Et blikk på Nordheim via NRKs digitale arkiv

Først publisert i en pamfletten utgitt av Arne Nordheims komponistpris 2022, red. Hild Borchgrevink, støttet av Norsk kulturfond.

English translation

Opus 1

I et TV-studio, i en hvit kulisse-paviljong, omgitt av chiffongardiner og tørre kvister blir Nordheims opus 1 framført av Den Norske Strykekvartett. Verket er fra 1956, altså fra tiden før Nordheims musikk for alvor satte seg på tvers i halsen til programledere og andre som på vegne av folk flest ville markere motstand. Og siden denne sendinga er fra 1990, så har dette allerede skjedd, og til en viss grad passert. Nå ser man ikke lenger på Nordheim som en 60-tallets modernist-rabulist. Nå er brilleinnfatningen atskillig mykere i kanten, og Nordheim virker også mykere, selv om han fremdeles utstråler masse tyngde bak sine velformuleringer. I 1990 har Nordheim en naturlig og selvfølgelig plass i offentligheten, først og fremst og trygt og godt som komponist i forlengelsen av klassisk musikktradisjon.

Strykekvartetten, av Nordheim utnevnt som opus 1 – og vi skjønner snart hvorfor – er en stillferdig fabulering i tre satser. Det er tilløp til dramatikk, men det meste er svært langsomt, vakkert. Variasjoner over tema og motiver forankrer form og virker grundig planlagt. Motiver repeteres i mangfold, og fritonaliteten kan også umiddelbart gi assosiasjoner til tidlig Schönberg, flere partier kan minne om improvisert tolvtonemusikk. Enkeltmusikere gis lange, solistiske og melodiske utsving, cello søker seg gjerne ned mot lange, mørke liggetoner, og fiolin kontrasterer i lyst register. Mellomstemmer hakker i vei på mer rytmiske sidetemaer, hele ensemblet stikker av, rett som det er, i homofone utsving fra bunn til topp. Verket dør ut, som alltid i Nordheims musikk, på en helt nydelig måte, her med gjenkjennbare motiver smurt langsomt ut i topp- og bunnregister.

Den enkle iscenesettelsen i TV-studio rundt framføringa av opus 1 gir faktisk en slags fortolkning av Nordheim som en moderne romantiker, og det er noe esoterisk over det. Er det et slags utopisk drømmebilde, et forsøk på å gjenskape musikken i den dimensjonen den blir til i, en dimensjon som i alle fall ikke er virkeligheten slik vi kjenner den, eller kjente den i 1990? Selvsagt er det helt andre årsaker, og man har da kompetente scenografer på huset, men at den gamle strykekvartetten iscenesettes slik uten noe som helst forsøk på å virke jordbundet, og at det faktisk oppleves passende for musikken, sier sitt om både tidsånden og hvordan 1990 betraktet Nordheim, og hvordan også dette tidlige verket er representativt for Nordheims produksjon. Det ser litt forstokket og gammeldags ut fra 2022, men uttrykket virker likevel riktig og føyer seg til andre assosiasjoner jeg har til Nordheim koplet med visuelle uttrykk, som for eksempel i balletten Stormen, eller i mangfold i den storslåtte utstillinga «Ingen -ismer for meg, takk!» på Henie Onstad kunstsenter i 2013. En grunn til at det visuelle virker riktig, selv om jeg syns det ser litt teit ut, er at det liksom understreker at styrken i Nordheims musikk ikke er det hverdagslige.

Romalder

Vi hopper tilbake til midt i romalderen, der Nordheim blir intervjuet i ungdoms-TV-programmet Falkeklubben 3. juni 1969. Dette finner du ikke om du søker på ‘Nordheim’ i NRK-arkivet, derfor er også datoen med her. Animerte scener fra verdensrommet kuttes til båndspillere med snurrende ruller med Nordheims elektroniske musikk. Programle- deren åpner dialogen: «For meg virker dette som romfartsmusikk, er det det den er?» Både som kunstner og som offentlig person har det skjedd mye med Nordheim siden opus 1, og elektronisk musikk er mye av årsaken til det. Vi kjenner historien, den om Nordheim som fra 60-tallet gis og tar rollen som Norges viktig- ste modernistiske komponist, noe som, mye senere, gjorde at en som jeg hadde hørt om Arne Nordheim lenge før jeg hadde hørt noe av musikken hans.

Romalderen er TV-mediets beste venn, og omvendt, så klart. Men modernist-stempelet som ble påført Nordheim på denne tiden, står litt i kontrast til optimismen og spenningen som var knyttet til vitenskapelig eksperimentering. Kunsten får muligens til nød være med på festen, og i mindre grad norsk kunstmusikk. Tankene går også til komponisten Bjørn Fongaard, som endte med å konstruere sin egen mikrointervallgitar da det ikke lot seg gjøre å realisere et uhørt univers med datidens orkestre.

Midt i romkonteksten i dette programmet framstilles Nordheim mer som en slags klovn eller en kokko professortype. «Hvorfor er det så mange som ikke liker din musikk?» Programlederen fyrer av det ene forhåndsbestemte spørsmålet etter det andre. Det virker ikke som om det Nordheim faktisk svarer er av betydning, og svarene påvirker ikke «dialogen» nevneverdig. Nordheim svarer lurt, og kanskje litt sarkastisk, forståelig nok. Som om han kjøper seg litt tid mens han funderer på hvordan å løse denne barduse påstanden, gjentar han sist nevnte spørsmål og tilføyer: «Vel, det var jo en usedvanlig grei opplysning…» Men han legger seg virkelig i selen for å svare på en ordentlig og sannferdig måte: «Det er vel fordi jeg arbeider med en del elementer som ikke er helt alminnelige», og så beskriver han hvordan han ikke bruker melodier og rytmer på vanlig måte, men lager klanger, farger, i orkesteret eller elektronisk. Vi får en leksjon i å støvsuge (Nordheims metafor) alle klangene fra en tam-tam. Programlederen virker her faktisk en smule begeistret.

Det er hele tiden tidsånden og samfunnets betraktning av Nordheim i samspill med hovedpersonen selv (så lenge han levde og var i stand til det) som former rollen hans i offentligheten. Nordheim alene kan ikke bestemme dette. Men han kan begeistres og det virker også som han har talent for – og glede av rampelyset. Han kan spille med i den rollen som gis, og han kan ta det et skritt videre derfra slik at hele samspillet kommer inn på et ønsket spor. For her snakker vi faktisk om et rampelys, det er noe vi samtidskomponister i dag slipper å forholde oss til, det er noe som kun et statlig styrt mediemonopol var i stand til å gi en samtidskunstner. All ære til Arne Nordheim som klarte å manøvrere i den rollen og samtidig stå støtt som kunstner. Klart at han har banet vei for komponister oghele den norske samtidsmusikkscenen! Det har til og med vært nødvendig for flere av de som kommer etterpå å ta litt avstand, rett og slett fordi det storslåtte, romantiske, litt voldsomme komponistbildet som har manifestert seg med Nordheim ikke har passet til andre måter å være kunstner i musikk på. Dette har gitt nye kunstnere nye forklaringsutfordringer i møte med samfunnet. Det er i så fall det beste som kan skje, og det er bra for samtidsmusikken og alle dens aktører at det hele tiden settes nye standarder og tydeliggjøres underveis hva det kan bety å lage ny musikk, at det eksisterer noe å hylle eller å gjøre opprør mot, at det blir en diskusjon.

«Jeg vet ikke hva romfartsmusikk er». Nordheim svarer at han tror det kan komme av at lydene blir plassert med stor avstand mellom seg, altså med klang. «Men hvordan det er der ute, det vet jeg ikke, jeg tror det er ganske stille», sier han og ser skjelmsk opp over hornbrillekanten. Arne Nordheim har fått en asteroide oppkalt etter seg.

Storslått

István Korda Kovács film fra 1974 viser Nordheim som komponist på sitt beste og overgår alt annet jeg har sett som NRK har laget om ham. Den er ekstremt vital og viser Nordheim i sentrum, selvsikkert og offensivt med visuelle virkemidler som akkompagnerer musikken med sterke utsagn, det er eksploderende og brennende instrumenter og opptak fra Island med lava som spruter opp fra bakken, enorme tåkeskyer. Filmen er kjærlig eksperimentering, musikken løftes opp og fram og i lange passasjer, totalt uten frykt for å skremme publikum vekk. Nordheim får fortelle om menneskets bunnløse smerte og at han som person er slik musikken hans er, at han skriver for seg selv først og fremst, og så lar filmen dirigenten Yuval Zaliouk si at Nordheim er opptatt av døden, ikke bare i stykkene som har det som uttalt tema, men i all musikken, som om det er for viktig til at filmen kan la Nordheim si det selv og eventuelt diminuere det.

Det måtte en ungarer til for å sette fyr på formidlinga av Nordheim. Det anbefales på det sterkeste se filmen i arkivet! Merkelig nok er det noe krøll med tekstinga alle gangen jeg har kikket på den, teksten kommer på feil sted. Det setter unektelig en ekstra spiss på opplevelsen. Midt i en fantastisk passasje med orkester- og korverket Eco kommer dette: «Jeg har lyst til å polemisere litt mot sånne portrettfilmer. Det kommer alltid til det punkt hvor man skal vise fram familielivet. Da ser du den lykkelige kunstnerfamilien som koser seg i stuen og gjør det man venter av et sånt kunstnerportrett. Og så kommer man til det punkt at hustruen kommer med en erklæring om den mannen hun er gift med sitt indre liv, eventuelt.» På skjermen ser vi sopranen Taru Valjakka som synger fantastisk iført finsk folkedrakt. Tekstinga fortsetter: «Jeg ville gått fra forstanden hvis jeg hadde en mann som kom hjem 16.40 hver dag og forlangte kokte poteter til middag.»

Filmen er i det hele tatt i sterk kontrast til hvordan Nordheim portretteres posthumt i NRK-serien Mitt liv fra 2012, en sentimental suppe med «stemningsskapende» musak mellom scenene, og Nordheim bare prater om døden og gis enorme mengder patos. Brilleinnfatningen er symbolsk nok nesten uten kant på denne tiden.

Et annet NRK-portrett i anledning Nordheims 60-årsdag i 1991 er atskillig bedre, her framstår han mye mer våken, han forsvarer viktigheten av støtte til det nye som skapes, ellers blir vi stående «bom stille». Han beskylder kulturlivet i Norge for å være utøverrettet, og forsvarer opphavere. Det er ellers fokus på verkene, og til og med en del sitater fra overnevnte film.

Lik som brilleinnfatningen endres og blir mykere med årene, er også samspillet med samfunnet i endring ut over karriereløpet, òg til det mykere. Selv sa Nordheim i slutten av karrieren at han i grunnen bare skrev på det samme verket hele tiden. Jeg tolker det som at han gjennom alle disse ytre endringene, alltid var opptatt av den samme typen poetikk og form, og at de store endringene vi ser at komponisten Nordheim gjennomgår mest skyldes samfunnets endring, ikke ham selv.

Tilbakevending

Først i 2001 komponerte Nordheim sin neste strykekvartett, Five Stages. Det er en tilbakevending – vi kjenner historien imellom. Stykket er definitivt villere, det inneholder flere spilleteknikker, og det er mer variert i dynamikk og tempi, og det er umiskjennelig nordheimsk på den romantiske, utenomjordiske måten, den som minst av alt er hverdagslig. Musikken er, til tross for en viss lekenhet, breddfull av lengsel, melankoli, skimrende vakre klanger og ensomme vidder og landskaper.

Jeg ville slå opp ordet ’tilbakevending’, var usikker på om det traff helt i avsnittet over, ville se om synonymer ga bedre mening. Jeg bruker et nettsted som ivaretar begge målformer, og ser til min store begeistring at Nynorskordboka gir et uventet passende bilde i sitt eneste eksempel på bruk av ordet ’tilbakevending’: «Tilbakevending til jordatmosfæren etter romferda».

Det finnes en historie om Nordheim som står på postkontoret i Larvik og åpner konvolutten adressert juryering for Ung Nordisk Musikk med den første strykekvartetten, opus 1, låner en blyant og gjør store endringer: hele slutten av andre sats skulle forandres, den måtte ikke dø ut slik som tredjesatsen gjør.

Historien er full av inspirerte øyeblikk i både kunst og vitenskap. Impulser trenger slett ikke føre bra ting med seg, men å ta vare på det som oppstår, noen ganger helt tilfeldig, bare fordi man kommer over noe interessant, eller fordi man får en innskytelse, er først og fremst positivt! Alle har et impulspotensial. Hvis impulskontroll er en dyd i komponering, så bør dette bety å bevisst tilrettelegge for å bruke impulser på en bra måte, ikke bare hemme. Arne Nordheim var både lydig og ulydig. Det som skal til er å vite hvilke impulser som skal føre til endring, slik den unge Arne visste på vei til postkontoret i Larvik i 1956.

Nordheims rolle som komponist i offentligheten fra strykekvartett til strykekvartett følger banen til et prosjektil, der en impuls skyter prosjektilet i været. Nordheims komponistgjerning lander til slutt, og der blir den liggende som en annen vårherres klinkekule til vi finner den igjen. Men det skjer ikke på slump. Vi leter fordi vi vet at den finnes.

Tekst skrevet til Da musikken våknet (Absolutt Forlag, 2022)

Leste koronaberetningen min igjen, den fra to år tilbake, rett før siste nedstengning av alle scener. En positivistisk holdning i den, tross alt, med en bakenforliggende visshet og forventning om at alt skulle tilbake til normalt igjen.

Livet går jo videre, verden beveger seg fra unntakstilstand til unntakstilstand, vi fortsetter å søke gjenkjennelse i kunsten og i andre. Kanskje vi flyr mindre? Shopper mindre? Er det lov å håpe? Koronaen er i dag bare en av flere store bølger som truer oss og hele planeten. 

Noe har skjedd med tidsopplevelsen min etter koronaen. På flere plan. Når jeg tenker bakover på ting som har skjedd i livet, er det på en måte som om epidemitiden ikke gjelder i regnskapet, at unntakstilstanden også har gjort et vakuum av denne perioden i hukommelsen. Jeg virker ikke like lett som før i stand til å huske hvor lenge siden det var jeg stod på den eller den scenen eller når jeg skrev et viktig verk. Jeg hopper ofte simpelthen bare over de årene som stoppet opp og ting er egentlig lenger siden enn det jeg trodde. Psykologien her er nok knyttet til strategier som fortrengning og ønske om at alt er normalt samt at jeg ønsker å tenke framover for å ikke bli for tungsindig. Litt mindre kjipt å være fratatt to viktige år, muligheter som aldri kommer igjen. Milepæler som ikke ble. Rett etter jeg skrev sist, så jeg for første gang min kjære feire nærmest sarkastisk over et glass med sterkt i fordi hans store sjanse på hovedscenen i operaen med Avant Folk ble kansellert. Frode er den mest stoiske personen jeg kjenner og evner alltid å holde hodet klart og heve seg over bulker i karrieren. På samme scene ble også en nyoppsetning av Sult for balletten kansellert for min del. Jeg ble forespeilet en arbeidsperiode og sa nei til alt annet i et halvt år. Verket skulle utvides til en helaften, og som sist skulle jeg stå for all musikk og framføring av denne. Kom aldri til kontrakt, og jeg oppdaget med dette en annen erfaring fra kulturlivet under koronaen: som frilanser med institusjonsoppdrag var jeg den eneste som ikke fikk samme lønn uansett når det ble kansellert. Igjen var jeg dypt takknemlig for inneværende kunstnerstipend. Tenke positivt: Jeg fikk igjen «frigjort» tid til andre ting. Men enda vanskeligere å opprettholde motivasjonen enn før. 

En annen tidsforvirring gjelder den mye mer lokale opplevelsen av musikalsk tid. Både når jeg er publikum eller opptrer selv på konserter. I starten av gjenåpninga var dette tydeligst, der jeg før hadde rimelig god kontroll på opplevd musikalsk tid oversatt til klokketid, var jeg støtt ute å kjøre og bommet fullstendig. Jeg måtte ha klokke på scenen på improvkonserter når jeg spilte selv for å være sikker på å ikke spille alt for kort eller lenge. Dette har bedret seg igjen med mer erfaring, men jeg stoler fremdeles ikke på min egen bedømming, og jeg lurer på om den nysådde tvilen gjør at jeg aldri vil klare det naturlig og bra igjen.

I likhet med en slags mistet jomfruelighet hva gjelder å tro på egen opplevd musikalsk tid, er jeg også preget av en viss mistro til om avtalte gjøremål blir noe av. Ting er ikke som før. Jeg opplever oftere enn før manglende tro på at det jeg gjør har kunstnerisk verdi. Det har også blitt uhyre vanskelig å få støtte til egne prosjekter og få utgitt musikken min, selv om jeg legger inn enorme mengder egeninnsats. Gjelder nok mange. På den annen side: Jeg satser på færre, men langsiktige samarbeid, og jeg har også blitt flinkere til å si nei til ting. De samarbeidene jeg har i dag gir meg masse inspirasjon og glede. Jeg har trua, men jeg tar ingenting for gitt. 

Hva gjelder kulturlivet i Norge, så er det jo bevist at det er min aldersgruppe som har resignert mest hva gjelder å komme seg ut av hiet. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er skjermen hjemme som frister mer, men at vi har blitt så regelkjørt at vi har fått vondt for å bevege oss. Medisinen ligger da i kunsten selv, vi må løfte fram det frie, regelsprengende og grensesprengende! Selv lener jeg meg mot arbeid som gir dette løftet, og det er da jeg fungerer best, også i dagliglivet. Men slik det ser ut nå, har “det ulønnsomme” dårligere kår enn før koronaen.

photo by Niclas Weber 2021