Kunstnere skaper først og fremst kunst. I kulturministerens begrepsapparat er «kunst» blitt erstattet av næringsbegrepet.
31. mars var undertegnede invitert til et bransjetreff for frilansere i regi av Musikernes fellesorganisasjon. Tema var regjeringens «nye retning» i kulturpolitikken. Det er bra at kulturministeren vil møte kulturlivets aktører. Intensjonen til den nye regjeringen tolker jeg i beste mening dithen at den ønsker kunstnerne bedre levekår. Det er ikke en dårlig tanke, levekårsundersøkelsen av 2008 tatt i betraktning.
Oppskriften fra regjeringshold er at det frie feltet må bli flinkere til å drive butikk og skaffe seg støtte fra private og næringsliv. Dette samtidig som de kutter i Kulturrådets budsjetter. I Norge er Kulturrådet utvilsomt den frie kunstens viktigste støtteinstans.
Det finnes selvsagt ikke noe eget skattesystem for oss som driver med kunst, vi havner alle under «næring», selv om våre foretak har en annen verdiskaping som mål enn det vi ofte forbinder med næringsvirksomhet. Nå vil kulturminister Thorhild Widvey utnytte businesspotensialet i kulturnæringen, men det virker som hun ser seg blind på næringsbegrepet.
Kunstnermentaliteten er vesensforskjellig fra butikkmentaliteten. Bortsett fra noen få kommersielle aktører, er det ikke mange kulturarbeidere som velger yrke på grunn av businessaspektet. Inntjeningsmulighetene er små, selv for de mest hardtarbeidende og anerkjente kunstnerne. Det er ingen som tar det for gitt å skulle leve av sitt kunstnerskap, men når det først er slik at Norge, på linje med andre nasjoner, velger å ha et offentlig støttet kunst- og kulturliv, så kunne det kanskje være greit med en påminnelse om at de som driver med det trenger både forutsigbarhet og frihet?
Regjeringens «frihetsreform» skal styrke det frie feltet. Innovasjon, kommersialisering og profesjonalisering er virkemidlene, ifølge Widvey. Hun sier at private midler øker mangfold. I hennes lange innledning på det ovennevnte bransjetreffet var fraværet av ordet «kunst» påfallende. Hvor ble det av kunstens egenverdi som et selvsagt og underliggende premiss? Vi trenger at våre politikere har en uttalt holdning til dette.
Sverige ligger noen år før oss i løypen når det gjelder politiske pådytt for å koble mer næring med kultur. Analyseinstansen «Myndigheten för kulturanalys» ga i 2013 ut en rapport som viser at de brede og populærkulturelle aktørene får fatt i private penger, og at næringslivets interesser ikke verner det kulturelle mangfoldet.
Frilansmusikere er gode på å jobbe bredt, og med mange jern i ilden. Og man må være kreativ for å få endene til å møtes. Vi har ikke næringsvegring, selv om flere uttrykker motstand mot uetiske sponsorer. BI-professor Anne-Britt Gran kaller musikere «best i klassen» når det gjelder å knytte til seg private midler. Widvey er uansett ikke fornøyd. Hun mener potensialet er større, hun etterlyser nytenkning. Vi som har nytenkning som yrke er visst for dårlige på å spekulere i etterspørsel. Gran oppfordrer oss til heller å selge kompetansen vår, da sponsormarkedet ser ut til å stagnere.
Jo, jeg og mine frilanskolleger kan godt bruke vår kreative erfaring og kompetanse til å inspirere flere bedrifter og holde flere kurs, men det må ikke skje på bekostning av det vi egentlig driver med. Ikke glem at å skaffe oss denne kompetansen har kostet oss enormt mye tid og krefter! Jeg kjenner kunstnere som bruker hele livet på å gå i dybden.
«Kunst handler om å hjelpe oss å se innover, gå i dybden, strekke oss mot det ukjente, og er vel diametralt forskjellig fra å kommersialisere en vare for å kunne nå flest mulig», sier musikerkollega Rolf-Erik Nystrøm etter at kulturministeren har forlatt salen. Å gå i dybden er en stor investering, og vi trenger kunstnere med denne erfaringen, men ikke først og fremst for å tilfredsstille et inspirasjonshungrig næringsliv.
Jeg etterlyser politikere som uttalt ser nødvendigheten av det frie kunstnerskap og omtaler dette selvsagte, men umistelige premisset. Kutt i Kulturrådets budsjetter til det frie feltet er i alle fall ikke veien å gå.
Publisert i Morgenbladet april 2014.