Med gitaren i den andre kroken (NO)

lydogulydighet

Article on Bjørn Fongaard, published in the book Lyd og ulydighet by nyMusikk 2016.


“Efter omfattende undersökelser” kommer Bjørn Fongaard fram til at det eksisterer tre hensiktsmessige måter å bruke gitaren på: 1. Man kan bruke strykerbue på strengene, 2. benytte fingeranslag eller 3. slå på strengene med en metallstang.

Bjørn Fongaard (1919-1980) dannet ingen skole, selv om han med kompendier som N-toneuniverset og dets egenskaper som musikalsk byggemateriale (1967) gjorde tilgjengelig et teoretisk-filosofisk musikalsk univers som ga samtiden mulighet til å dykke dypt inn i nye tanker om musikkskaping. Det ble ingen hit. Samtiden var ikke klar. Han visste jo at det kunstmusikken trengte var en frigjøring fra den tempererte skalaens tvangstrøye. En selvfølge, da som nå, omgitt som vi er av mikrotonalitet på alle kanter, i all slags musikk foruten den tempererte klassiske. Jeg tenker at det lå et genuint ønske bak om å dele det nyoppdagete, altså et nesten idealistisk, om enn litt kronglete forsøk på å gjøre radikale ideer tilgjengelige. Var det bare formidlingsleddet som manglet for at denne mannen kunne vært en Norges Xenakis? Jeg tror i alle fall at det jeg hørte om Fongaard da jeg ble kjent med samtidsmusikkmiljøet på nittitallet kanskje er typisk for hvordan han nærmest ble avskrevet som obskur i det eneste lille musikkmiljøet som burde vite å forvalte hans arv. Ryktet fortalte at Fongaard var en genial kunstner som hadde gjort det så vanskelig for seg selv at han ikke kunne spilles, at hans teorier var så interne og vanskelige å formidle at de ikke hadde noen akademisk betydning.

Fongaards hang til å systematisere, loggføre og dokumentere sine egne komposisjonsteknikker er forståelig sett i lys av at han på 60-tallet var helt alene om å lage musikk på denne måten. I alle fall i Norge. Om man humrer litt i dag av de omfattende «vitenskaplige» undersøkelsene til Fongaard, så var de nok helt nødvendige som rammer for ham selv. Denne komponisten hørte for sitt indre øre en helt ny musikk som han ville realisere, og da var tradisjonelle notasjons- og komposisjonsteknikker for begrensende. Når musikken skulle spille på lag med kosmos, naturen og mennesket, ville teorier fra naturvitenskapen komme til nytte. En redelig konklusjon, og Fongaard stod løpet ut.

Fongaard var produktiv, selv om mye av musikken hans ikke lot seg framføre med datidens utøvere. Han var i media, la frem tanker om kosmisk uendelighet og demonstrerte de tre måtene å spille gitar på, men han ble kanskje i større grad vist fram enn møtt. Å være «forut for sin tid» kan like gjerne være en henvisning til glemselskabinettet som til pidestallen. Hverken samtiden eller tiden etter var klar til å hjelpe Fongaard ut av den stadig mer ensomme og marginale posisjonen han hadde snirklet seg inn i. Han ble glemt.

Men historien er ikke skrevet ferdig. Et lydbånd-arkiv med uutgitt musikk ble tilgjengelig via norske Prisma Records i 2010. Fongaards datter hadde i en årrekke forsøkt å få dette utgitt uten å lykkes. Elektrofonia no. 1-7, for orchestra microtonalis, opus 78 (1970) for hjemmelaget, mikrotonal gitar er det mest oppsiktsvekkende av disse glemte stykkene. Verket framføres som tape-musikk, det vil si at man spiller av et lydbånd, men Fongaard kaller det instrumentalmusikk i og med at det er partiturnedtegnet for dette instrumentet, og det du hører er spilt. Mikrointervallgitaren var en elgitar han plugget i en enkel forsterker med klang. Fongaard sikter til at vi lytter på ulik måte om vi vet at den er komponert eller improvisert, om den er spilt live eller laget bit for bit elektronisk.

Gitarspillet er et kapittel for seg, superradikalt på sin tid. Fongaard tjente til livets opphold primært som studiomusiker, og da verket Uran 235 (1963) ble tatt av plakaten fra Filharmoniens konsertserie (med program i regi av Ny Musikk under ledelse av Arne Nordheim) fordi det var «uspillelig», gikk han hen og konstruerte en mikrointervallgitar for selv å kunne framføre musikken sin uten å behøve å gå omveien om andre musikere. Folk trodde det de hørte var elektronisk musikk. Med kvarttone-inndelte strengebånd og diverse hjelpemidler fant han ny lyd i gitaren. At Fongaard krev en lærebok med tittel Med gitaren i kosekroken i 1967 er nesten komisk gitt det ekstreme lydlandskapet han selv beveget seg i. Uran 225 er trolig det nærmeste vi kommer en «autentisk» realisering av Fongaards ideer. Det som først slår lytteren er hvor tidsriktig det faktisk låter for sin samtid (med Nordheim som mest åpenbare referanse), men også i forhold til musique concrète og fragmentert etterkrigsmodernisme, i plasseringen av lydobjekter, fraser og mellomrom, men også at det låter helt på hjemmebane i mye mer moderne retning: støy/ambient, her går det en rett linje til den elektroniske musikken til Lasse Marhaug og Helge Sten – som forøvrig begge har lagt sin elsk på Fongaard. Det låter elektronisk, og med nok romklang blir det riktig sfærisk, mørkt og vakkert. Fongaard er ’the missing link’ i utviklingen av støymusikk fra futuristene til Lou Reeds Metal Machine Music. Musikkhistorien har bare ikke laget den koblingen ennå. (Prisma Records har i alle fall gjort sitt.) Fongaard foregriper også utviklingen innen gitarbasert fri-improvisasjonsmusikk, hvor prepareringer og andre spilleteknikker enn de «vanlige» for lengst har blitt en helt standard måte å bruke instrumentet på. Skulle gjerne hørt Fred Frith uttale seg om Elektrofonia.

Med standhaftigheten som indisium, konkluderer jeg med at Fongaard ikke trengte noen korrigerende diskurs rundt sitt virke for å kunne skape. Han gjorde bare det nødvendige, som alle kunstnere må gjøre: han skapte seg en plattform å arbeide ut ifra. Vel vitende om at han var fullstendig alene om prosjektet sitt. Vi kan beundre ham for det. Og vi kan beundre ham for den totale dedikasjonen ha la i det. Radikale teorier til tross, det er i kraft av det klingende at vi hyller Fongaard. Hadde filmregissør Stanley Kubrick oppdaget denne mannen! Sfæriske klangtepper, punktuell gestikk, dype drønn og lyse, små glissandoer gjemmer seg bak vitenskapelige og kosmiske titler. Det litt opphøyde uttrykket vitner om tro på framskrittet og menneskeheten. Det kan jeg like.

This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.