Det føles riktig at det ble utdelt to Buddy-priser i år – regelboka gikk jo på peisen for lenge siden – og jubelen i mange hjørner av musikken var stor da Maja S.K. Ratkje også mottok statuetten denne uken. Majas mangslungne virke kan dere lese mye mer om i det nyeste nummeret av Jazznytt, der hun blir portrettintervjuet av Ando Woltmann, men vi måtte også prate med henne om dette.
Hei, Maja, gratulerer!
– Tusen takk!
Det blir litt sportsjournalist-spørsmål i starten her. Ble du overraska?
– Det var helt fullstendig julekveld på kjerringa – jeg skjønte ingenting, hæ, hvorfor får jeg denne fine statuen til jul av dere? Jeg kjente den forsåvidt igjen, da, men kobla ikke før de sa hva det var.
Hva har du tenkt på etter at du fikk den?
– Jeg er overvelda over alle de hyggelige meldingene fra folk
som har fulgt med på musikken min. Mange der ute syns det er stas, og
det er kjemperørende – så jeg har jo egentlig svart på alle de tingene,,
mer enn jeg har rukket å reflektere. Jeg følte meg forsåvidt ferdigtygd
etter intervjuet med Ando, da fikk jeg anledning til å tenke på hva
mitt virke består i. Man er i nuet som skapende musiker, det er ikke så
mye tid til å få satt seg ned og gjort opp regning, selv ikke i
koronaen. Men det er også sunt å se seg litt tilbake – man husker hva
som var kick, hva som var viktig og riktig på ulike tidspunkt. Det er
fint å se det, og prøve å ta litt lærdom av det.
Har du noen eksempler?
– Det er mye som jeg ikke “vet” at jeg har gjort, men som jeg kommer på tilfeldigvis – oj, det har skjedd.
Jeg tror man lett kan bli opptatt av tingene man har gjort før som
ligner på, eller passer inn i der man er nå. Sånn sett skrives historien
hele tiden om i lys av der man er. Og det å komme på det som ikke
passer inn kan være veldig viktig. Men måten vi jobba med SPUNK må
kanskje være det viktigste, egentlig. Den åpenheten vi har hatt, det er
litt grensesprengende i det arbeidet vi gjorde der. Det startet til
venstre for alt – og jeg måtte ha noen år med etterpåklokskap for å se
hvor radikale vi var. Jeg hadde nok ikke vært utøver hvis det ikke hadde
vært for SPUNK, det er på en måte de jeg må takke for det, og en del av
prisen føles på vegne av dem. Jeg vet at jeg ikke hadde vært utøvende uten det.
Hva hadde du gjort hvis du ikke gjorde det?
– Jeg er jo en musikklagende person, så noe ville det
ha vært, men alle de årene med øving er vanskelig å se for seg på samme
vis. Du må ha det grunnlaget for å bli bra, og jeg hadde ikke
nødvendigvis hatt det uten den setting. Det er så mye man kan bruke
tiden på. Til syvende og sist har det å bli en mer lydhør og fleksibel
musiker vært utrolig viktig. Jeg har alt å takke de for.
La oss si at en del av Buddy-prisen var at du fikk et helt år
til – et 2021 som går paralelt med det vanlige – og du må bruke det på
musikk, men ikke på det du holder på med til vanlig. Hva ville du gjort da?
– Da skulle jeg gått årsstudie på folkemusikkakademiet. Jeg
skulle gått der og lært meg ordentlig å spille fele. Det kunne jeg svare
på én gang, haha! Man bør lære seg noe nytt hele tiden, jeg tror det er
veldig bra for hjernen. Mormora mi lærte fransk etter hun ble
pensjonist. Så det kan være hva som helst, det trenger ikke være musikk.
Men det er nyttig å holde hodet i gang.
Du er jo også med i Svartskog Spellemannslag.
– Ja, det har vært hobbyprosjekt hele veien. Det er bare et
vanlig gammaldans- eller folkemusikkorkester. Frode (Haltli, journ.anm)
er den eneste som er proff på instrumentet han spiller. Vi er 20 stykker
nå, og øker stadig. En av naboene lærte seg å spille kontrabass for å
være med, han kjøpte en kontrabass av Mats Eilertsen,
hahaha! Uten at det bare gjelder spellemannslag er det fint å holde med
musikk på mange nivåer, og også jobbe med musikk på en måte som ikke er
så “farlig” – det skal ikke på operaen, liksom. Musikk kan jo brukes som
dans, på gamlehjem, til film… til utrolig mye. Det er fint at ikke alt
skal være det største formatet, men at man kan leke litt og ha rom hvor
det er lov til å kose seg. Derfor sier jeg også ofte ja til nye
konstellasjoner om noen har lyst til å ha meg med. Ofte klaffer det
ikke, men plutselig har jeg tid, og det er veldig gøy. Jeg var med en
gjeng på lillehammer, med Eskild Myrvoll nå nylig – det er bra å gjøre.
De fleste av oss starter jo med musikk som en aktivitet, og
det er fint å holde på at ikke alt skal være en del av en stor plan –
men at noen ting bare kan være det du gjør tirsdag klokka 5, om det gir
mening.
– Ja, i dag har jeg brukt på julaften i kirka. Jeg er ikke noe
religiøs, men vi tok med ungene og spilte inn – det føles viktig, og det
er kjempefint. Det skal være sånn – ikke overprodusert. Det skal være
sosialt. Musikk er noe man gjør med noen andre. Man blir med – eller man
hører noe på radioen og synger med. Og så må det selvsagt øves, men jeg
har aldri vært noe flink til å øve alene, haha! Bortsett fra da jeg
fikk jobben med å lage musikk til Sult, da måtte jeg øve som en gal og
da var jeg enmannssorkester, så jeg kunne ikke lene meg på andre!
Under Motvind-festivalen i år holdt Andreas Hoem Røysum en
innledning for ditt sett med Lasse Marhaug hvor han snakket om
inspirasjonen fra deg, som en musiker med sosialt engasjement og som
også har satt i gang ting selv. Tenker du på om du har satt et godt
eksempel?
– Det er vanskelig å sette fingeren på. Jeg hørte ikke talen
til Andreas, men jeg hørte rykter om den. Det var veldig hyggelig, og vi
har snakket masse om de tingene her – jeg snakket til og med med ham i
går. Jeg kan ikke påberope meg så mye ære for ting, mye hadde kanskje
skjedd uansett. Men det er bra at en ny generasjon er opptatt av store
spørsmål, ikke bare kulturpolitikk, men plassen jobben vår har i
samfunnet, og påvirkningen vi har. Det kan man ikke kimse av. Selv om
det til tider har vært å rope mot en kjempestor vegg, har det funka. Det
har vært gjennomslag for ting.
Ett poeng er politikken, men en annen ting er mandatet
musikere har for å få ting til å skje selv – som arrangører, og så
videre.
– Det var en dyd av nødvendighet – måten jeg har valgt å jobbe
med musikk på er å være aktuell, hvor ting skjer. Og hvis ikke det er i
interaksjon med samfunnet, virker det fake. Jeg ble nødt til å gjøre
ting, og forholde meg til det jeg så rundt meg som jeg syntes var
urettferdig. Det første var oljesponsing og måten vi snakket om det på.
Da tenkte jeg det var viktig å si noe der, og vi var veldig aktive en
stund, i samarbeid med flere også. Vi så jo også at ting skjedde der,
det var mulig å få endring. Jeg vil ikke ta æren for det, men
det er mulig for kulturen til å endre beslutning. Du får heller ikke mer
moro enn du lager sjøl, og hvis det ikke finnes en plass i mainstream,
må man lage en. At noen fra feltet vil gjøre sånne ting er positivt.
Hvor tenker du vi er nå – og hva slags kulturliv ønsker du deg fremover?
– Jeg håper på et mer bærekraftig kulturliv – at man ikke
fortsetter å akselerere trafikken verden rundt for enkeltoppdrag. Det må
vi slutte med – vi må reise saktere og gjøre flere ting når vi kommer
til et sted. Man må se på bestemmelser om eksklusivitet, at band eller
artister har i kontrakten at de kun kan spille ett sted i området de
kommer til. Vi må slutte med det. Vi trenger et mer bærekraftig
konsertliv – det handler ikke bare om miljø og økonomi, det er også
psykologisk. Det kan jeg si etter mange års turnévirksomhet, jeg har
brukt opp min kvote for lengst og har trappa ned – det er ikke alle som
er lagd for noe sånt. Jeg syns støtteordninger bør reflektere det litt
mer. Å sende ned folk på underskudd til Japan for å gjøre få konserter
er ikke bra, det er ikke der vi bør bruke kulturpengene. Jeg ønsker ikke
mindre penger til kultur, men ønsker å bruke det smartere. Det er en
type diskusjon vi må kunne ha samtidig som vi ikke blir underdanige
eller skjemmes over et statsstøtta kulturliv.