Published in the book “Arne Nordheim, Ingen -ismer for meg, takk!” by Orfeus Publishing & Henie Onstad Kunstsenter, 2013.
16. juni 2010 begraves Arne Nordheim på statens regning. Det er en nydelig seremoni i Oslo Domkirke, med mye musikk. Staten er selvsagt også representert. “Arne Nordheim var en ruvende skikkelse i norsk og internasjonalt musikkliv”, sier kulturminister Anniken Huitfeldt og legger til flere selvfølgeligheter:
«Med hans bortgang har vi mistet en stor innovatør som også var en viktig inspirasjonskilde for sine yngre kolleger. I løpet av et over 50 år langt virke har Nordheim skapt musikk som det er umulig å møte med likegyldighet.»1)
Hvorfor får jeg en snikende følelse av at denne talen er like personlig for kulturministeren som åpningen av et kulturhus? Det er mulig at hennes taleskrivere ikke når de øvrige talerne eller Nordheim selv til knærne, men dette oppkoket av klisjeer får meg til å ville rope ut: Men si noe om musikken da, om hva du liker, om hvordan det føles!
Huitfeldt fortsetter:
«Samtidig som han var opptatt av å flytte grenser, var kunsten hans også samlende, fordi han hele tiden forholdt seg til universelle menneskelige tema i arbeidet sitt.»
Hvilke tema da, Anniken Huitfeldt, roper jeg inni meg, si hvilke! Er dette viktig for deg? Og hva legger du i det å flytte grenser?
Dette er ikke ment som et personlig angrep på vår forhenværende kulturminister, men jeg fikk en plutselig trang til å dele denne episoden, denne småekle fornemmelsen av at politikeren Huitfeldt ikke deler vår (vi som ikke representerer Staten i denne anledningen) forståelse av Nordheims kunst. Årsaken er opplagt: Huitfeldts lunkne holdning har sin grunn i at samtidsmusikken, inkludert Nordheims musikk, ikke har den posisjonen i samfunnet som gjør at den fungerer som en felles referanseramme for oss alle. Man blir mistenksom til en kulturminister som oppfører seg som om hun vet hva hun snakker om, samtidig som man ergrer seg over at hun sannsynligvis ikke gjør det.
En liknende erfaring hadde jeg under åpninga av Arne Nordheim-senteret ved NMH i fjor. Da var jeg småsjokkert vitne til at undervisningsminister Kristin Halvorsen i sin tale avslørte at hun aldri hadde hørt en urframføring av en levende, tilstedeværende komponist. Hun rakk å si at hun syntes det var riktig ‘spennende’ med komponistene Ørjan Matre og Therese Ulvo, før hun ga seg i kast med den egentlige talen, i dette tilfellet skrevet av svært dyktige taleskrivere.
Hvilke erfaringer er det så vi som kjenner Nordheims musikk deler? Nordheim selv snakket om en gjenkjennelse: “Det er vår fysiske erfaring av musikken. Vi kjenner igjen noe vi aldri har opplevd. Fordi det er i naturen! Det har alltid vært der.”2) Det er mulig at Nordheim siktet til noe arketypisk fra fysikkens og filosofiens verden, men han siktet åpenbart også til menneskenaturen i et psykologisk perspektiv. Det oppstår en gjenkjennelse i oss de gangene kunsten svarer til livet selv, det besnærende, komplekse livet, og når den setter på spill grunnleggende emosjoner og motsetninger – altså når kunsten er så mye mer enn bare grunn staffasje og underholdning.
Det trenger ikke ligge en tekstlig forankring til grunn for en slik gjenkjennelse, selv om Nordheim også var opptatt av Ordet. Vi som kjenner Nordheims musikk vet at han søkte seg mot de store spørsmålene, eller for å bruke Statens ord: “universelle menneskelige tema”. Det handler om liv og død, om hvor sosialt og samtidig ensomt fellesskapet er, og om skjønnheten i det skjøre og det voldsomme. Og hele tiden favner musikken hans motsetningene, den blir aldri endimensjonal. Det er dette vi deler, vi som satt i Domkirken den dagen: en felles erfaring av at ny musikk nettopp kan ha en slik viktig funksjon, om man åpner ørene. Listen! 3)
For meg medvirket møtet med Arne Nordheims musikk til at jeg ville bli komponist. Det var blant annet i møte med musikken hans at jeg forsto at det ga mening å komponere for vår egen tid, at jeg ville legge andre, tryggere framtidsutsikter på hylla og gå inn i et felt som både virket tiltrekkende nytt og skremmende fremmed. Dette inntraff da jeg gikk på Toneheim Folkehøgskole skoleåret 1993/94. En alminnelig oppvekst i Trondheim inkluderte musikk, men jeg møtte ikke ekte samtidsmusikk før jeg aktivt fornyet mine geografiske og musikalske referanser. Dette er nesten pinlig, men inntil da, trodde jeg faktisk at samtidsmusikk var noe utilgjengelig ‘pling-plong’ – og ikke ordentlig musikk. I ettertid har jeg følt meg aldri så lite snytt. Snytt for muligheter jeg kunne ha oppdaget tidligere. “Det har alltid vært der”, som Nordheim sa, men vi må likevel få anledning til å oppdage det selv.
Samtidsmusikk er fremdeles ikke en viktig del av den brede norske offentligheten. Og i en tid hvor vi går mot mer og mer egendefinerte rammer for virkeligheten og vår verdensforståelse, vil vi være stadig lengre unna å få «en ny Arne Nordheim» som metafor for en sjanger.4) I min oppvekst sørget vår ene statskanal for at vi fikk ikoniske kjendiser som Ingrid Espelid Hovig og Vidar Theisen, noe som er utenkelig i dagens mediebilde. Vi hadde alle et indre bilde av mannen med hornbrillene. Men hadde vi hørt musikken? Og da mener jeg virkelig hørt på den? Jeg tror Nordheim var fullt klar over dette misforholdet når han ga av seg selv til media på en slik måte at han skapte seg en ikonisk posisjon som fanebærer for den nye musikken. Det må ha kostet! Men hadde ikke han gjort det, hadde jeg og mange andre blitt snytt for opplevelsen av på sjelsettende vis å få virkelighetsjustert fordommene våre i møte med selve musikken hans.
For meg skjedde dette under Toneheim folkehøgskoles besøk i Konserthuset med Filharmonien. Der ble Nordheims musikk framført så flott at vi alle var enige om at dette var kveldens beste opplevelse. Dette var jo vakkert! Og i alle fall ikke noe utilgjengelig ‘pling-plong-musikk’. Opplevelsen resulterte i en trang til å måtte høre mer. Lyttebiblioteket ble neste stopp, og herfra åpnet det seg en hel verden. Nordheim viste seg nemlig ikke å være en norsk kuriositet, men en del av en stor og viktig internasjonal musikkhistorie. Det var da den dukket opp første gang, følelsen av å ha blitt ført bak lyset, sammen med en undring over at Nordheims musikk og annen samtidsmusikk ikke var en del av folk flest sin hverdag og virkelighetsforståelse. Hva har dette fraværet å si for dem? Og for kunsten? Hva går folk glipp av? Hvor like er det ønskelig at vi blir i all vår såkalte individualisme? Jeg mener at kunsten i hele sin bredde beriker sivilisasjonen og den menneskelige utviklingen ved å stimulere til egne ideer, nye koblinger mellom kjente objekter, samt nye tolkninger av det eksisterende. Men en bredere virkelighetsforståelse fordrer nysgjerrighet, åpenhet og tilgjengelighet.
Min påstand er at Nordheim, av kjærlighet til musikken, ikke bare sin egen, men til hele musikkfeltet, tok på seg rollen som samtidsmusikkens synlige fjes. Han gjorde det som en åpen invitasjon, slik at folk selv kunne få knytte det nye de hørte til en kjent og sympatisk figur. Han bød på humor, vittighet og sjarm og dyrket det rare heller enn å forklare det bort, vel vitende om farene ved Jantes lover. Hans fargerike, frekke og poetiske formuleringer rundt egen og andres musikk traff – og treffer fortsatt – også mennesker utenfor kunst- og kulturkretser.
For min del var løpet kjørt da jeg ble kjent med Nordheims og hans samtidiges musikk, og siden har jeg insistert på at kommunikasjon, i alle dens former, er den viktigste forutsetningen for at musikk skal kunne oppstå. Dette skjer på flere nivåer samtidig: I konsertsituasjonen, der musikken møter publikum i nåtid, under gitte omstendigheter når det gjelder rom og sosiale rammer. Et annet nivå er kommunikasjonen mellom dem som forsøker å skape noe sammen, ut ifra en felles følelse av en idé. Jeg tenker da på utøvende og skapende musikere, komponister, dirigenter eller kunstnere fra andre retninger. Sist, men ikke minst, er kommunikasjon grunnleggende i hvert enkelt menneskesinn, som en aktiv diskurs med egen virkelighetsoppfattelse, mellom ny og gammel erfaring.5)
Kort tid etter at vår nye kulturminister Hadia Tajik ble innsatt, sa hun ved flere anledninger at “kunsten må være fri”, og at hun så på det som hennes oppgave å tilrettelegge for dette. Det lover bra. Særlig når hun også “vil vekk fra det koselige”.6) Jeg håper hun med dette setter en standard for kommende kulturministre.
Så til Nordheims musikk:
Single-single, pling! og lyse, rette klanger som henger i lufta for så å fade ut. Snart flere pling og noen plong. En frekvensvifte brer seg ut og ned – som et synkende, flyvende skip. Glidende strykere stopper stykkevis opp og fryser til i nedstigningen på frittstående frekvenser. Dette er en fenomenal åpning av et verk som vil mye. Jeg lytter til Epitaffio fra 1963, et avgjørende stykke i Nordheims produksjon og i norsk musikkhistorie. Innledningen har den nordheimske signaturen som vi kjenner så godt: de skingrende lyse tonene og klokkeklangen, etterfulgt av de skjøre, utholdte lydene der strykerne fryser klangen og bretter den ut i en akkord.
All denne musikken er rablet ned som kjente og kjære kråketær i brev skrevet fra et tidløst landskap. “Det har alltid vært der”, uttalte Nordheim om stedet han skrev hjem fra gang på gang. Et sted han besøkte alene, slik det også manifesteres i det fenomenale elektroniske verket Solitaire fra 1968. 7)
Når Nordheim ville gi et musikalsk akkompagnement til de store spørsmålene i livet, om døden, menneskets ensomhet og eksistens, fant han ofte inspirasjon i poesien. ‘Solo’, ‘terra’, ‘sera’ (it. ‘alene’, ‘jord’, ‘kveld’) er de tre ordene han hentet ut fra Salvatore Quasimodos dikt “Ed è subito sera” da han skapte sin Epitaffio (Gravskrift). Vi fortsetter å lytte til dette verket: flere lyse pling, pikkolofløyter, skyhøye strykertoner, og så: en fort og kantete, melodisk gest med store sprang – et musikalsk drama utspiller seg med blåsere, slagverk og rumling. Nordheims musikk går i flere spagater på en gang: høyt og lavt, fort og frosset, sterkt og mykt, plutselige solistiske utspring, plutselig lyden av en gitar – i et orkesterverk! Store blokker av lyd punkteres med brak og raske gester. Baklengslyder. Orkestermusikken høres elektronisk ut.
Man fornemmer at komponisten har et fysisk forhold til lyd, rammet inn av en helt annen erfaring med lydmediet enn det vi har i dag, vi som jobber med lydfiler som tegner amplitude-pølser på dataskjermene våre, vi som på et millisekund kan snu pølsa på hodet eller trykke på undo.
Nordheim var alltid imøtekommende. Han var interessert og humoristisk. Jeg fikk snakke med ham et fåtall ganger mens han levde. Den første gangen jeg traff ham, satt han og ventet på noen – sikkert sin faste lydtekniker Mats Claesson – utenfor Musikkhøgskolen i Oslo. Og jeg kom sikkert rett ut fra EA-studioet i kjelleren under Oslos høyeste musikkskole, hvor jeg tilbrakte stort sett all ledig tid de første studieårene. Men min studietid startet akkurat for sent til at jeg selv fikk klippe i virkelige lydbånd. Arne Nordheim har klippet og limt i en hel masse, og trengte til og med assistenter for å klare å fullføre verkene i tide. Når ting tar tid, blir musikken ment.
Nesten fem minutter inn i Epitaffio skjer det som reddet oss fra Grieg: Dette er ikke bare lyden fra kjente instrumenter. Her introduseres vi for den hårreisende og romutvidende overgangen mellom orkesterlyd og bearbeidede opptak av et kor som synger. ‘Tape-delen’ starter i orkesterlydens etterklang. Det begynner dunkelt. Stemmene gir en mørk og uvant dyp kontekst til et verk som i utgangspunktet virker stolt, skimrende og kontrollert. Etter hvert stiger klangene. Metalliske lyder i orkesteret blander seg med fragmenterte stemmer som også bearbeides elektronisk slik at også de høres metalliske ut. Her er lyder vi kjenner igjen fra Solitaire så vel som fra pausemusikken i Oslo Konserthus. Møtet mellom det akustiske og det elektroniske er magisk, stemmene på lydbåndet blir til frosset, tidløs menneskelighet. De sildrer som vann. Vannet flyter som hett metall. Det låter rett og slett originalt. En signatur er skapt.
Nordheim får avvæpne mine skyhøye formuleringer: “Hva betyr dette med lag på lag i musikken?” spør Alf van der Hagen i et intervju fra 2006. Nordheim svarer:
Det er som å komme inn på et fint hotell, hvor det er speil overalt på do. Du ser ikke bare rumpa di – i og for seg skremmende nok – men du ser hundrevis av dem! Å se inn i de speilene, å gå innover der, det er komponering! Se og fatte det, nyttiggjøre seg det, tegne det ned i en tydelighet som gjør at andre kan gå tilbake og ta det frem – det er komponering. ()
Arne Nordheim jobbet fra midten av 1960-årene i Studio Eksperymentalne, et studio for elektronisk musikk i Warszawa. Herfra brakte han hjem en musikalsk bagasje som det tok flere tiår før norsk musikkliv skjønte noe av – en, i dobbelt forstand, uhørt estetikk. Nordheim var en modernistisk pionér som tok det endelige og nødvendige oppgjøret med arven fra Grieg. Likevel var han godt plassert i sin egen tid – akkurat som Grieg! Sjangerbegrepet ‘polsk klangflatestil’ vibrerer i bakgrunnen. Sett med internasjonale briller er han en helt nødvendig figur i skandinavisk musikkhistorie, og han var sin oppgave bevisst. Etter hvert oppdaget folk at musikken både var lyrisk og romantisk, bare på en annen måte enn slik man var vant til, vi kunne faktisk tåle litt mindre «bunad og blomster».
Arne Nordheim står i dag på sidelinjen med et lurt bestefarsblikk. Han godter seg, han er stolt over sin gjerning, og han krysser fingrene for de kommende generasjoners grensebrytere.
Noter:
1) Statsministeren minnes Arne Nordheim, sist oppdatert 5. juni 2010. Det Huitfeldt sa i begravelsen, er identisk med det som står i pressemeldingen fra Statsministerens kontor.
2) Alf van der Hagen, “Et helvetes leven. Intervju med Arne Nordheim”, Morgenbladet, 22. september, 2006.
3) Listen! Verk for piano (1971).
4) I min takketale til Nordheimprisen i 2001 sa jeg at jeg ikke hadde som intensjon å lage ’Arne Nordheim-musikk’, men min egen. Så sterk står denne metaforen.
5) Mer om dette i essayet Lyd er bevegelse, skrevet til programmet for danseforestillinga Adventura Anatomica som hadde premiere 17. nov. 2005.
6) Bente Rognan Gravklev og Fredrik Bjerknes, “Vil vekk fra det koselige”, Dagsavisen, 9. november, 2012.
7) Det jeg sikter til her er den skapende kunstnerens egen, indre prosess, som kommer fra et sted man kan rapportere fra, men ikke gjengi med kopimaskin.
8) Alf van der Hagen, “Et helvetes leven. Intervju med Arne Nordheim”, Morgenbladet, 22. september, 2006.