Tekst skrevet til Da musikken våknet (Absolutt Forlag, 2022)
Leste koronaberetningen min igjen, den fra to år tilbake, rett før siste nedstengning av alle scener. En positivistisk holdning i den, tross alt, med en bakenforliggende visshet og forventning om at alt skulle tilbake til normalt igjen.
Livet går jo videre, verden beveger seg fra unntakstilstand til unntakstilstand, vi fortsetter å søke gjenkjennelse i kunsten og i andre. Kanskje vi flyr mindre? Shopper mindre? Er det lov å håpe? Koronaen er i dag bare en av flere store bølger som truer oss og hele planeten.
Noe har skjedd med tidsopplevelsen min etter koronaen. På flere plan. Når jeg tenker bakover på ting som har skjedd i livet, er det på en måte som om epidemitiden ikke gjelder i regnskapet, at unntakstilstanden også har gjort et vakuum av denne perioden i hukommelsen. Jeg virker ikke like lett som før i stand til å huske hvor lenge siden det var jeg stod på den eller den scenen eller når jeg skrev et viktig verk. Jeg hopper ofte simpelthen bare over de årene som stoppet opp og ting er egentlig lenger siden enn det jeg trodde. Psykologien her er nok knyttet til strategier som fortrengning og ønske om at alt er normalt samt at jeg ønsker å tenke framover for å ikke bli for tungsindig. Litt mindre kjipt å være fratatt to viktige år, muligheter som aldri kommer igjen. Milepæler som ikke ble. Rett etter jeg skrev sist, så jeg for første gang min kjære feire nærmest sarkastisk over et glass med sterkt i fordi hans store sjanse på hovedscenen i operaen med Avant Folk ble kansellert. Frode er den mest stoiske personen jeg kjenner og evner alltid å holde hodet klart og heve seg over bulker i karrieren. På samme scene ble også en nyoppsetning av Sult for balletten kansellert for min del. Jeg ble forespeilet en arbeidsperiode og sa nei til alt annet i et halvt år. Verket skulle utvides til en helaften, og som sist skulle jeg stå for all musikk og framføring av denne. Kom aldri til kontrakt, og jeg oppdaget med dette en annen erfaring fra kulturlivet under koronaen: som frilanser med institusjonsoppdrag var jeg den eneste som ikke fikk samme lønn uansett når det ble kansellert. Igjen var jeg dypt takknemlig for inneværende kunstnerstipend. Tenke positivt: Jeg fikk igjen «frigjort» tid til andre ting. Men enda vanskeligere å opprettholde motivasjonen enn før.
En annen tidsforvirring gjelder den mye mer lokale opplevelsen av musikalsk tid. Både når jeg er publikum eller opptrer selv på konserter. I starten av gjenåpninga var dette tydeligst, der jeg før hadde rimelig god kontroll på opplevd musikalsk tid oversatt til klokketid, var jeg støtt ute å kjøre og bommet fullstendig. Jeg måtte ha klokke på scenen på improvkonserter når jeg spilte selv for å være sikker på å ikke spille alt for kort eller lenge. Dette har bedret seg igjen med mer erfaring, men jeg stoler fremdeles ikke på min egen bedømming, og jeg lurer på om den nysådde tvilen gjør at jeg aldri vil klare det naturlig og bra igjen.
I likhet med en slags mistet jomfruelighet hva gjelder å tro på egen opplevd musikalsk tid, er jeg også preget av en viss mistro til om avtalte gjøremål blir noe av. Ting er ikke som før. Jeg opplever oftere enn før manglende tro på at det jeg gjør har kunstnerisk verdi. Det har også blitt uhyre vanskelig å få støtte til egne prosjekter og få utgitt musikken min, selv om jeg legger inn enorme mengder egeninnsats. Gjelder nok mange. På den annen side: Jeg satser på færre, men langsiktige samarbeid, og jeg har også blitt flinkere til å si nei til ting. De samarbeidene jeg har i dag gir meg masse inspirasjon og glede. Jeg har trua, men jeg tar ingenting for gitt.
Hva gjelder kulturlivet i Norge, så er det jo bevist at det er min aldersgruppe som har resignert mest hva gjelder å komme seg ut av hiet. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er skjermen hjemme som frister mer, men at vi har blitt så regelkjørt at vi har fått vondt for å bevege oss. Medisinen ligger da i kunsten selv, vi må løfte fram det frie, regelsprengende og grensesprengende! Selv lener jeg meg mot arbeid som gir dette løftet, og det er da jeg fungerer best, også i dagliglivet. Men slik det ser ut nå, har “det ulønnsomme” dårligere kår enn før koronaen.
photo by Niclas Weber 2021