Intim fantasmagori da Motorpsycho og Maja S. K. Ratkje jubilerte for Rune Grammofon (NO)

Ballade.no:

(…) Pionér? Kanskje. Emosjonelt? Absolutt. Prøvende? Definitivt. For selv om man kommer forberedt til en opptreden fra Norges mest anerkjente vokalkunstner, kan man ikke riktig forberede seg på hvordan opptredenen vil utarte seg, på akkurat denne siste, nitriste høstdagen, på en varm scene så vidt adskilt fra en midlertidig dobbel handlegate med røkte pølser og strikk. Vet disse folkene utenfor, de som skrår oppover Lille Grensen, eller baner seg frem forbi Spikersuppa mellom våt asfalt og våtere hettejakker, hva stemmen egentlig kan gjøre?

Ratkje utfordrer oss. Hun har gjort det siden årtusenskiftet, og hennes verk beskrives gjerne med de største metaforer. Lys, mørke. En kamp. Dualisme. “Komposisjoner som tøyer båndet, et mørke bestemt på å slite seg løs fra tøylene og slippe seg løs blant oss”, som The Quietus skrev om orkesterstykket Crepuscular Hour.

Og det er mørke i kveld også. Dog tilsynelatende et mer animalsk mørke; det visler i høyttalere, det er slanger her! Stemmene bygger seg opp, til et leven av theremin og tøylesesløs, tidvis stakkato vokal. Og det føles befriende, løvebrøl og apebrøl, før det bikker over. Hele solosettet er improvisert, og en gjeng dresskledde karer i baren rocker ironisk med på en imaginær 4/4. Det går over i fantasmagori. Et objekt har eksplodert i verdensrommet og raser mot både intet og tilintetgjørelse. Ratkje vrenger febrilsk en plastbit foran mikrofonen mens hun skriker og laserkanoner skyter fra alle sider. Ved baren står et par og kliner.

Det manes frem demoner fra alle av Dantes kretser, i lag på lag med vrengte stemmer. Og plutselig er det slutt, med det som kun kan beskrives som vanlig sang.

Applaus.

-Brand Barstein

MajaBallade2018

Scroll to Top