BRAK RUG reviews from Tape to Zero (in Norwegian and German)

BRAKRUG2 Jazz i Norge: BRAK RUG består av Maja S. K. Ratkje, Øyvind Brandtsegg og Siv Øyunn Kjenstad. De inntar scenen og sender Ratkjes stemme ut på vandring. Det skapes et skjørt og nærmest foruroligende lydbilde. Dette skaper forventing. Musikken bærer i seg et mørke, uten at den oppleves som direkte dyster. Brandtseggs marimba vibrerer forsiktig. Trioen skaper en lydverden som kun finnes på denne scenen. Det korthugde og insisterende dominerer, før uttrykket beveger seg videre. Uforutsigbarheten er musikkens styrke. Den tar meg til steder jeg ikke har vært. Jeg blir på et vis spørrende som lytter. Hvor skal jeg nå? Temperaturen svinger. Vind, bulder, puls og kaskade fyller salen. Trommene beveger seg mot fronten og tar lederskap. Denne musikken er ikke alene vakker, men den er estetisk konsentrert. Det er BRAK RUG som får denne kvelden til å nærme seg noe ugjennomtrengelig. Disse sekvensene blir for meg de minst interessante. Konserten deres er ellers preget av et kreativt overskudd. Ingenting låter likegyldig. Mot slutten av konserten etablerer de et tema som ornamenteres på vellykket vis. Jeg liker at musikere krever noe av meg. Det gjør denne trioen. (Arild R. Andersen)BRAKRUG1

Polarblog: Als Abschluss des ersten Abends dürfen wir einen tollen Trip erleben, mit Maja Ratkje, Øyvind Brandtsegg und Siv Øyunn Kjenstad mit ihrem noch jungen, Experimental-Projekt Brak Rug, das aus einer spontanen Idee heraus entstand und bislang nur sehr wenige Auftritte erlebte. Während Ratkje und Brandtsegg eine ganze Menge an technischem Equipment herumstehen haben, ist die 25-jährige Kjenstad wohl die einzige des Festivals, die ihr Instrument, ein einfaches Schlagzeug, rein mechanisch, ohne elektronische Verfremdungen spielt – diesen Part übernimmt allerdings Brandtsegg, der seit Jahren nur noch selten auftritt (er spielte bei Krøyt und u.a. auf Motorpsychos Klassiker »Timothy’s Monster«), mittlerweile vor allem die jungen Innovativen an der renommierten Musikakademie ausbildet. Er spielt auch eine elektronische Marimba, auf der er für geisterhafte Klänge sorgt. Das Konzert von Brak Rug entwickelt sich schnell zu atavistischem Krach, »art brut« könnte man denken, also rau, atonal und permissiv. Ein dunkler, radikal abgespaceter Trip, der das Publikum begeistert. Einige wackeln gar munter im (nicht vorhandenen) Takt mit. Der Tag hatte eine starke Dramaturgie, und die gelungene Performance von Brak Rug beendet ihn mit einem berauschenden Sound-Fest.

Scroll to Top