Buddy til S. K. Ratkje! (NO)

photo: Norsk Jazzforum

Intervju i NTT

Det føles riktig at det ble utdelt to Buddy-priser i år – regelboka gikk jo på peisen for lenge siden – og jubelen i mange hjørner av musikken var stor da Maja S.K. Ratkje også mottok statuetten denne uken. Majas mangslungne virke kan dere lese mye mer om i det nyeste nummeret av Jazznytt, der hun blir portrettintervjuet av Ando Woltmann, men vi måtte også prate med henne om dette.

Hei, Maja, gratulerer!
– Tusen takk!

Det blir litt sportsjournalist-spørsmål i starten her. Ble du overraska?
– Det var helt fullstendig julekveld på kjerringa – jeg skjønte ingenting, hæ, hvorfor får jeg denne fine statuen til jul av dere? Jeg kjente den forsåvidt igjen, da, men kobla ikke før de sa hva det var.

Hva har du tenkt på etter at du fikk den?
– Jeg er overvelda over alle de hyggelige meldingene fra folk som har fulgt med på musikken min. Mange der ute syns det er stas, og det er kjemperørende – så jeg har jo egentlig svart på alle de tingene,, mer enn jeg har rukket å reflektere. Jeg følte meg forsåvidt ferdigtygd etter intervjuet med Ando, da fikk jeg anledning til å tenke på hva mitt virke består i. Man er i nuet som skapende musiker, det er ikke så mye tid til å få satt seg ned og gjort opp regning, selv ikke i koronaen. Men det er også sunt å se seg litt tilbake – man husker hva som var kick, hva som var viktig og riktig på ulike tidspunkt. Det er fint å se det, og prøve å ta litt lærdom av det.

Har du noen eksempler?
– Det er mye som jeg ikke “vet” at jeg har gjort, men som jeg kommer på tilfeldigvis – oj, det har skjedd. Jeg tror man lett kan bli opptatt av tingene man har gjort før som ligner på, eller passer inn i der man er nå. Sånn sett skrives historien hele tiden om i lys av der man er. Og det å komme på det som ikke passer inn kan være veldig viktig. Men måten vi jobba med SPUNK må kanskje være det viktigste, egentlig. Den åpenheten vi har hatt, det er litt grensesprengende i det arbeidet vi gjorde der. Det startet til venstre for alt – og jeg måtte ha noen år med etterpåklokskap for å se hvor radikale vi var. Jeg hadde nok ikke vært utøver hvis det ikke hadde vært for SPUNK, det er på en måte de jeg må takke for det, og en del av prisen føles på vegne av dem. Jeg vet at jeg ikke hadde vært utøvende uten det.

Hva hadde du gjort hvis du ikke gjorde det?
– Jeg er jo en musikklagende person, så noe ville det ha vært, men alle de årene med øving er vanskelig å se for seg på samme vis. Du må ha det grunnlaget for å bli bra, og jeg hadde ikke nødvendigvis hatt det uten den setting. Det er så mye man kan bruke tiden på. Til syvende og sist har det å bli en mer lydhør og fleksibel musiker vært utrolig viktig. Jeg har alt å takke de for.

La oss si at en del av Buddy-prisen var at du fikk et helt år til – et 2021 som går paralelt med det vanlige – og du må bruke det på musikk, men ikke på det du holder på med til vanlig. Hva ville du gjort da?
– Da skulle jeg gått årsstudie på folkemusikkakademiet. Jeg skulle gått der og lært meg ordentlig å spille fele. Det kunne jeg svare på én gang, haha! Man bør lære seg noe nytt hele tiden, jeg tror det er veldig bra for hjernen. Mormora mi lærte fransk etter hun ble pensjonist. Så det kan være hva som helst, det trenger ikke være musikk. Men det er nyttig å holde hodet i gang.

Du er jo også med i Svartskog Spellemannslag.
– Ja, det har vært hobbyprosjekt hele veien. Det er bare et vanlig gammaldans- eller folkemusikkorkester. Frode (Haltli, journ.anm) er den eneste som er proff på instrumentet han spiller. Vi er 20 stykker nå, og øker stadig. En av naboene lærte seg å spille kontrabass for å være med, han kjøpte en kontrabass av Mats Eilertsen, hahaha! Uten at det bare gjelder spellemannslag er det fint å holde med musikk på mange nivåer, og også jobbe med musikk på en måte som ikke er så “farlig” – det skal ikke på operaen, liksom. Musikk kan jo brukes som dans, på gamlehjem, til film… til utrolig mye. Det er fint at ikke alt skal være det største formatet, men at man kan leke litt og ha rom hvor det er lov til å kose seg. Derfor sier jeg også ofte ja til nye konstellasjoner om noen har lyst til å ha meg med. Ofte klaffer det ikke, men plutselig har jeg tid, og det er veldig gøy. Jeg var med en gjeng på lillehammer, med Eskild Myrvoll nå nylig – det er bra å gjøre.

De fleste av oss starter jo med musikk som en aktivitet, og det er fint å holde på at ikke alt skal være en del av en stor plan – men at noen ting bare kan være det du gjør tirsdag klokka 5, om det gir mening.
– Ja, i dag har jeg brukt på julaften i kirka. Jeg er ikke noe religiøs, men vi tok med ungene og spilte inn – det føles viktig, og det er kjempefint. Det skal være sånn – ikke overprodusert. Det skal være sosialt. Musikk er noe man gjør med noen andre. Man blir med – eller man hører noe på radioen og synger med. Og så må det selvsagt øves, men jeg har aldri vært noe flink til å øve alene, haha! Bortsett fra da jeg fikk jobben med å lage musikk til Sult, da måtte jeg øve som en gal og da var jeg enmannssorkester, så jeg kunne ikke lene meg på andre!

Under Motvind-festivalen i år holdt Andreas Hoem Røysum en innledning for ditt sett med Lasse Marhaug hvor han snakket om inspirasjonen fra deg, som en musiker med sosialt engasjement og som også har satt i gang ting selv. Tenker du på om du har satt et godt eksempel?
– Det er vanskelig å sette fingeren på. Jeg hørte ikke talen til Andreas, men jeg hørte rykter om den. Det var veldig hyggelig, og vi har snakket masse om de tingene her – jeg snakket til og med med ham i går. Jeg kan ikke påberope meg så mye ære for ting, mye hadde kanskje skjedd uansett. Men det er bra at en ny generasjon er opptatt av store spørsmål, ikke bare kulturpolitikk, men plassen jobben vår har i samfunnet, og påvirkningen vi har. Det kan man ikke kimse av. Selv om det til tider har vært å rope mot en kjempestor vegg, har det funka. Det har vært gjennomslag for ting.

Ett poeng er politikken, men en annen ting er mandatet musikere har for å få ting til å skje selv – som arrangører, og så videre.
– Det var en dyd av nødvendighet – måten jeg har valgt å jobbe med musikk på er å være aktuell, hvor ting skjer. Og hvis ikke det er i interaksjon med samfunnet, virker det fake. Jeg ble nødt til å gjøre ting, og forholde meg til det jeg så rundt meg som jeg syntes var urettferdig. Det første var oljesponsing og måten vi snakket om det på. Da tenkte jeg det var viktig å si noe der, og vi var veldig aktive en stund, i samarbeid med flere også. Vi så jo også at ting skjedde der, det var mulig å få endring. Jeg vil ikke ta æren for det, men det er mulig for kulturen til å endre beslutning. Du får heller ikke mer moro enn du lager sjøl, og hvis det ikke finnes en plass i mainstream, må man lage en. At noen fra feltet vil gjøre sånne ting er positivt.

Hvor tenker du vi er nå – og hva slags kulturliv ønsker du deg fremover?
– Jeg håper på et mer bærekraftig kulturliv – at man ikke fortsetter å akselerere trafikken verden rundt for enkeltoppdrag. Det må vi slutte med – vi må reise saktere og gjøre flere ting når vi kommer til et sted. Man må se på bestemmelser om eksklusivitet, at band eller artister har i kontrakten at de kun kan spille ett sted i området de kommer til. Vi må slutte med det. Vi trenger et mer bærekraftig konsertliv – det handler ikke bare om miljø og økonomi, det er også psykologisk. Det kan jeg si etter mange års turnévirksomhet, jeg har brukt opp min kvote for lengst og har trappa ned – det er ikke alle som er lagd for noe sånt. Jeg syns støtteordninger bør reflektere det litt mer. Å sende ned folk på underskudd til Japan for å gjøre få konserter er ikke bra, det er ikke der vi bør bruke kulturpengene. Jeg ønsker ikke mindre penger til kultur, men ønsker å bruke det smartere. Det er en type diskusjon vi må kunne ha samtidig som vi ikke blir underdanige eller skjemmes over et statsstøtta kulturliv.

This entry was posted in Blog, Interviews in Norwegian, Danish, Swedish. Bookmark the permalink.

Comments are closed.