikkliv har å tilby. Eller, ho er jo ikkje berre komponist, men også multiinstrumentalist, politiker, forfattar – ei slik som har fleire timar i døgnet enn oss andre. Andre februar gjesta ho Dokkhuset saman med det islandske ensemblet Nordic Affect, som framførte verket hennar Rökkur. Rökkur er eit islandsk ord, og tyder skumringstime – den tida når myrkret sett inn og folk samla seg for å fortelje historiar.

Ratkje sjølv beskriv verket som ei samling gamle og nye songar skreve for barokkinstrument. Under konserten påpekar fiolinisten at strengene deira vert laga på samme måte som strengar på 1500-talet. Det ligg ein heilt eiga sårbarhet i instrumenta, som har ein heilt anna klang enn den ein er vand med frå moderne instrument. Denne klangen kjem til å prege heile konserten.

Den fyrste av songane byrjar med eit kromatisk virvar frå cembalo, para med einslege tonar frå fiolin og vokal – ja, Ratkje er nemlig med som utøvar sjølv denne kvelden. Musikken er stille, klar som glas, før han glir over i ein porøs sky av notar. Saman med elektronikken til Ratkje skapar dei eldgamle instrumenta ei heilt eiga stemning, som gradvis glir over i ein mørkare himmel med tettare skyar. Strengar knirkar. Det er slik ein tenkjer det lyd når trerøtter vrir seg langt under jorda.

Brått lyd eit einaste ord ut i salen. “Truth”, seier Ratkje, og vi er over i ein anna lydverden. Små melodiske fragment snor seg fram, glir fram og tilbake, inn og ut av statiske klangar. Ratkje punkterer med enkeltord, eit her og eit der, det samme gjer cembaloen. Musikken glir tilbake til ein enkelt, stilleståande tone frå cello. Fiolin og bratsj stemmer i ein sorgtynga og folkeleg duett.

Igjen stilnar det, og Ratkje byrjar å syngje for alvor. “Jeg legger hjertet mitt inntil kroppen din”. Ei sårbar linje, perfekt para med dei sarte akkordane frå strykeinstrumenta. Ratkje har verkeleg tatt tak i sårbarheta som ligg i instrumenta. Musikken hennar er ofte fylt med ein rå energi, og sjølv om musikken i Rökkur framleis kjennes rå og intens er det på ein heilt anna måte. Han er så mykje meir innadvendt og skjør enn mykje anna i produksjona hennar, noko som synes å vere fundamentert i den heilt særegne lyden av slike instrument. Instrumenta er ikkje berre klangleg sårbare, men også fysisk. Kvar gong det er eit opphald i programmet må ein til med ein ny runde med stemming av instrument.

Eit utdrag frå Ratkjes musikk til balletten Sult følgjer så, omskreve til å passe besetninga. Eit rytmisk gjentakande figur i cembalo ligg og flyt under Ratkjes lydbaserte improvisatoriske vokal. Etter kvart snik spretne gestar seg inn i fiolin og bratsj, og plutseleg drar Ratkje fram noko så eksotisk som ein elektrisk kalimba. Ordlaust har vi glidd over i eit nytt stykkje. Over tonane frå kalimbaen legg det seg ein langstrakt, plystra melodi, og resten av ensemblet stemmer i. Tunge, melankolske akkordar veks fram rundt ein tekst frå 1600-talet skreve av George Herbert.

Ny stemmerunde, nytt stykkje, og no vart vi servert ein ordentleg høydare. Eit speilblankt hav legg seg framfor oss, som beveger seg frå det heilt statiske til noko som består av ei mengde små rørsler, men som framleis synast å vere heilt i ro. Hender dragast over strengane inni cembaloen, elektroniske lydar eskalerer, støy truar med å drukne ut dei akustiske instrumenta. Til slutt held berre celloen stand, før ein heilt vill klangverden yrer fram. Alt veks, det hamrast i tangentane på cembaloen – det virker som lyden frå instrumentet skal fylle heile verda. Sakte, uhyre sakte, slik ein isbre beveger seg over eit fjell spaknar kaoset. Det kjem ein duett mellom cembalo og elektronikk, tradisjonelle akkordar møter grensa til støy på scena.

Konserten avsluttast med ein song skreven over ein tekst av Ratkjes dotter Frida, ein nattasang ho skreiv til veslesystra si da systra ikkje fekk sove. Gong på gong kjem eg attende til denne klangen. I dette nummeret er verkeleg denne mystiske, skjøre, sårbare klangen det som meir enn noko anna dominerar lydbiletet. Og når dei er ferdig må dei pent inn og spele eit ekstranummer, dei drar stykkjet med Herberts tekst ein gong til. Denne gongen lyd det mindre kvasst enn fyste gong, men det kan ein jo ikkje eigentleg laste musikarane for.

Eg sitt til slutt med ei kjensle av at dette var ein reise kor eg aldri heilt visste kor eg var på veg før eg satt på den andre sida, og det kjennest åpenbart at det ikkje kunne vere nokon annan stad eg skulle.

Posted in Blog, Rökkur | Comments Off on Yrande liv og mythos frå Maja Ratkje på Dokkhuset (NO)

Hugs and Bugs

Clean Feed Records: “Hugs and Bugs” is the product of the compositional mind of saxophonist Kristoffer Berre Alberts, whom the notes of this album indicate as its initiator, curator, editor and producer, with the help of electronics visionary Lasse Marhaug. Alberts and Marhaug aren’t among the players reunited for the Block Ensemble, but their presence is always felt. They had a musical puzzle in their hands: the contributions of 14 top improvisers from Norway, Sweden, Denmark and the Netherlands, each one recorded in isolation during the pandemic. Both connected the pieces masterfully in one of the most ingenious creations resulting from the challenges imposed to music by the new virus affecting humanity. Curiously enough when Lasse Marhaug is involved, and when one of the performers is Maja S. K. Ratkje (here exclusively as one of the singers), this opus is entirely acoustic. Strings, percussion, blowing instruments, pipes (organ and accordion) and vocals are the instruments used, and their association is a feast of timbral and pitch combinations. Not to be missed.”

CD and LP. Released in 2021.

Buy at Clean Feed Records

The members of Block Ensemble have recorded improvisational sonic material separately. The material has then been blocked, stacked, and bunged up by editor and curator Kristoffer Alberts.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje vocals | Stine Janvin Joh vocals | Britt Pernille Frøholm hardanger fiddle | Didrik Ingvaldsen trumpet | Mette Rasmussen alto saxophone | Lene Grenager cello | Tanja Orning cello | Jasper Stadhouders guitar, kologo and mandolin | Mats Äleklint trombone | Nils Henrik Asheim organ | Frode Haltli accordion | Ingebrigt Håker Flaten double bass | Per Zanussi double bass | Dag Erik Knedal Andersen drums

Recorded in isolation and separately by the musicians. Initiated, curated, edited and produced by Kristoffer Berre Alberts. Co-produced, mixed and mastered by Lasse Marhaug. Cover design by Kjetil Brandsdal. Executive production by Pedro Costa for Trem Azul.

Posted in Guest appearances, Mixed media/Vinyl/Other shapes | Tagged | Comments Off on Hugs and Bugs

Spill for meg pappas hjerte så jeg kan høre det

2021; dur: 13'; Vln; Score at Wise Music Classical

First performed by Ingvild Habbestad on recording for Eli Eines’ exhibition Hull i hjerte at Møre og Romsdal Kunstsenter Oct-Nov 2021.

In 2021 artist Eli Eines got hold of the journals showing her father’s ECG measurements, diagnosed with ‘a hole in the heart’. The invitation to make music for her upcoming exhibition using these early printouts was accomplished by Ratkje, making a score for solo violin and recording this to be played in the exhibition. The title is Eines’, and the music can be performed as a concert piece as well as in connection to Eines’ work.

photo of ECG print with permission from Eli Eines
Posted in Blog, Chamber music, Multimedia/Installations | Tagged | Leave a comment

Considering Icarus

2021; dur: 18'; Tbn solo and small orchestra; 
Score at Wise Music Classical
Watch the premiere of Considering Icarus, performed by SWR Symphonieorchester. Soloist is Stephen Menotti. Conducted by Brad Lubman. First performed at Donaueschinger Musiktage Oct. 14, 2021.

William Butler Yeats once wrote a poem titled To a Friend Whose Work has Come to Nothing (1931). In 1960, the American poet Anne Sexton wrote the following poem, as a part of her first published work, Bedlam and Part Way Back. I see it as an encouraging advice to reach the sun. If you never tried, you’ll never know. I thought it fitted very well to the trombone concerto and the soloist’s determined will to make the music fly.

To a Friend Whose Work Has Come to Triumph

Consider Icarus, pasting those sticky wings on,
testing that strange little tug at his shoulder blade,
and think of that first flawless moment over the lawn
of the labyrinth. Think of the difference it made!
There below are the trees, as awkward as camels;
and here are the shocked starlings pumping past
and think of innocent Icarus who is doing quite well.
Larger than a sail, over the fog and the blast
of the plushy ocean, he goes. Admire his wings!
Feel the fire at his neck and see how casually
he glances up and is caught, wondrously tunneling
into that hot eye. Who cares that he fell back to the sea?
See him acclaiming the sun and come plunging down
while his sensible daddy goes straight into town.

(With kind permission of Houghton Mifflin Publishing Company)

Posted in Blog, Large ensembles | Tagged , | Leave a comment

Songs by Radka Toneff for orchestra

2021; dur: 14'; Solo voice and guitar, 3-2-2-2, 
4-3-3-1, timp,  2 perc, harp, pno, strings;
For score and parts rental, contact Ratkje

The two songs “Say Something Nice” by Arild Andersen/Radka Toneff and “Lorelei” by Radka Toneff to words by Sylvia Plath arranged for orchestra and jazz soloists.

First performed by Kirsti Huke, Petter Vågan and Kringkastingsorkesteret Sept. 25 2021 under Ultima Festival.

Posted in Blog, Large ensembles | Tagged | Leave a comment

Finnskogutstillingen 40 år

Catalogue for Finnskogutstillingen’s 40 years’ anniversary. Includes CD with music by Christian Eggen, Anders Jormin, Sinikka Langeland and Ratkje/Haltli. Released 2021 by Finnskogutstillingen.

On this album: Uten tittel (Musikk til glass og stål) by Frode Haltli and Maja S. K. Ratkje.

Buy link
Posted in Blog, Compilations, Mixed media/Vinyl/Other shapes, Rare stuff | Leave a comment

5 skiver som har inspirert Maja S. K. Ratkjes nye album Vannstand (NO)

Tigernet.no: Vannstand er en hyllest til de langsomt pulserende tidevannskiftene langs Norskekysten. I dette verket har ungdommer fått mulighet til å reflektere rundt og svare musikalsk om forholdet sitt til kysten, vannet og havet. Vi har tatt en prat med Maja for å høre hvilke plater som har inspirert henne i arbeidet med dette verket som nå kommer ut plate på Motvind Records!

Eugeniusz Rudnik – Studio Eksperymentalne Polskiego Radia / Polish Radio Experimental Studio
Jeg var så heldig at jeg fikk arbeide med den polske pioneren Rudnik (1932-2016) på invitasjon fra Warzsawa de siste årene før han gikk bort. Det beste med musikken er at den er så tøylesløs. Han leker med alt fra feltopptak av underholdningsfjernsyn til politikk, unger som roper og analoge signaler og setter det inn i komponerte, uforutsigbare forløp, mer eller mindre ledsaget av støy og elektronisk bearbeiding. Tilfeldig virker derimot ikke Rudniks komponering. Han viser en dristig timing, og musikken gir en følelse av en egen iboende logikk, ting som vender tilbake, ting som blir fordreid, det er et intrikat spill mellom elementer som oppdages gjennom gjentatte lyttinger.

Pauline Oliveros – Four Meditations / Sound Geometries
Verk i Open Form-tradisjonen, et like åpent begrep som selve verkene, hvor den amerikanske komponisten og filosofen Pauline Oliveros (1932-2016) var en ledende skikkelse, fungerer på ett nivå slik som annen partiturmusikk: Musikerne bidrar til en allerede eksisterende idé eller et planlagt konsept. Alt kan være et partitur: gjenstander, en setning, et bilde. Vi har spilt et verk bestående av fire steiner med SPUNK. Oliveros’ verk bestod gjerne av småinstrukser, ikke ulikt de av Yoko Ono. For Oliveros handlet det om å skape situasjoner for seg og for andre musikere som trekker oss ut av komfortsonen. Det kom som et resultat av at hun på 50-tallet ble lei av sine egne klisjeer i improvisert musikk. Hun grunnla Deep Listening Institute, der målet er en dypere form for lytting, ikke forsere et musikalsk forløp.

Ikue Mori – One Hundred Aspects Of The Moon
Tidligere trommis i DNA, japanske Ikue Mori (bor i New York), gikk fra trommesettet til trommemaskiner og så videre til laptop hvor hun blander en helt unik lydpalett, definitivt perkussivt, selv om lydene nå er elektroniske, og finstilt til fingerspissene slik at hun er i stand til å faktisk spille med laptop som instrument på en måte få andre kan matche. Hennes lytting er nøkkelen her, og måten hun kombinerer det nysgjerrige og utforskende, med sanselighet og skjørt, selv i det mest kompromissløse. Hun er ikke utdannet i musikk, og hun relaterer like mye til visuell kunst som til lyd, og hun lager også merkelige folklore-aktige visuelle uttrykk som hun utforsker live i sine solo-sett.

Luc Ferrari – Presque Rien No.1 / Société II
En tidlig morgen på en fransk strand. Lyden av folk, båter, høner, barn, noen som hamrer med verktøy. Gresshopper har våknet også. Alt er med. En dokumentarfilm uten bilder. Nesten vanvittig å tenke på at dette ble utgitt på vinyl på Deutsche Grammophon i 1970! Ferrari laget da også filmer, og at han også skrev for tradisjonelle instrumenter er det andre verket et bevis på.

Kjell Samkopf – Burragorangian Stones
Norge har hatt sin John Cage i Kjell Samkopf i over 20 år. Sentralt i verket er en komposisjon spilt inn med steiner av en gruppe kunstnere som deltok på en camp på et sted som heter Burragorang i Australia. Originalpartituret til stykket finnes kopiert i omslaget. Remser av tall utledet av ordet Burragorang ledsages av instruksjoner om når det skal spilles eller snakkes (man skal telle på sitt eget morsmål). Varheten for stillheten og landskapets detaljer er intens. Den menneskelige tilstedeværelsen i det naturlige lydlandskapet likeså. Stemmene låter messende og litt mystiske, nesten litt skumle, og steinene trekker tankene tilbake til steinalderen og til myten om at musikk oppsto på nettopp denne måten.

Link to Vannstand album
Posted in Blog, by Maja in Norwegian | Leave a comment

A Special Moment In Norwegian Music: Vriompeis 2021 Reviewed

photo by Maja S. K. Ratkje, from outside BLÅ on the concert day

The Quietus:

(…)On day two, the internationally acclaimed composer Maja Ratkje is headlining with a noise show. It’s still 40 people sitting on barstools. A person in the audience is doing fist-pumps, moving his closed hand up and down several times as a sign of victory. Nothing wrong with a good dose of Viking dancing. Earlier, people were air drumming from their chairs. But the context is quite peculiar: is there any other country where the top contemporary composer plays a noise show in a former squat for 40 people, including a lone fist-pumper sitting on sports bar furniture? Maja Ratkje is unparalleled. She composes for distinguished orchestras, works in the jazz field, and also knows her underground noise. With this set she shows that, to her, those totally different fields are not separate entities. Calling it noise is too easy. Calling it improv is too easy. Combining extraordinary craftsmanship on both electronics and voice, she shows what a great musician she is. There’s always a sense of structure, of composition, but not within the traditional forms. Ratkje challenges her listeners and knows exactly where she’s taking them.

At first it sounds like a Pierre Henry remix of Tom Tom Club, with gliding and sliding noises reworking the voices of female rappers. At the end of the set the listener is transported to totally new territories. Ratkje puts a piece of styrofoam between her microphone and throat. Then, with her own voice, altered with electronics, she produces a primal scream that’s so intense, so scary, so real. It makes Coil’s Hellraiser soundtrack, or Suicide’s ‘Frankie Teardrop’ — considered by some to be the scariest music ever being made — sound like easy listening. Nordic culture has a long history of screaming. Of course there are the screams of Munch, the sax sound in free jazz, and the typical screams and growls of black metal. It all goes back to Galdr, an old word for “magic spell,” which is a falsetto-like primal scream. Some are used for magic healing.

Ratkje’s voice is unforgettable. Her performance is unforgettable. 18 months of fear of death, of isolation, have been squeezed out by one throat. My memories about this period will not be about doomscrolling and home shopping. This scream. At that transformative moment. From a real voice. From a real PA. With real people. With real emotions. That’s what life is about.” (…)

Joost Heijhuijsen

Posted in Blog, Solo concerts | Comments Off on A Special Moment In Norwegian Music: Vriompeis 2021 Reviewed

Motvind i ansiktet, spunk i ryggen (NO)

Salt Peanuts:

Det siste tolvte punktet på dagsorden for denne sjette Motvind-festivalen er en konsert med improvisasjonskvartetten SPUNK. Lene Grenager på cello, Kristin Andersen på trompet og blokkfløyter, Hild Sofie Tafjord på valthorn og elektronikk og Maja S. K. Ratkje på vokale og elektroniske effekter.

Det er godt og vel 25 år siden denne fenomenale kvartetten ble dannet, med et navn som har sitt utgangspunkt i en historie Astrid Lindgren fortalte om Pippi Langstrømpe. En dag hadde Pippi funnet,

– Et nytt ord, sa Pippi og så på Tommy og Annika …. – Et splitter splatter nytt ord.
– Et meget godt ord, sa Pippi. – Et av de beste jeg har hørt.
– Si det da, sa Annika.
– Spunk, sa Pippi triumferende.
– Spunk? sa Tommy – Hva betyr det?
– Hvis jeg bare visste det, sa Pippi. – Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger.

Støvsuging ble det altså ikke noe av. For Spunk er jo Spunk. Hverken mer eller mindre. Klart, tydelig, veldefinert, uten tvil. Som Wittgenstein sa det, ethvert utsagn utledet med hjep av logiske beslutningsregler er tautologiske, og dermed uten mening. Spunk er Spunk. Og definitivt ikke støvsuger.

De har beriket oss med en lang rekke utgivelser, men det er de få konsertene med dem som virkelig er høydepunktet. Dette er musikk som nytes best live, ikke hermetisert. Jeg opplever konserten deres som drevet fram i en nærmest filmatisk dramaturgi, som en kraftfull elv. Alt flyter, panta rei, sa Heraklit. Her flyter det i turbulente kast, vare og stille laminærstrømmer, dundrende fosser, og stillestående vann.

En fantastisk utstudert bruk av dissonanser, der dissonansene selv blir en drivkraft i musikken. Små, ørsmå detaljer, intenst samspill. Spunk er alltid Spunk. Ettersom det aldri er det samme, er det alltid det samme. Meningsløs meningsrikdom. Alt flyter! Du kan aldri gå ned i den samme elva to ganger. Du kan aldri gå inn i den samme Spunk-musikken en gang til. For Spunk er Spunk. Alltid.

Og med Spunk i ørene avslutter vi årets Motvind-festival og takker Motvind kulturlag for et strålende program, mange gode stunder med god musikk, og ikke minst, godt selskap. For med Hans Børli kan vi si, … alt vi hører har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen. Takk for i år.

Tekst og foto: Johan Hauknes

Posted in Blog, SPUNK | Tagged | Leave a comment

To The Surface / Til overflaten

2021; Permanent 6 channel sound installation

This sound installation was initiated by Harald Solberg at Bomuldsfabriken Kunsthall in 2019, and the premiere was in May 2021 under the new leadership of Tone Lyngstad Nyaas. Maja S. K. Ratkje has collected over 2100 single sound samples from the surroundings of the old mines and the modern walking bridge in the sculpture park Kunstarena Torbjørnsbu Gruver, which is a part of the art center.

The work plays with it’s surroundings, using local weather input (light, humidity, wind and temperature) measurements as variable parameters for the musical composition, so the sounding result becomes unique for each listening.

A three minutes long composition starts when audience enters the last platform of the walking bridge, where six speakers are mounted under the floor pointing towards the surrounding rock walls. The sound is reflected back to the audience, as if it is the steep rocks that sing themselves.

The weather parameters help deciding which sounds are to be selected from the more than 2000 samples in the sorted banks, with an intricate system of chance and composition of small musical gestures that can vary in tempo, number, pitch, dynamics or processes that make the sounds longer and loose their attack, where the aesthetics are that the music would illustrate or accompany how we perceive weather, bright light creating an impression of bright sounds, low temperature – less activity etc. From the smallest choice of single sounds to general shaping of the form.

The work is made with help from Notam (Norwegian centre for technology, art and music). Programming as well as design of weather sensors is executed by Thom Johansen.

The walking bridge through the sculpture park at Bomuldsfabriken Kunsthall.
The composer at the end platform of the walking bridge.
Thom Johansen under the bridge.
The platform from below.
The weather station, with sensors measuring wind, temperature, humidity and light.

Posted in Blog, Multimedia/Installations | Leave a comment

Maja S. K. Ratkje hever stemmen (NO)

Main feature in Jazznytt #257 Vinter 2021

Order at https://jazznytt.jazzinorge.no/

Posted in Blog, Interviews in Norwegian, Danish, Swedish | Leave a comment

Avant Joik: Live in Bergen reviews (in English and Chilean)

Loop: Avant Joik is the collaborative project of Norwegian Maja S. K. Ratkje on vocals and live electronics, Swedish Katarina Barruk on vocals and joik, and Finn Matti Aikio on live visuals. At first I thought that joik was an instrument, although Barruk uses it as such through the type of singing it is. The joik has been the musical expression of the Sami since ancient times, living in Sápmi, a region that stretches across northern Norway, Sweden, Finland and the Kola Peninsula in northwestern Russia. “Live in Bergen” consist in four pieces recorded live on occasion of the Joar Nango exhibition, at the Bergen Kunsthall festival held in September 2020. “Surveillance jah Sïlbbaskiđđeme” the opener of the LP, reveals Barruk’s narrative under the tonalities of joik and brooches rhythms like percussion instruments. Added to this are the versatile properties of Ratkje’s voice, along with the electronic textures that meander like bursts in an abstract, suggestive, emotional, throaty and dramatic language. On “Stuora Várrie” Katarina sings a chant that looks like a mantra, while the high notes of Majas’s vocals and the buried noises blend together. Ratkje’s guttural and disjointed vocalizations seem to collide with Barruk’s soft singing, although finally go through a dialogue and decant into a silence. “Surveillance jah Fámmuo”, the last song on this album, begins with the traditional brooches creating a rhythm that is also marked by electronic manipulations. While the song continues to flow, Maja expresses herself in her own indistinguishable language. Aikio’s minimalist visuals complements this dialogue between tradition and modernity, wraping it up with subtle images. (Guillermo Escudero)

The Wire: Avant Joik Live In Bergen Bergen Kunsthall DL/LP A main theme of Tim Hodgkinson’s 2016 book Music And The Myth Of Wholeness rests in the parallel between shamanistic musical expressions and free improvisation. While primarily interested in Siberian traditions, many of his thoughts on a nature culture aesthetic apply to joik – a music and singing style indigenous to the Sámi people in the northern regions of Norway, Sweden and Finland. Similar to Tuvan songs, the primary purpose of these improvised, animistic chants was not entertainment. Rather, they were a way of healing, guiding spiritual and intimate sentiments, evoking persons, animals and landscapes by singing them into being. A few notable artists like Mari Boine introduced joik to dominant Western idioms, but rarely managed to transplant their primordial essence into avant forms as successfully as composer and vocalist Maja SK Ratkje and singer Katarina Barruk have on Live In Bergen. Recorded during the Festival Exhibition 2020 at Bergen Kunsthall, its four pieces owe their soul to Barruk’s transfixing singing as they teeter between the ancient and the contemporary. Meanwhile, Ratkje’s ongoing fascination with the human voice and keen ear for environmental noises allow her to exalt the material by settling electronics into rhythmic patterns – equivalents to the drums that sometimes accompany joiks – and associative cues. Her interventions are sublime throughout, whether manipulating and echoing Barruk’s undulating, voluminous inflection, joining her with extended techniques – humming, whistling, growling, hissing – or shaping percussive sounds from Sámi brooches. The two performances of Barruk’s original “Surveillance” are mesmerizing drones, but their visceral impression is eclipsed by the traditional songs they surround. On “Stuora Várrie” and “Ubmejen Jiännuo”, each splintering vocal thread absorbs you deeper into a memory of a mountainside. As depicted in Matti Aikio’s visuals, a wild river flows there. You can feel the chill of its water, hear the murmur of trees and sense the woodland mysticism of it all. True to the expressive semiotics of joiks and thanks to the empathetic modes of modern composition and instrumentation, these cuts carry not images, but vivid sensations. (Antonio Poscic)

Salt Peanuts: (…) The album is opened and closes with the pieces – «Surveillance jah Sïlbbaskiđđeme» and «Surveillance jah Fámmuo», both are based on Barruk’s lyrics and melodies, suggesting an emotional state-if-mind and an enigmatic sense of time and space. These pieces present the more experimental side of Avant Joik. Barruk uses traditional Sámi brooches as instruments, processed by Ratkje’s electronics software and vocals. The sparkling brooches are matched by Aikio’s visual images of light being reflected by water and ice: «To show, that they have, that they have, power. / Have skinned our silver because they do not know. / Because they do not know. / But we know, among us, among us, there is power». Barruk sings-chants the emotional lyrics of the first piece as abstract sounds and as a suggestive joik song, using her voice as a poetic instrument, while Ratkje adds subtle layers of electronic sounds and noises and an array of vocal gestures, all intensify the hypnotic delivery of Barruk. The latter piece is more meditative and gentle. Ratkje’s electronics and her imaginative vocal utterances embrace and punctuate cleverly the ceremonial, soaring vocals of Barruk with deep-toned, sonic nods to other indigenous cultures. «Stuora Várrie» is based on a traditional joik that the performers bring into a windy mountain landscape. Barruk is totally possessed in a shamanistic, joik ritual that sounds as aims to distance evil spirits, while Ratkje mixes abstract yet unsettling, detailed windy sounds to this mysterious soundscape. «Ubmejen Jiännuo» (Ume River) is another traditional joik, from an era when the Ume-river was not yet extensively cultivated for hydroelectric power. Barruk says that when she joiks it she can see how the river was when it was still running free. This is a vocal duet between the traditional, structured joik form of the singing of Barruk and the free-improvised, intuitive and sometimes pixie-like vocalizations of Ratkje. Both complement each other, as Barruk and Ratkje are attentive and imaginative listeners and improvisers. An insightful and inspiring journey into the mysteries of the Sámi culture. (Eyal Hareuveni)

Record link

Loop: Avant Joik es el proyecto colaborativo de la noruega Maja S. K. Ratkje en voz y electrónica en vivo, la sueca Katarina Barruk en voz y joik y el finlandés Matti Aikio en las visuales en vivo. En un principio pensaba que el joik era un instrumento, aunque Barruk lo utiliza como tal a través del tipo de canto que es. El joik ha sido el modo de expresión musical de los samis desde tiempos antiguos que habita en Laponia, una región que se extiende por el norte de Noruega, Suecia, Finlandia y la península de Kola, al noroeste de Rusia. “Live in Bergen” que consiste en cuatro piezas grabadas en vivo con ocasión de la exposición de Joar Nango, en el festival de Bergen Kunsthall realizado en septiembre de 2020. “Surveillance jah Sïlbbaskiđđeme” que abre este LP devela la narrativa de Barruk bajo las tonalidades del joik y ritmos de broches como instrumentos de percusión. A ello se agregan los versátiles propiedades de la voz de Ratkje, junto a las texturas electrónicas que serpentean como ráfagas en un lenguaje abstracto, sugerente, emotivo, gutural y dramático. En “Stuora Várrie” Katarina entona un cántico que parece un mantra, mientras se mezclan las notas altas del canto y los ruidos soterrados de Maja. Los vocalizaciones guturales e inconexas de Ratkje que parecen chocar con el suave canto de Barruk entran finalmente en un diálogo y decanta en el silencio. “Surveillance jah Fámmuo”, última canción de este disco, comienza con los broces tradicionales creando un ritmo que también es marcado por las manipulaciones electrónicas. Al tiempo que el canto continúa fluyendo, mientras Maja se expresa en su propio lenguaje indescifrable. Las visuales minimalistas de Aikio complementa este diálogo entre la tradición y la modernidad, envolviéndolo con sus sutiles imágenes. (Guillermo Escudero)

Posted in Avant Joik: Live in Bergen, Blog | Tagged | Leave a comment

Full Moon reviews CTM (CZ)

Jan Starý, www.fullmoonzine.cz, 2019

Na obrovském projekčním plátně se jen lehce čeří voda. Přichází Maja Ratkje, dýchá, syčí, prská do mikrofonu a skládá z těch drobných zvuků členité, ale decentní a barvou vlastně obyčejné plochy. Připojuje se Katarina Barruk s lidovými nápěvy, které v nekonečných repeticích fungují jako zaříkávání.

Ve vystoupení Avant Joik se sráží formální čistota a čirý experiment. Švédka Barruk přímo navazuje na sánské zpěvy joik, sama patří mezi deset posledních uživatelů jedné formy sánštiny, Norka Ratkje už je dávno legendou mezi hudebními odvážlivci, ale nepřestává s hledáním nových výrazů. Na jedné straně tu stojí jednoduchá, autentická tradice, na druhé neustálý rušivý neklid.

Jejich souhra funguje extrémně dobře a nemá vedoucího. Zpěvy dávají celku strukturu, ruchy a šumy na pozadí předcházejí vzniku příliš snadné idylky, ale zároveň vlastně oslavují organičnost: namísto kutilských hrátek se synťáky, které jsou v tzv. experimentální hudbě obvyklé, Ratkje pracuje s konkrétními, vlastně přírodními zvuky. Podobně i minimalistická projekce Mattiho Aikia věnuje pozornost přírodě a přirozenosti nikoli formou bombastických scén, ale zachycením všedních maličkostí.

Tenhle rituál jako by byl prastarý, mimo čas. A dal by se poslouchat celé hodiny. Probíhá i čistě vokální duet potměšilé čarodějnice Ratkje a dobré víly Barruk. Pak obdivujeme taneční pohyby Švédky. Tajíme dech u hrdelního mručení Norky. Fascinovaně sledujeme, jak k experimentům přecházejí obě hudebnice. A chceme tu magii vidět znovu.

Posted in Avant Joik, Blog | Tagged | Leave a comment