Pauline Oliveros’ musikk handler om pusten som kjærtegn, redskap og budbringer.
Hold a tone until you no longer desire to change it. When you no longer desire to change the tone then change it.
– Pauline Oliveros: Horse Sings From Cloud (1979)
18 musikere står spredt rundt i Markus kirke i Oslo i november 2009. I midten sitter en gammel dame med et rødt, skinnende trekkspill. Vi forsøker så godt vi kan å gjøre som beskrevet i stykket over. En tone, en klang, eller stillhet – stillhet er også en klang her – skal holdes eller repeteres til du ikke lenger ønsker å endre den. Det er fryktelig uvant, nesten frustrerende når du ellers er vant til å improvisere slik at du på en mikroimpuls er klar til helomvending. Ansvaret som ligger i å komponere i øyeblikket har gjort friimprovisasjonsmusikeren til ekspert i akkurat dette. Nå må du slippe tak i responsbehovet.
Verk i Open Form-tradisjonen, et like åpent begrep som selve verkene, hvor Pauline Oliveros (f. 1932 i Texas, USA) er en ledende skikkelse, fungerer på ett nivå slik som annen partiturmusikk: Musikerne bidrar til en allerede eksisterende idé eller et planlagt konsept. Instruksjonsstykker har vært en viktig inngang for klassiske musikere til å delta i improvisasjonsbasert eksperimentell musikk.
I dag kan alt være et partitur: gjenstander, en setning, et bilde. Vi har spilt et verk bestående av fire steiner med SPUNK. I dag gjør vi helst musikk uten andre rammer enn kroppene våre, instrumentene, rommet (det fysiske og hvem som er i det), tiden og vår mentale tilstand. I friimprovisasjon oppstår fantastiske stunder der alt plutselig klinger sammen som om det var planlagt, og da vil en naturligvis holde på en stund i det musikalske rommet som oppstår. I Oliveros’ verk over får man ikke det. Det er fryktelig vanskelig å ikke få lov til å gjenta noe man synes er fint og viktig for helheten – prøv selv!
For Oliveros handler det om å skape situasjoner for seg og for andre som trekker henne ut av komfortsonen. Det kom som et resultat av at hun på 50-tallet ble lei av sine egne klisjeer i improvisert musikk. Oliveros vil at vi skal meditere over en tilstand, ikke forsere et musikalsk forløp. Om Horse Sings From Cloud sier hun «If intention arises, I have to wait till I have no intention.»
Oliveros’ produksjon søker å unngå det forutsigbare på ulike måter. I Greeting Meditation skal musikere sitte klare i et rom før publikum kommer inn. Musikerne lager en tone/klang/gest for hvert menneske som kommer inn. Oliveros har fortalt at hun en gang vinket til hver og en som kom inn. Det er typisk for henne, hun vil at alle skal føle seg inkludert.
Hos John Cage står landskapet sentralt – det som omslutter oss: fysisk, klingende, eller det imaginære, som han fantasirikt lydlegger selv. Oliveros er konsentrert om det indre, psykologiske aspektet ved selve fremføringen. Der Cages landskap inngår i varigheter og tidsbundne strukturer, er Oliveros mer opptatt av det meditative aspektet i nuet og konsentrasjonen i selve lyttingen i den handlingen det er å spille. Filosofien hennes er kroppslig forankret (Oliveros har faktisk sort belte i karate!) og poetisk begrunnet. Titlene er symptomatiske i så måte, de er gåtefulle. Oliveros sier at meditasjon over tittelen også inngår som en del av fremførelsen av et verk.
Musikken til Oliveros handler om pust, pusten som kjærtegn, som redskap i meditasjon, som budbringer. Kommunikasjon, invitasjon. Tonene som bæres av pusten. Oliveros har ofte omtalt trekkspillet som en forlengelse av lungene. Hun fikk sitt første trekkspill da hun var ti år. Instrumentet er som en del av kroppen.
Hesten som synger fra skyen er et bilde hun fikk i en drøm, har hun forklart. Hvordan kom hesten seg opp dit? Det kom drøssevis av fugler med et stort hvitt klede og løftet hesten til værs.
