Komponist og cabaretsanger Maja S. K. Ratkje er et politisk menneske. Hun vrir og vender på lydene for å vise hvordan verden egentlig henger sammen.
av Emilie Ekeberg, Klassekampen 23.05.2015
Jeg bruker skostørrelse 35. Du kan jo ikke være skogsarbeider da, sier Maja S.K. Ratkje. Likevel motbeviser hun utsagnet. For skogsarbeider er hun. Også. Men de har ikke vernestøvler i barneavdelingen der hun vanligvis handler støvler. Derfor må hun stappe de oransje vernestøvlene med ekstra tjukke ullsokker og såler, til tross for at sola skinner. Og likevel er støvlene litt for store. Ratkje har ikke gressklipper, men til gjengjeld har hun motorsag. Omtrent hver fjortende dag trekker hun i arbeidsklærne, for trefelling er hennes bigeskjeft. Den lille trefellingsbedriften heter Ryddepikene, og det er Ratkje og en bonde fra en gård i nærheten som tar oppdrag som skogryddere.
I musikken liker Ratkje det androgyne uttrykket, å blande det feminine og det maskuline. Når hun synger gamle arbeiderklassesanger og tyske cabaretlåter fra mellomkrigsårene, gjør hun det ikledd dressbukse og vest, og hun synger gjerne i ropert. Og hun liker skogen, og hun liker støy. Det er på et vis støy som er hovedgeskjeften: Hun komponerer samtidsmusikk, ofte støymusikk.
Klokka er ti på formiddagen. Det er den tida på dagen da Ratkje har fulgt eldstedatteren til skolebussen og minstedatteren til barnehagen, helt kaffe i mummikoppen og er klar til å gå ned i kjelleren. I kjelleren på det nybygde trehuset på toppen av et bratt naturtomt midt inne i Svartskog, en halvtimes kjøretur fra Oslo sentrum, har Ratkje innredet lydstudio. Det blir et voldsomt leven når hun åpner skuffer og skap der nede, noen metallplater faller på gulvet, det klirrer i gamle spilledåser og et amputert horn. Der er det en pinne med en streng på, som hun har tatt vare på.
– Det er ikke skrammel, retter Ratkje på gjestene.
– Det er instrumenter.
Alle møbler er på hjul her nede, slik at Ratkje kan tilpasse lydstudiet til svært ulike arbeidsoppgaver. Noen ganger komponerer hun samtidsmusikk til store symfoniorkestre, andre ganger jobber hun med en nyfortolkning av en vise av Alf Prøysen.
Ratkje er fra Trondheim. Farfaren hennes var altmuligmann: selvlært musiker, bokser og turner. Moren hennes er professor i kjemi. På en måte er Ratkje en blanding av de to. Hun eksperimenterer med lydbilder, setter sammen toner som alene oppfattes som støy på stadig nye måter. Hun er også opptatt av hvem som er avsenderen av lyden, nylig skulle hun bruke en harpespiller fra Trøndelag, som hun tok opp til et nytt prosjekt. Hun skal bruke harpelyden i et kallesignal til Stjørdal kulturhus, som hun holder på å komponere. Det er den korte lydsnutten som spilles når en forestilling skal til å begynne, et signal om at folk må finne plassene sine. Noen av lydene i kallesignalet er Ratkjes egen stemme.
– Jeg blander inn min egen stemme hvis jeg trenger det. Det er sånn jeg ble sanger også, jeg bruker min egen stemme som lydkilde når jeg komponerer, og som instrument når jeg improviserer.
Det siste gjør hun med improkvartetten SPUNK. Hun er også en av få som spiller på det tidlige elektroniske musikkinstrumentet theremin, som ble oppfunnet av en sovjetisk fysiker i 1919. Musikeren rører aldri instrumentet, men beveger hendene i lufta mellom to antenner.
– Hvordan akkurat theremin?
– Jeg fikk lyst til å bygge en. Det er ikke noe hokus pokus i det, sier Ratkje uforstående, og forklarer at det er slik hun fungerer: mer som en kjemiprofessor enn en klassisk kunstner.
– Jeg liker å sitte og pusle med ting og eksperimentere med lyder i studio. Jeg liker å se hva som skjer, sier hun.
– Det å analysere lyd er veldig viktig for meg. Jeg er nysgjerrig på lydens innhold. Jeg bruker dataprogram hvor man kan gå inn i en lyd og se på frekvensinnholdet i den. Det er som å analysere et bilde og gå helt inn i det på mikronivå og se hva det består av.
Oppe i husets enorme kjøkken med utsikt over skogen og Bunnefjorden tusler svigermor rundt, med strikketøy og kryssord. Mannen til Maja har nettopp hatt 40-årsdag, og de har hatt huset fullt av folk. De satt overalt, på gulvet, i vinduskarmer, på terrassen. Musikkstudioet i kjelleren er Ratkje sitt, men mannen Frode Haltli, som også er musiker, bruker det av og til når Ratkje er borte.
– Frode pleier å si at han er min Alma Mahler, sier kona og ler høyt.
– Gustav Mahler sin kone måtte skrive under på å ikke komponere egne ting, for ikke å komme i veien for den store komponisten. Men Alma Mahler var kjempeflink. Og det er Frode også.
Ekteparet spiller sammen hver natt til 1. mai, for da opptrer Ratkje i mannens trio POING.
– Jeg elsker å opptre. Jeg er et scenemenneske. Det har jeg vært siden jeg var liten. Jeg var med i musikaler og sånne ting, spilte fiolin og piano. Jeg kan ikke bare sitte og komponere.
POING og Ratkjes 1. mai-opptredener er stort sett på brune puber, og fremføringen av sangene er dramatisk, burlesk og voldsom.
– Det startet med at vi skulle lage fest natt til 1. mai for 15 år siden. Vi er opptatt av radikale ideer og interessert i å utforske den kommunistiske og sosialistiske sangtradisjon og arbeiderklasse-sangtradisjon. Det begynte med mellomkrigsrepertoaret til Bertolt Brecht og Kurt Weill, og så har det bare plussa på seg.
I tillegg til det tyske er det revolusjonssanger, «Internasjonalen», Rudolf Nilsen og Alf Prøysen.
– Det var noe jeg savnet i tolkningen av mellomkrigsmaterialet. Det blir ofte litt for snilt og litt for tamt.
– Brecht snakket om iscenesettelse. At det er viktig at man viser outrerte versjoner av virkeligheten, for det er bare da du kan se hvordan verden faktisk henger sammen. Det var viktig for meg å kunne ta det litt ut. Vi blander jo Brecht med Rage Against the Machine, for eksempel.
Om hun betegner seg selv som sosialist?
– Vel, nå er jeg jo medlem av et parti som ikke vil ha politisk blokktilhørighet …
Ratkje meldte seg inn i Miljøpartiet de Grønne for tre år siden. Ellers prøver hun å holde seg unna ismer, både i kunsten og politikken, forteller hun.
Det er viktig at arbeidersanger og revolusjonssanger ikke blir for nydelig fremført, mener Ratkje.
– Jeg liker veldig godt de gamle innspillingene med Lotte Lenya, kona til Kurt Weill. Det er veldig direkte, litt rustent og har veldig mye sjel. Man må passe seg for at musikken ikke blir for polert og glatt. Jeg skulle gjerne hørt Janis Joplin gjort noe av det repertoaret. Jeg prøver å forestille meg hvordan det ville høres ut: Janis Joplin som synger på tysk.
Eller kanskje Janis Joplin som synger Prøysen. Når Ratkje synger Prøysens «Slipsteinsvalsen», endrer den vanligvis rolig fremførte visen totalt karakter. Hun mener visa egentlig er helt brutal, og siterer teksten om «blommer å jinter, je veit å de får! Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med, så kjæm dom i mårå og meie dekk ned, så tona som de høre i kveldsro og fred … det er slipsteinsvæilsen som går … og går … og går».
– Jeg prøver virkelig å gripe noe som ikke er veldig enkelt med den sangen. Den er jo helt skjebnesvanger!
– Hva vil du oppnå med det?
– Det er fremføringen som er tolkningen. Jeg kan ikke gi deg en avhandling. Du må nesten være der. For meg er musikk det mest raffinerte uttrykket jeg kan tenke meg. Man kan si andre ting med musikken, ting jeg ikke kan forklare med ord.
Det Ratkje vil si med musikken, og som ikke fullt ut kan formuleres på noen annen måte, handler ofte om naturens og menneskets egenverdi. I 2011 komponerte hun et musikkstykke, «Desibel», som ble fremført på et ti meter langt og to tonn tungt mobilt høyttalersystem, formet som enorme roperter. Høyttalersystemet ble fraktet til Førdefjorden på en spesialbygd Tyssen-tilhenger. Det var en protest mot planene om å sprenge toppen av Engebøfjellet og deponere avfallet i fjorden, slik Nordic Mining nå har fått regjeringens tillatelse til å gjøre.
– Det er kanskje på tide å reise tilbake til Førdefjorden?
– Ja, nå skjer det igjen! Det er jo så deprimerende. Noe av grunnen til at vi lagde «Desibel» var jo at vi ville skape oppmerksomhet om saken. Vi fant ut at vi skulle lage verdens største mobile hornhøytalersystem og sende 130 desibel ut over Førdefjorden.
Men det skal ikke være lett. Ratkje ble truet med anmeldelse av Kurt Oddekalv i Norges Miljøvernforbund, for støyforurensing. Det kan være noe i akkurat dét.
– Det ljoma innover fjorden. Noen akkorder stopper veldig brått, da blir det ekko mellom fjellene, forteller hun.
Alle store musikere holder seg i dag med en såkalt raider, altså en liste over hva de krever av goder fra konsertarrangøren – sjampanje og slikt. På Ratkjes soloraider står det står at hun ikke vil spille under en logo for et oljeselskap.
– Shell, som skal starte oljeboring i Arktis, er hovedsponsor av Moldejazz! Hva har slike sammerbeid å si for norsk kulturliv, egentlig? Eller for mijøet? Det prøver jeg å diskutere.
Det gjør hun blant annet i aksjonsgruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv, som hun er initiativtaker til. Det ble bråk en gang hun kuraterte en konsertserie for Festspillene i Bergen. Arrangørene måtte til slutt ta bort Statoil-logoene på arrangementene hun var ansvarlig for. Til gjengjeld ble konsertene hennes mindre promoterte av festivalen.
– Det er veldig viktig for meg, at jeg får lov til å kritisere virksomheter jeg mener er uetiske. Det har også vært veldig slitsomt og ubehagelig, fordi jeg blir forsøkt satt på plass, også av andre kulturarbeidere. Frykten for dobbeltmoralisme er typisk norsk. Mange kollegaer kommer og gir meg støtte privat, men det er veldig taust i offentligheten.
Ratkje betegner seg selv som et politisk menneske.
– Hva legger du i det?
– Jeg er opptatt av hvordan verden henger sammen. Og jeg ser ikke på kunsten som autonom, men som et resultat av det samfunnet den produseres i. Og den bør være det. Kunsten kan peke på sammenhenger som ikke er åpenbare.
Å oppnå berømmelse og anerkjennelse tenker hun ikke på, musikken er like mye verdt om det er ti eller tusen publikummere på en konsert.
– Det er ikke viktig for meg å spesialisere meg kun innenfor ett uttrykk for å bygge karriere. Jeg prøver å unngå ytre motivasjon fordi det tar fokuset bort fra det kreative. Og det er jo den store forskjellen på å drive med kunstmusikk og kommersiell musikk.
Det lå ikke alltid i kortene at Ratkje skulle bli kunstmusiker.
– Det var ikke så opplagt. Jeg følte meg nesten litt snytt da jeg hørte samtidsmusikk for første gang, for jeg hadde ikke hørt det før. Jeg følte at samtidsmusikken talte til meg, at den er aktuell, laget i vår egen tid. Det var møtet med verker av Nordheim, Stockhausen og andre som gjorde at jeg bestemte meg for å bli komponist. Jeg følte et stort behov for å delta i dette.
Så til tross for uttrykte advarsler fra omgivelsene, flyttet hun til Oslo og begynte å studere musikkomposisjon. Nå har hun levd av musikken i godt og vel 15 år – vel, godt og godt. Det har ikke vært mummikopper og skogens idyll alle årene.
– Jeg trodde ikke det gikk an. Jeg innstilte meg veldig tidlig på å leve på et minimum. Jeg skulle bestemt ikke ha noe studielån og tok masse småjobber ved sida av.
Dermed ble hun roadie, gikk med aviser og satt i resepsjonen hos en fysioterapeut, blant annet.
– Det var veldig viktig for meg at jeg skulle kunne klare meg selv. For alle sa jo at dette er ikke liv laga. Jeg ble jo skikkelig skremt. Men så har det sakte, men sikkert gått veldig bra, og det er nok også fordi jeg har flere bein å stå på. Fordi jeg både er utøver og komponist.
Og trerydder da, som også gir en liten inntekt. Men det er ikke først og fremst derfor hun gjør det. Det er fordi hun liker å være ute.
Den første tida Ratkje jobbet som musiker, hadde hun 250 reisedøgn i året og levde utrolig intenst. Men for ti år siden sa kroppen stopp.
– Da var jeg kjempesliten. Jeg hadde senebetennelse i begge skuldrene, fikk ikke sove om natta og var veldig langt nede.
Hun og kjæresten fikk nyss om at den gamle sveitservillaen ved Bunnefjorden som Ratkjes mormor bodde i som barn, var til leie. Siden har det vært landlig liv i skogen for familien. Men nede i kjellerdypet hersker alt annet enn skogens ro. Nå har Ratkje nettopp spilt inn et nytt verk hvor hun analyserer sin egen stemme. Hun lager en knirkelyd, eller et tørt skrik, og så komponerer hun det ut for orkester. Strykekvintett, fløyte og klarinett, slagverk. En helt vanlig dag på jobben.
Den ene dagen komponerer hun smal samtidsmusikk, den neste synger hun Bertolt Brecht og Alf Prøysen på en brun pub, og dagen etter feller hun trær i skogen. Ratkje har også laget musikk med metallfolket, og de synes det er særlig kult at hun bor på et sted som heter nettopp Svartskog. Selv synes hun ikke forskjellen mellom støy, Prøysen og metall er så stor.
– For meg føles det ikke som jeg springer mellom ytterpunkter. Jeg er på jakt etter nye og interessante musikalske konstellasjoner. Jeg liker utfordringen de ulike uttrykkene gir, og jeg søker etter å finne stemmen min uansett valg av medium eller sjanger. Det er jo dét det handler om.
