1. mai-musikk Samtidsmusiker Maja S.K. Ratkje gir ut arbeidersanger med gruppen Poing, og mener man ikke må være redd for å være politisk bare fordi man driver med kunst.
I fortroppen: Komponist og musiker Maja S. K. Ratkje er ikke så glad i ordet «samtidsmusikk». – Jeg er mer glad i begrepet avantgarde. Det er bredere, og dekker flere retninger, sier hun.
Publisert i Morgenbladet 29. april 2016
Tekst: Marius Lien, Foto: Ellen Lande Gossner
Kvelden i forveien var komponisten og musikeren Maja S.K. Ratkje på premieren på Erik Skjoldbjærgs film Pyromanen, og nå snakker hun om grisehyl.
– Man bruker veldig ofte organisk lyd i film, fordi det treffer emosjonelt. I eksplosjoner, maskiner, bilkræsj og ild bruker man gjerne grisehyl, skrik fra dyr eller annen organisk lyd, sier Ratkje.
Når det brenner som verst i Pyromanen, og ildens bulder fyller kinosalen, er det egentlig Ratkjes stemme man hører.
– Det er store ting med masse støy på. Du hører liksom ikke at det er en stemme der. Det er jo mye morsommere å lage denne lyden, enn om de skulle hentet den fra et samplearkiv. Noen hadde funnet på å spørre om jeg ville gjøre det. Det var midt i blinken, sier Ratkje, som hadde filmen foran seg på storskjerm i studio mens hun spilte inn.
– Kjempegøy!
Jazzgass. Dagen før det igjen var hun i Bergen, for å delta i debatt om oljesponsing. Ratkje, som har utgitt plater og spilt konserter siden 1990-tallet, driver sammen med fire andre aksjonsgruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv.
– Debatten stopper ofte der noen sier at statlig kulturstøtte er identisk med sponsorpenger fra Statoil. Men det er ikke det samme. Når du inngår i et sponsorsamarbeid, er det et gjensidig samarbeid, hvor man skal bygge hverandres image opp. Du mottar penger fra et selskap som kjøper seg godvilje og får spredd logoen sin.
– Men kulturfolk og arrangører trenger penger?
– Du kan selvsagt klare deg uten reklamepenger fra oljeindustrien. Statoil er hovedsponsor for Festspillene i Bergen, men pengene derfra utgjør bare 1,5 prosent av budsjettet. Det er ingenting sammenlignet med hvor mye oppmerksomhet Statoil får.
– Festspillene har også solgt seg inn som klimavennlig, gjennom å hente bysykler til Bergen i anledning festivalen?
– Ja, og Moldejazzen har Shell som generalsponsor og er miljøfyrtårn samtidig! Ha ha, hvordan får man det til å henge i hop? I fjor foregikk Jazzgass, et seminar for fossilnæringen, parallelt med festivalen. På Kongsberg er det samme opplegg med våpenindustrien. Skal kulturlivet virkelig være med på dette? spør Ratkje.
Sku’ vært arbeiderklassehelt. Den egentlige inngangen til dette intervjuet skulle være platen Kapital & Moral, som Ratkje nå utgir sammen med samtidsensemblet POING, i anledning 1. mai. Platen er full av sanger om nettopp kapital og moral, skrevet av folk som Rudolf Nilsen, Kurt Weill/Bertolt Brecht og Åge Aleksandersen.
– Den inngår i det politiske engasjementet. Man må ikke være redd for å være politisk når man driver med kunst.
– Mange er livredde for å være politisk når man driver med kunst. Hva tror du er grunnen?
– Man er redd for at kunsten blir sett på som enkel og entydig hvis man holder på med politikk. Da skal alt liksom inngå i et litt primitivt budskap, noe som går på bekostning av kunsten. God kunst viser motsetninger og motstand. Jeg synes ikke det er feil å drøfte konkret politikk i kunst.
Den første låta på Kapital & Moral er et godt eksempel på uprimitiv politisk kunst: John Lennons «Working Class Hero». En låt man fra første sekund skjønner er dypt politisk, men som like fullt er umulig å få tak på, selv etter hundre gjennomhøringer.
– Ikke sant, den er kjempevanskelig! Jeg har ikke noen entydig tolkning selv, men det er mye sinne i den, en oppgitthet over å bli plassert i en rolle. Det kan jeg kjenne meg igjen i. At noen vil ha deg der, et bestemt sted, for da kan du ufarliggjøres, plasseres og så avskrives, sier hun.
Kanskje det er dette som gjør at så mange kunstnere skygger unna politikken? For å slippe båsen «politisk kunstner», som i Norge i dag har en undertekst som sier at du driver med ufri programkunst fra 1970-tallet.
– Kanskje, for ingen er glad i bli plassert. Selv om hjernen vår er laget slik at vi vil kategorisere alt. Men ingen liker det, i hvert fall ikke jeg.
Skjult. For kort tid siden slapp Ratkje også albumet Crepuscular Hour, som er et liveopptak fra en konsert fremført på Huddersfield Contemporary Music Festival i 2012. Hvis Kapital & Moral er arbeidersanger i ny drakt, er Crepuscular Hour et gigantisk, komponert samtidsmusikkverk.
– Jeg hentet inn en tekst fra Nag Hammadi-skriftene, om en kvinnelig guddom. Sofia, eller Visdom. Som går til krig mot den eneherskende mannlige guden som forårsaker kaos, ubalanse og vold. Stykket er et litt høylytt hjertesukk over det som skjer når vi ikke spiller på lag.
– Nettopp, og når du sier dette, er det åpenbart at også den platen er politisk. Men det kunne jeg ikke oppfatte når jeg hørte musikken.
– Jeg tror du ville merke det om du så dvd-en som følger med. Der kommer også teksten mer tydelig inn, noe som utvider forståelsen av musikken, sier Ratkje.
– Er såkalt samtidsmusikk et egnet verktøy for å drive politisk agitasjon?
– Kunst som lages i dag, handler jo om samtiden vår. Du skriver ut fra verden i dag, reagerer på den verden du lever i. Men jeg ble ikke komponist for å bruke det politisk. Det var heller fordi jeg føler meg hjemme i samtidsmusikken. Jeg har en trang til å uttrykke meg kreativt ved å spille og komponere ny musikk.
Samtids mot de røde. I det siste har Kjartan Fløgstads essaysamling Etter i saumane skapt mye debatt, også i Morgenbladet. Et av Fløgstads poenger er at den kunstneriske modernismen, som dagens samtidsmusikk springer ut fra og i mange tilfeller ligger tett opp til, lenge er blitt brukt som redskap i et angrep på arbeiderklassen. Han poengterer også at forbausende mange modernistiske forfattere var fascistiske, og at CIA brukte samtidskunst i sine angrep på kommunismen.
Ratkje humrer over ambisjonsnivået i Fløgstads modernismekritikk.
– Wow. Jeg tror jeg må lese det ordentlig for å kommentere det. Jeg har vært veldig opptatt i det siste, sier den dobbelt albumaktuelle Ratkje unnskyldende.
– Mye av samtidsmusikken oppfattes som tilhørende borgerskapet, på samme måte som den klassiske musikken. Men vi bestemmer selv hvordan vi definerer samtidsmusikk. Det er jo ikke en sjanger. Jeg er mer glad i begrepet avantgarde. Det er bredere, og dekker flere retninger.
– Og man ligger foran.
– Det er et bra begrep. Da er man fortroppen. Kanonføde.
Fritt liv. Ratkje selv entret avantgardescenen tidlig på nittitallet, og har gjort seg bemerket i en lang rekke grupper og samarbeidsprosjekter. Fra den hardeste, mest brutale støymusikken, til store orkesterverk, nesten-jazz og vokalkunst. Hvordan har posisjonen til støy- og improvisasjonsmusikken endret seg siden hun begynte?
– Du kan veldig enkelt si at det er blitt institusjonalisert.
– Hvordan?
– For eksempel kan man studere liveelektronikk på Musikkhøgskolen. Eller improvisasjon uten å sjangerdefinere det som jazz. Fri-improvisasjon er blitt en del av etablissementet innen ny musikk. Da jeg gikk på Musikkhøgskolen, fra 1995 til 2000, hadde det ikke samme status, og i alle fall ikke på komposisjonslinjen.
– Det var partituret som gjaldt?
– Jajaja. Jeg tror ikke det er så strengt i dag. Dette har ført til at støymusikk og den mest radikale frie improvisasjonen er blitt mer akseptert og, ja, støtteberettiget. Internasjonalt er kanskje støymusikken den mest uavhengige av alle avantgardeuttrykkene.
– På hvilken måte?
– Det er veldig mange idealister som driver miljøet. Ingen store apparater støttet av det offentlige. Det er satt sammen av et stort nettverk enkeltpersoner, som holder hjulene i gang. Som elsker den musikken og får ting til å skje, sier Ratkje, som selv kan spille støykonserter i halvtomme betongkjellere den ene dagen, og store orkesterkonserter på de mest prestisjetunge samtidsfestivalene dagen etter.
– Det er veldig få som lever av å spille støy. Jeg har mange ben å stå på, så jeg klarer meg bra, men jeg vil alltid sogne til støymiljøet, den estetikken, det er en stor del av meg.
– Hvor er det gøyest å spille?
– Nja. Selv om det gøyeste naturligvis er å spille der du er mest velkommen, så kan du bli overrasket over alle de ulike settingene. Det kan være kjempeinspirerende å spille veldig radikal musikk for et konservativt publikum. Da får du virkelig åpnet opp dørene.