Adresseavisen 06.04.2013:
Når tre av våre fremste komponister åpner dørene for David Bowies alterego Ziggy Stardust, blir resultatet uhyre sært, men ekstremt spennende.
Rockelegende, skuespiller, arrangør og plateprodusent; David Bowie er utvilsomt en av musikkhistoriens viktigste og mest fremtredende skikkelser siden gjennombruddet med konseptalbumet «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» i 1972. Men det er ikke ofte vi hører Bowie i den innpakningen vi opplevde på Dokkhuset fredag kveld. Samtidsmusikerne i Alpaca Ensemble, improvisasjonsdronning Maja K. Ratkje og sanger Andreas Elvenes skapte et Bowie-univers jeg sent vil glemme.
Bowies scenepersonlighet Ziggy Stardust, er kveldens hovedperson. Levetiden til hans selvdyrkende alterego varte ikke lenge, men Ziggy har utvilsomt etterlatt seg dype spor, også hos kveldens tre komponister som har tonesatt sine betraktelser av kultpersonen. Og Alwynne Pritchard, Ole Henrik Moe og Maja S. K. Ratkje har ikke latt seg begrense i sine komposisjoner. Her er mystikk og teaterkunst blandet med en solid dose musikalsk galskap. Ekstremt originalt og utrolig spennende!
«Rock’n roll, cigarette, suicide». Ordene presenteres i korthet i en slags dialog på scenen før det hele skifter total karakter. Bowies «Five Years» er nesten ikke til å gjennkjenne, men den dype, kraftfulle stemmen til Andreas Elvenes treffer umiddelbart. Maja Ratkjes arrangement byr på alt fra uskyldige pikestemmer til et voldsomt trøkk. Alpaca Ensembles engasjement er et syn i seg selv. Cellist Marianne Lie roper av hele sin hals refrenget ut i salen mens hun hamrer løs på instrumentet. Sært? Absolutt, men det funker!
Det er fullsatt i Dokkhuset, og jeg ser meg et øyeblikk rundt for å se om noen forlater salen. Ingen reiser seg. Det er tydelig at komponistene og musikerne treffer med sine kreative og teatralske formidling. Under «Sexing the piano», ser vi konturer av et par som peser og puster under pianoet, og på lerretet bak ruller teksten klart og tydelig. Enkelt og virkningsfullt. Alwynne Pritchards bilde av Ziggy Stardust er virkelig et syn, med Elvenes som en ganske nedstrippet, men troverdig hovedperson.
I Ole Henrik Moes «Starmania» står klangene i sentrum, og de blir kraftig forsterket av Pekka Stokkes lysdesign som både understreker og forsterker stemningen i musikken. Deretter «poppes» det hele opp med Ratkjes arrangement av «Moonage Daydream», hvor ensemblet virkelig får vist sine improvisatorisiske ferdigheter og brede register. Og når Ratkje selv kommer inn på slutten og improviserer med stemmen over ensemblet- ja, da er det bare å smile! Dette er stemmekunst!
Apacas Bowie er en skrudd, mystisk og ekstremt corny opplevelse, men den er fengende. Komponistene har latt seg inspirere av Bowies krevende alterego på vidt forskjellige måter, men det hele henger likevel sammen. Konserten er gjennomarbeidet ned til minste detalj og sammensetningen fungerer. Ratkje med sine melodiske og rytmiske skjevheter og utbrudd, Pritchard med sin mystikk og Moe med sitt klangunivers. Det er mulig enkelte Bowie-fans føler seg lurt etter denne konserten. Selv er jeg en av dem som står igjen med et smil etter å ha hørt Bowie i en innpakning jeg sent vil glemme.
Yngvild Bjellaanes