Midt i uka har årets utgave av festivalen fulgt opp med pop, flere historier fra gamledager og et prosjekt å bli slått i bakken av.
Jazzinorge, 17. juli 2020
Åpenbaringen Ratkje/Westerhus
Konserten med Maja Ratkje og Stian Westerhus var en
overveldende opplevelse av skjønnhet. Disse musikerne forbindes gjerne
med elektronikk og musikk som er kul på den ubehagelige måten. Dette var
den totale motsetningen, med bare stemmer, trøorgel og akustiske
gitarer, og så inderlig vakkert at det kjentes i brystkassa.
Ratkje har skrevet musikk for Den Norske Opera og Ballett sin oppsetning av Sult, og noe av musikken herfra ble fremført torsdag kveld. I tillegg kom flere låter basert på tekstmateriale av Shakespeare, sanger med en estetikk et sted midt i landskapet mellom Tom Waits på sitt mest buldrete og Fleet Foxes, bare med ekstra lag av Ratkje og Westerhus’ briljanse når det kommer til eksperimentell instrumentering og stemmebruk.
Westerhus har en enorm stemme, sjelfull og dyp og veldig følelsesladet. Han har noe Bowie-esque over seg, og måten han formidler på gjør at alle øyne i rommet var limt på ham store deler av tiden. Og Ratkje er jo også utdannet sanger, og vet å bruke stemmen på måter som trenger seg inn i hjernen på den gode måten.
røorgelet var mikket opp sånn at alle bi-lydene det lager ble utnyttet til sitt fulle potensiale, og opptrådte dermed som rytmeinstrument i tillegg til akkordinstrument. I tillegg trakterte Ratkje fiolinen og noen perkusjonsinstrumenter, og dermed kunne de to musikerne fremføre arrangementer som lød gigantiske uten at de egentlig var det.
Tekstene de har valgt ut er også helt nydelige, med utdrag fra blant annet Othello. De er bearbeidet slik at de såreste og vakreste partiene ble fremhevet, og ble et ekstra moment i musikken som virkelig bare funka. Dette er en konsert som foreløpig utgjør festivalukas absolutte høydepunkt, og som bør høres av mange, mange flere.
Susanne Lohne Iversen