Mellom klimarapporter og fravær av grønne poster i det kommende statsbudsjettet, forteller musikeren og samtidskomponisten Maja S. K. Ratkje oss at redningsaksjonen allerede er grunnlovsfestet, skriver Tove K. Heyerdahl.
publisert i Ballade.no 9.12.2014
Åtte norske symfoniorkestre fremførte i høst konsertserien “Ja, vi elsker” i anledning grunnlovsjubileet, med utelukkende norske komposisjoner. Seks av orkestrene hadde i tillegg gått sammen om å bestille et nytt verk av Maja S. K. Ratkje, [intlink id=”8510″ type=”post”]Paragraf 112[/intlink], som er tittelen på grunnlovens miljøparagraf.
Jeg føler meg programforpliktet og siterer: ”Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”
Å debattere miljø
Den norske miljøparagrafen er nå flere steder å lese hvis du googler Maja Ratkje, og hun skriver på sin hjemmeside:“ Vi må skue framover[…] mitt nye verk er ment som en påminnelse om at ansvaret for det skjøre, men viktige mangfoldet ikke må forsømmes.”
I konsertsalene spilte orkestrene med miljøbestemmelsen som kontekst, og jeg lar meg imponere. Ratkje griper sin penn, tastaturet, tangentene eller hvordan hun nå enn arbeider med å forevige det hun har på hjertet – og skaper enkel samhandling mellom kunst og klimapolitikk. Hun skriver (og etterlyser) det selv i Morgenbladet 17. juli: “Kunstnere kan debattere miljø på to måter: gjennom kunsten, eller rundt den. Jeg etterlyser begge deler.”
Miljø og medieoppmerksomhet
26. november kom antologien Klima, medier og politikk, et tverrfaglig forskningsprosjekt om klimapolitikk og medier, og med en imponerende liste av bidragsytere. Bokens ambisjon er å bidra til forståelsen av hvordan klimapolitikken og mediedekningen av klimaspørsmål påvirker hverandre, og overraskende leser jeg at ”folk tror på menneskeskapte klimaendringer, men er mindre bekymret enn før.[…]Det er nærliggende å tro at en del av årsaken ligger i mindre medieoppmerksomhet – men hvorfor minsker medieoppmerksomheten? Journalister sier de dekker klimasaker mindre fordi opinionen ikke er så interessert[…].”
Nei til oljepenger
Maja Ratkje har et sterkt klimaengasjement og tar eksempelvis ikke oppdrag som er sponset av oljepenger, et engasjement hun har fått mye oppmerksomhet for. Hun var i 2012 en av initiativtagerne til aksjonsgruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv, inspirert av internasjonale sider som Art Not Oil og Platform London.
”Vi ønsker å oppfordre og inspirere alle aktører i kulturlivet til å tenke etisk og bærekraftig, og i neste omgang kvitte seg med finansieringskilder som handler på tvers av dette, ” skriver den norske aksjonsgruppen på sin bloggside, bestående av medlemmer fra ulike kunstuttrykk og profesjoner.
Kunstner i posisjon
Jeg fjetres av min egen begeistring (bare så dere vet at jeg er klar over min ukritiske fremtoning) og for måten Ratkje benytter seg av muligheten til å mene og oppdra oss. Alle formidlingsnivåene hun skaper og hvordan hun samtidig løfter opp viktigheten av sitt eget skapende arbeid, når hun kommuniserer klimakrisen inn i sitt eget verk.
Og kanskje det viktigste av alt; journalistene intervjuer henne og skriver villig om global oppvarming og FNs klimarapporter som forteller oss hvor stor del av den fossile brensel vi må la ligge – fordi Maja Ratkje har bedt om taletid, og vil at de skal skrive det! Hun sier: “Som kunstner er jeg kommet i en posisjon der jeg blir lyttet til. Det mener jeg gir et ansvar.” (Dagens Næringsliv 3.oktober)
Kilde til informasjon
Jeg kjenner ikke Maja Ratkje, men det stikk motsatte skjer med meg av hva en rekke kunstnere virker redde for at skal skje hvis de tilkjennegir noen grader av politisk innhold i arbeidene sine – at publikum skal flykte!
Her får et stykke musikk meg interessert i hele kunstnerens “forfatterskap”, samtidig som jeg opplever at jeg tvinges til å tenke om meg og klima og miljøet. I Klima, medier og politikk ble et utvalg av nordmenn spurt om hva som var deres viktigste kilde til informasjon om klimaspørsmål, og ikke overraskende vant TV og riksavisene, og det er der vi finner dem; musikere, skuespillere, kunstnere og utøvere, som får plass og som er avhengige av synlighet i større eller mindre grad. Og media er avhengig av dem. Jeg ønsker et tydeligere engasjement blant norske musikere og kunstnere – for miljøet.
Klimadebatt
Det Ratkje gjør er ikke nytt, for kunsten kjennetegnes ved sitt utspring i følelser og engasjement, og kunsten og naturen har alltid stått i et nært forhold til hverandre. Det skulle derfor være et naturlig område å bidra med oppmerksomhet ?
Mange gjør det. Ratkje er ikke alene om å ta ansvar for å løfte klimadebatten oppover på oppmerksomhetsstigen i norske medier, men mange av de norske artistene og kunstnerne jeg kjenner som figurerer i media og snakker med pressen vil nødig kalle seg, eller være politiske. De vil være engasjerte, men slippe å utdype partipolitisk tilhørighet, og det har de rett til. Men mellom det og ingenting er det muligheter!
Frykten for One-liners
Det er vanskelig å la meninger komme til uttrykk i en tabloid verden, og mange artister føler det viktigste er å holde tunga rett i munnen, og spesielt hvis de beveger seg utenfor komfortsonen. En one-liner skal helst ikke føre til en overskrift av politisk karakter, og det er ikke til å flytte under en stol at det for mange var muligheten til å (sitte på stolen og) uttrykke seg gjennom kreativt arbeid som gjorde det skapende feltet så forlokkende. Spørsmålet er om det er lov? Å ta medieplass og ikke kjenne det som forpliktende?
Hadde jeg i etterkant av denne konsertserien gått kvantitativt til verks og talt setninger som omhandler miljøparagrafen og etterlysende miljøhensyn, av omtalelsene og anmeldelsene, hadde det sikkert utgjort gode prosenter av dekningen.
Død natur
Samtidskunsten har opp gjennom tidene alltid vært opptatt av å plassere naturen innenfor den samtiden den selv preges av, og i dag preges mye av samtidskunsten av død natur som er avviklet, noe Stenersenmuseet i Oslo synliggjør med sin utstilling Gjennom naturen – en røff guide, hvor en rekke samtidskunstnere bidrar med arbeider som på forskjellig vis reflekterer forholdet kultur − natur. Utstillingen står til 14.desember.
Ingen kan fortelle skapende kunstnere, artister, musikere, skuespillere, dansere, hva de skal la seg inspireres av. Men det er noe befriende klokt i Maja Ratkjes prosjekt, som aktivist og nå med Paragraf 112. Det burde gjøre henne til mentor for kunstnere med taletid i media og med ønsker og ambisjoner om å bidra i klimadebatten, noe kunstneren må kjenne seg villig til, hvis han og hun skal kunne fortsette å la seg inspirere av naturen. Ihvertfall den delen som fortsatt er intakt.
Denne uken samles verdens ledere til et siste klimatoppmøte i Lima i Peru, før det store slaget i Paris til neste år – hvor en ny verdensomfattende klimaavtale skal utformes. Jeg vil være som Ratkje, men vet ikke helt hvordan, og starter med denne applausen. Til Ratkje, som ikke hvisker om det norske klimaparadokset, eller de store politiske og globale miljøutfordringene. Hun gjør det enkelt. Hun prøver å redde den!