Raphael Roginski spiller Bach musikalsk og selvfølgelig – på preparert elgitar.
Jeg sitter på en juvel av en plate, kommet til meg via tilfeldigheter, slik det ofte er. Det er en Bach-innspilling gjort av en gitarspillende polakk ved navn Raphael Roginski: Bach Bleach (Multikulti 2009).
Roginskis bakgrunn er fra jazz/blues/klezmer og han har beveget seg langt inn i avantgarden og samarbeidet med folk som John Tilbury og Thomas Lehn. Hva skjer når han som et resultat av studier i tidligmusikk setter seg fore å spille Bach?
Utgivelsen ble ifølge plateselskapet straks avvist av den polske Bach-foreningen (hva nå det enn er). Roginski skriver selv på et polsk jazz-nettsted at det er viktig for ham å komme forbi den polerte, maskinelt fremførte Bach. Han ligger nok i så måte nærmere Glenn Gould i uttrykket på Bach Bleach.
Hva tåler Bachs musikk av fri tilnærming til lyd, tempo og frasering før den mister sin arkaisk tidløse egenverdi? Denne platen er et interessant svar fordi den viser oss at Bach tåler en hel del, særlig når det er gjort i kjærlighet til musikken.
Roginski tar seg store friheter, noen ganger helt på grensen for hva som fungerer før utøveren tar fullstendig over for komponisten. Men han spiller faktisk de notene som står – alt er med, og han har ikke lagt til nye harmonier. Med stor inderlighet møter han tonene og stillheten mellom disse i en egen, litt tilbakeholdt frasering
Hver av de kjente sarabandene, largoene og menuettene får sin distinkte lydpalett. Ett stykke spilles med preparerte gitarstrenger, et annet med sporadisk pianoakkompagnement. Lyden av 1960-talls rockegitar i en gavotte er selvsagt radikal, men etter noen gjennomlyttinger vender man seg bort fra det overraskende i instrumenteringen og hengir seg det sublimt musikalske i fortolkningene. Roginski er så var og uttrykksfull at man kan ikke annet enn å elske det han gjør. Alt det rufsete i opptakene er med. Bilyder i instrumenter og forsterkere, mekaniske lyder, bevegelser i tøy og kropp, alt blir en del av musikken. Enkelte rufsete fraser og toner stikker seg ut, men dette virker som en naturlig del av spillet. Potensialet i Bachs partiturer tynes, men selve musikkens kjerne fremstår som intakt, dog noe flyttet på i rom og tid.
Det er i grunnen oppsiktsvekkende at en utøver mest kjent fra andre felt gir seg så virtuost i kast med klassisk musikk. Jeg har sett live-opptak av musikken på nettet, og er ikke mindre overbevist. Bachs noter er som skapt for Roginskis spill. Musikken lever! Kanskje er det mitt noe skrudde forhold til normalitet som gjør at jeg lar dette passere som godt innenfor, snarere enn utenfor en klassisk fortolkningstradisjon. Det er ikke Roginskis feil at de fleste omtaler kommer fra og plasserer utgivelsen innenfor improv/jazz.
Bachs stykker fremstår i Roginskis hender som upolerte diamanter. Gjennom sitt spill og valg av lyder lar han oss møte en Bach utenfor katedralen. Og den Bach vi blir kjent med på nytt og på nytt i glimrende utgivelser som denne, fremstår som mer og mer genial. Her på denne utgivelsen er han i godt selskap.