Temporalistene (NO)

Tidsopplevelser i musikalsk science fiction.

Laurie

Ha, ha, ha, ha.

Ha, ha, ha, ha.

Ha, ha, ha, ha.

Ha, ha, ha, ha.

Ha, ha, ha, ha./O

Ha/Su,- ha, -per, ha/ma,- ha/-an.

Ha, ha, ha, ha.

–Laurie Anderson: «O Superman»

Hverken Laurie Anderson eller noen andre kunne spå at den smårare, minimalistiske sangen «O Superman (For Massenet)» skulle komme til å bli en hit da den ble sluppet i 1981. Mulig at det var sangens viktigste hook, stemmesampelet «ha» på en enstrøken c (midt på pianoet og midt i taleregisteret) som gjorde susen. Lauries korte «ha» blir liggende og mase i forgrunnen i jevn puls gjennom komposisjonens over åtte minutter, i et tempo som på DJ-språket er omtrent – eller kanskje akkurat – 150 BPM, altså slag i minuttet.

Sannsynlig er det også at Lauries effektbruk og kyborgiske fremtoning traff en utbredt spenning, skrekk og begeistring for gjennomgripende moderne teknologi. Hun trakk noen avantgardistiske grep inn i en populærkontekst og traff tidsånden. Anderson blir stående som en av avantgardens viktigste skikkelser, først og fremst for hennes evne til å skape et multimedialt konsept hvor nåtid, samtid og fremtid belyser hverandre, her er samfunnskritikk og science fiction.

Alle «ha»-ene er naturligvis ikke en del av den offisielle sangteksten til «O Superman», men oppleves likevel som en forlengelse av teksten. Dessuten er lyden av «ha»-et et ubesudlet sample, i motsetning til den manipulerte stemmen som introduserer tekstens offisielle start: «O Superman. O judge. O Mom and Dad». Ikledd vokoder høres dette ut som en synth som spiller på stemmen i akkorder, noe det faktisk også er. (Vokoder er populærmusikkens robotstemme-effekt nummer én – tenk Chers «Believe» for den melodiske varianten, eller Imogen Heaps «Hide and Seek» for den mer avansert akkordiske.)

Når kompet er «ekte» stemme og sangsoloen «uekte», skapes et gromt forventningsbrudd i «O Superman», slik handlinger i sanntid og fryste opptak av kropp eller stemme i loop spiller med og mot hverandres eksistens, som når skyggebildet av Andersons arm i en tilhørende video stopper opp mens sanntidsarmen fortsetter å bevege seg.

Idiosynkratisk bruk av tid i tidsbasert kunst kan utfordre våre indre sorteringssystemer. Vi er laget slik at vi grupperer, inni hodene våre, repeterte lyder i jevn puls i to eller i fire slag, slik jeg antyder innledningsvis med å sette punktum etter fire «ha»-er. Man kan si at Anderson er på trygg grunn her, selv om hun kanskje bryter litt med fire ganger fem «ha»-firere som intro, med «O» som opptakt til den sjette. Fire ganger fire hadde vært det mest forutsigbare. Musikere eller danseres innebygde periodefølelse bygger på denne egenskapen, kroppen kjenner når det har gått åtte takter, du trenger ikke å telle. Svært anvendelig hvis du skal improvisere en solo og komme inn igjen på riktig sted i skjema.

Hva hvis vestlig musikkforståelse var utviklet til å vektlegge puls og tempi fremfor melodier og harmonikk? Hva hvis vi opplevde den nøyaktige tidsavstanden mellom to slag like sofistikert som mellom tonetrinn? Enn hvis det fantes en felles, konstruert enighet om hastigheter eller tempi på samme nivå som oktavens inndeling i tolv like intervaller, hugget i stein av Bachs Das wohltemperierte Klavier?

Dette har André Pogoriloffsky prøvd å finne ut av i den ferske boken The Music of the Temporalists. I en drøm besøker forfatteren et parallelt samfunn der menneskene har foretatt en optimalisering av hjernen. Musikken deres er bygd opp rundt en konsensus om tempo som det bærende element. Selv språket deres er basert på pulser og varigheter snarere enn vokaler og konsonanter. En finstilt evne til å time rytmiske forløp gjør dem i stand til å uttrykke seg gjennom å betone pulsslag i ulike tempi, ikke gjennom en lineær strøm av ord. Hva slags lyd man bruker for å markere et slag blir mindre viktig. Hvis det regner i et tempo som folk kan forstå, kan man være heldig og høre en strøm av ord. Besnærende lesning. Og helt urealistisk, så klart, med tanke på ørets evne til å gjenkjenne og skille mellom lyder i naturen: faresignaler, stammefrender, bytte. Særlig menneskestemmen er vi eksperter på, en baby kjenner igjen lyden av sin mor fra inni magen. Vår teft for klang er dypt forankret i våre instinkter.

Den minste underdelingen hos Pogoriloffskys temporalister er en puls på nøyaktig 20 slag i sekundet. Barna trenes opp til å gjenkjenne denne pulsen. Ut ifra denne grunnpulsen bygger de rytmiske modi som har dobbelt så lange pulsslag som dette, tre ganger så lange, fire, fem, seks og så videre. Alle modi har igjen regler for diverse underdelinger. Musikk som ikke forholder seg til den rådende normen for tempo, oppleves som skjærende falsk.

Den minste enheten er basert på den varigheten som øret vårt oppfatter som minste mulige rekke av adskilte lyder. 20 slag i sekundet er ikke så fort at det blir en kornete lang lyd. Ved en dobling av lengden, på 10 millisekunder og mer, starter øret å gruppere to og to lyder slik at vi får et grunnbeat pluss etterslag. Jeg tenker at «ha»-ene i «O Superman» har en hyppighet på to og et halvt slag i sekundet og derfor vil oppleves som harmoniske for temporalistene.

Jeg lurer på hvor stor avstanden mellom slagene i en puls må være for at vi ikke lenger klarer å høre den som en puls. Det er her den mer subjektive tidsopplevelsen slår inn. Selv om en realist som Einstein hevdet at tidsopplevelsen er en illusjon, vet vi jo at tiden kan erfares og manipuleres gjennom musikk og andre viktige hendelser. Og det er gjennom erfaringen av tidens linearitet, altså fortid – nåtid – fremtid, at vi kjenner tidens vesen. Altså er den vel både subjektiv og objektiv.

«O Superman» var egentlig en del av et åtte timer langt scenisk verk, multimediale og fremtidsanskuende United States Parts 1–4 (1979–1983). De fire delene er også separate forestillinger med titlene Transportation, Politics, Money og Love. United States Five skal inneholde tema som overvåkning, sosiale medier og effekten av digitalisering, og skal ifølge amerikanske kilder spilles denne sommeren. Det er jo bare et pulsslag unna.

Scroll to Top