Maja S.K. Ratkje kommer på scenen alene. Hun venter på stillhet før hun starter. Vokallydene hun starter med, krever det. Det vi hører, unndrar seg en enkel beskrivelse. Lydene hennes utgjør et eget språk. Hun gir stemme til det ikke-eksisterende, samtidig som hun tar inn det menneskelige. Hun summer, smatter og blåser, og i denne beskrivelsen skjuler det seg et vell av ubeskrivelige detaljer. Knirkene hennes er mer forseggjorte enn det utgangsdøra fra salen i Smeltehytta kan by på. De varer lengre og er flertydige. Jeg blir både overrasket og konsentrert av å lytte til henne. Hun trekker oss inn. To små bjeller forsterker og utvider uttrykkene hennes. Vi får tekstbrokker fra Åge Aleksandersens «Va det du Jesus» . Så reiser hun seg og beveger seg rundt i lokalet med de små søsterklokkene. Det gir preg av noe sermonielt. Hun skriker og lokker på kyra mens hun spaserer rundt. Og de dyra som ikke kommer nå, kjenner ikke sin besøkelsestid. Det gjør inntrykk på kroppen, og når hun setter seg, produserer hun svartmetall i Ratkjedrakt. Det låter rått og tøft. Lidelse og død, tenker jeg. Det er ikke morsomt, men det tar meg. Så tar hun fram munnspillet og starter «A hard rain´s a-gonna fall». Jeg får frysninger av den vakre tydeligheten. Kanskje det var Maja som skulle ha sunget på Dylans nobelprisoverrekkelse i Stockholm. For dette utvikler seg til noe formidabelt. Sangen er jo en bærende kommentar til vår grufulle samtid, og ettersom Ratkjes tolkning skrider fram, opplever jeg sangen hennes som så sterk at det presser på. Ja, jeg blir satt helt ut. Jeg tror denne opplevelsen vil bli stående som den sterkeste herfra i år. Takk, Maja.
-Arild R. Andersen, Jazz i Norge
Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival
Majastetisk vokalkunst
Det kan i det minste bli like bra. Mindre dada, mer målrettet vokalkunst med små gester som vokser organisk i munnen på Maja S. K. Ratkje. Vi har gjennom mer enn tre tiår gledet oss over kunsten til Ratkje. Elektroakustisk, vokalt, auditivt, visuelt, komponert, improvisert. Mange ganger på Kongsberg. Et høydepunkt for egen del var hennes og Poings versjon av «Slipsteinsvalsen», kjent fra albumet «Kapital og moral», i Odd Fellow rett opp i bakken overfor oss nå. Men det er bare ett høydepunkt blant mange … svært mange. Ikke minst hennes bidrag til kvartetten Spunk.
Og i dag kommer enda ett slikt. Et høydeunkt som er synlig som fjelltoppene i Harald Sohlbergs «Vinternatt i Rondane», et motiv han vendte tilbake til mange ganger. I dag kommer hun med en reint akustisk forestilling, kun basert på fysisk frambragte lyder av egen kropp, og avsluttet med et lite munnspill.
Små gester, knapt hørlige, de vokser, … og de svinner hen. Det er et mylder, de kommer som en stim, strukturer vokser fram av det nærmest mikroskopiske utgangspunktet. Det mikroskopiske og individuelle virker gjennom relasjoner mellom de som er hverandre nærmest, gjennom det mesoskopiske. Til sammen skaper de en helhet, en struktur, i det makroskopiske, som overgår summen av enkeltbidrag.
Du har sikker sett hvordan en stim av tusenvis av sild kan oppføre seg nærmest som én organisme? Det er som en usynlig hånd styrer og ordner bevegelsen. Dette er akkurat den samme hånden som Adam Smith så i The Wealth of Nations, bokverket som så mange har sterke – og ofte feilaktige – meninger om, men som ytterst få har lest. Den enkelte silda «intends only his own gain; and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand to promote an end which was no part of his intention», men som allikevel ivaretar interessene til hele gruppen, til stimen den er en del av. De individuelle valgene, de mikroskopiske fenomenene, former og koordinerer helheten. Når faren truer, kan stimen snu på en femøring.
Ratkjes vokale kunst er av samme karakter, verket er mer enn summen av lyder, av hva som skaper disse lydene og hvordan. Når så Åge Aleksandersens «Va de du, Jesus» vokser fram gir vi oss over: … Vi visst at tida va knapp. I det Ratkje vandrer rundt i hele rommet, og lar rommet klinge med, kommer et skrik, et skrik om fred og frihet, et skrik ut mot verden, ei rose, ei bønn. Han sa likhet og frihet for svart og for kvit. Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen. Har vi glømt det … nå igjen?
Samtaler i mange stemmer, med meg selv. Vi er många, vi er hälften. Minst. Og Bob Dylan. Ratkje presenterer, med ørlite støtte i et munnspill, den mest nakne versjonen av Dylans «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» som noen gang har vært hørt. Eklektisk, nakent, og usigelig sterkt. Og fortsatt skremmende aktuelt. Som dette: «In the last verse, when I say, ‘the pellets of poison are flooding the waters’, that means all the lies that people get told on their radios and in their newspapers».
-Johan Hauknes, Salt Peanuts