Svar til Emil Bernhardts kritikk i Morgenbladet (NO)

Svar til Emil Bernhardts kritikk i Morgenbladet (link for abonnenter).

Mitt sammendrag: Komponisten driver også med improvisasjon. Derfor viser verkene hennes stor idérikdom. Når de komponerte verkene hennes ikke fungerer, er det fordi den utemmede improviseringa tar overhånd. Når de fungerer er det fordi det er et konsept der hvor improvisasjon får betydning på et overordnet nivå.

Eksperiment: Bytt ut ‘improvisasjon’ over med for eksempel ‘skigåing’, ’vedhogging’ eller ‘joik’!

Det er vel ikke god skikk å svare på anmeldelser, men når anmelderen insiterer på at musikken er laget på andre premisser enn den faktisk er, så trengs det en oppklaring.

Det er ingen improvisering på denne plata, ikke joiking heller, selv om det skjer på andre av mine utgivelser. (På Avant Joik som kommer i april, er det faktisk begge deler.)

Works for String Orchestra inneholder to verk for strykeorkester som har blitt til på den gamle, kjedelige måten, ved skrivebordet, over lang tid. Ikke til forkleinelse for improvisasjon som verktøy i komponering. Et kunstig skille for så vidt, vi komponister må jo «finne på» uansett når vi skaper, men jeg skjønner jo hva han legger i det. Men når jeg ikke aksepterer premisset, at improvisasjonen ligger til grunn for komponeringa, hva sitter vi igjen med da? Det virker ikke som EB engang forsøker en annen tilnærming.

Bernhardt må gjerne skrive mer om bruken av improvisasjon i komponert musikk, alle burde skrive masse om det, og det er kjempeinteressant! (Og takk og lov for at vi får lese anmeldelser av samtidsmusikk i ordentlige aviser. Mer av det og!)

EB hører musikken som «eventyrlig idérikdom og retningsløs kaving», det er herlig at anmeldere tør å skrive saftige anmeldelser, så fulle av idérikdom. Selv om premisset her er feil. Og når man følger tanken videre fra premisset om improvisasjonen som «utvilsomt preger disse verkene», så ilegges musikken en motivasjon som handler om å sprenge rammer, utforske ville spilleteknikker og være et oppkomme av ideer, samt å være skrevet fra A til Å.

Jeg har masse å si om verdien av improvisasjon, men er det én ting jeg har lært som improvisasjonskunstner så er det begrensning – innsnevring og konkretisering, samt det å si (altså plassere et musikalsk element) rett ting til rett tid (det kan også være «ulogisk» – med viten og vilje), altså form! Uvurdelig erfaring for en komponist.

EBs syn på improvisasjonsfaget er et gammeldags, forstokket syn: «en lumsk venn gitt en kompositorisk ambisjon», noe som kan gi både «fabulerende eksperimentering» og «flegmatisk ubestemmelighet». Videre leser han seg blind på intervjuet som Bodil Maroni Jensen gjorde med meg på oppdrag fra Fabra og forstår alt i værste mening, tilpasset hans premiss. Ja, jeg svarer på forskjellene og likhetene mellom å improvisere og komponere også der (selv om jeg kanskje burde ha insistert på å snakke utelukkende om konsept, form og struktur i verkene – men jeg er usikker på hvor interessant det hadde blitt for et vanlig publikum. (Den som vil, kan godt lete i både rekker, omvendinger, komplementærmateriale, reduksjoner, addisjoner, metriske og harmoniske modulasjoner, samt en masse Beethoven-sitater.))

Jeg kjenner mange komponister som både går på ski og improviserer. Men ikke alle går på ski i offentligheten, da. Smart, med tanke på at da slipper de å bli straffet eller belønnet i lys av først og fremst det når de anmeldes som komponister. Det er selvsagt bra (men litt sårt, så klart), og i orden at mine (mindre åpenbare eller forståelige?) løsninger ikke finner gjenklang hos en kunnskapsrik og viktig anmelder, men ikke skyld på improvisasjonen når du ikke liker det, det blir for enkelt! Men takk for at du tar sats.

Record link

This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *