Da Kennedy-ene danset til samtidsmusikk på diskotek.
Jeg kjenner ei som er så redd for slanger at hun ikke engang kan se bilde av en. Å gå inn i en butikk med magasiner eller bøker fra dyreriket kan være risikabelt. Kanskje vil hun rope, besvime eller flykte derifra. Det var dette jeg hadde i tankene da jeg fikk øye på omslaget til Sidewinder av Morton Subotnick, gravende blant brukte vinyler på jakt etter godbiter.
Jeg er som oftest ikke tilhenger av assosiasjonsbetingede illustrasjoner til abstrakt musikk, musikk som først og fremst står på egne ben. Det samme gjelder tittelen, en sidewinder er en amerikansk klapperslangeart, som det er bilde av på coveret. Jeg antar at både tittel og bilde kom til etter musikken, slik det ofte er. Åpningen av verket som fyller denne plata dras mot bildet av en klapperslange. Jeg skjønner hvorfor.
En kort stund blir musikken tømt for andre tolkninger, sånn sett blir et entydig forhold mellom lyd og bilde fort illustrerende på en litt teit eller pedagogisk måte, slik det ville være å plassere Munchs «Skrik» på en screamo-utgivelse. Når en-til-en-tydelighet trumfer ambivalens, motsigelser og undring, mister man noe på veien, men det funker nok sånn kommersielt, i den grad man kan snakke om kommers i avantgarden.
Det var først da Penderecki valgte tittelen Threnody to the Victims of Hiroshima til verket 8’37” at stykket ble en verdenssensasjon. Ikke at det ikke fungerer, eller at det er spekulativt på en dårlig måte, men musikken kunne like gjerne «bety» noe helt annet. I alle fall ble Sidewinder en klassiker, utgitt av Columbia Masterworks i 1971.
I New York på slutten av sekstitallet oppsto en fullklaffer av god innpakning for samtidens musikkuttrykk. Klubben Electric Circus var noe av det hotteste som skjedde på en tid da byen kokte av avantgarde. Dette som skulle bli den store forløperen til disko, rave og clubbing tiltrakk seg celebriteter og publikum til bristepunktet med allslags musikk, dansbar og ikke, pakket inn i visuelle happenings som sirkusnumre og lysshow.
Samtidsmusikkdelen ble kuratert av Morton Subotnick, som framførte klassikeren Silver Apples of the Moon på selve åpningsshowet. I et intervju med Robert J. Gluck i tidsskriftet Leonardo erindrer Subotnick dirigenten Seiji Ozawa og medlemmer av Kennedy-familien «[…] dancing to it in tuxedos, under strobe lights.»
Klubben fylte kveld etter kveld med dansbar musikk side om side med samtidens store avantgarde-komponister levende til stede. Man kunne bevege seg psykedelisk til samtidsmusikk av John Cage, Alvin Lucier, Pauline Oliveros og Terry Riley eller til band som Velvet Underground og The Grateful Dead.
Silver Apples of the Moon var ikke tenkt primært til live-framføring, dette verket går for å være historiens første komposisjon bestilt til utgivelse. Plateselskapet Nonesuch slapp vinylen i 1967, og verket har siden stått seg som Subotnicks magnum opus. Det består av to deler, tilpasset vinylens to sidelengder, og det er utelukkende komponert for analogsynthen Buchla, kreert av amerikaneren Donald Buchla.
Subotnick laget tre påfølgende album med Buchla-synthen, hvor Sidewinder er det siste. Analog-fansen krangler om hvilket av de fire som er det beste. På Sidewinder har Subotnick og kollega Ramon Sender bestilt en ny versjon fra Buchla, best kjent som The Buchla Box, eller The Electric Music Box, som det står på plateomslaget.
Her bruker han innspilt spenningskontroll på tape til å modulere det han spiller i sanntid. Dette er et grep han siden benyttet på akustiske instrumenter, senere også med digitale verktøy, men her faller jeg litt av lasset rent estetisk. Det er de fire vinylene Silver Apples of The Moon, The Wild Bull, Touch og Sidewinder som er Subotnicks mesterverk. Og de låter så utrolig fett på vinyl, som de er komponert for.
I en æra hvor gamle legender stadig blir pusset på, plusset på og digitalisert, kan jeg også røpe at Mode Records har gitt ut en flerkanals miks av Sidewinder gjort av komponisten selv for 5.1 surround-system. Kan jo også være verd å sjekke ut.