Ukens anbefaling (Spellemann spesial): Maja S.K. Ratkje – Works for String Orchestra

av Ola Nordahl 13.02.21, Musikkskriverier

Det pågår noe så sjeldent som en liten estetisk debatt (eller krangel om du vil) i det norske samtidsmusikkmiljøet for tiden. (…) I anmeldelsen lar Emil Bernhardt det tydelig komme fram at plata stryker ham mothårs, og han legger deler av skylda på Ratkjes bakgrunn som improvisasjonsmusiker. Hovedpoenget hans ser ut til å være, for å si det med en spissformulert overforenkling, at improvisasjon som metode gir ullen form. 

(…)Jeg har ikke tenkt å melde meg på i debatten (ikke det at jeg ikke har meninger, altså), men jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i plata. Ikke minst siden den plutselig ble dobbelt aktuell et par dager senere da det ble annonsert at den er nominert til TONOs komponistpris (en særpris ifbm Spellemannprisen). 

Dette er ikke en grundig anmeldelse, men en oppfordring til å lytte – og til å lytte flere ganger. De to verkene på plata har et voldsomt klanglig spenn. På samme måte som med Ratkjes stykke Asyols, som jeg skrev om i Ballade i fjor, kan stykkene føles litt «episodiske» ved første gjennomhøring. Om Asylos skrev jeg at «jeg måtte gi verket litt tid og la det gå gjennom noen runder med tolkning, før jeg følte at jeg helt fikk grep om hva Ratkje ønsket å si». Det samme gjelder helt klart denne plata. Men at kunst tar tid å komme inn på er ikke diskvalifiserende. Tvert i mot. Den beste musikken er i mine ører den som man kan tilbringe mange oppmerksomme og konsentrerte stunder med. Så derfor er altså ukens klassiske musikkanbefaling å bruke et par timer på Maja SK Ratkjes Pictures From a Sinking City og Tale of Lead and Frozen Light. 

Verkene er for øvrig helt ypperlig framført av Trondheimsolistene.

Record link

Løse tråder

Maja S. K. Ratkjes musikalske verden er rik, men venter på sin egen komponist.

Emil Bernhardt, Morgenbladet februar 2021

Å improvisere er en takknemlig aktivitet for musikere og komponister. I gnistrende øyeblikk er plutselig alt på plass! Men selv om improvisasjonens materiale her og nå kan virke viktig og betydningsfullt, skyldes det mer at det produseres i sanntid – altså nettopp her og nå – enn materialet selv. Improvisasjonen unnslipper riktignok den ettertankens tid som ofte skaper utfordringer. På den annen side er det først denne ettertanken som kan gi materialet vekt.

Komponisten Maja S. K. Ratkje arbeider både med komposisjon og improvisasjon. I omslaget til en ny plate med to store verk for strykeorkester, understreker hun hvordan disse to tilnærmingene henger sammen, noe som gir god mening. Til tross for viktige forskjeller er både Pictures From a Sinking City og Tale of Lead and Frozen Light kjennetegnet av en tidvis risikabel balansegang mellom eventyrlig idérikdom og retningsløs kaving.(…)

Om improvisasjonens energi, som utvilsomt preger disse verkene, blir en lumsk venn gitt en kompositorisk ambisjon, kunne man tenke seg at nettopp den subtile balansen mellom det ukontrollerte og det refleksive kunne utvikles til et mer overordnet konsept. Noe slikt har jeg nok hørt i flere av Ratkjes tidligere verk. Her skulle tanken derimot flagre med sitt fravær.

Mitt svar til Bernhardts anmeldelse