I disse dager er det mange som skriver kontrakter med festivaler. Noen festivaler har sponsorer som man gjerne skulle se at endrer virksomheten sin drastisk før man ønsker å forbindes med dem.
Dette opplevde jeg da jeg hadde et større kurator-oppdrag under Festspillene i Bergen i fjor. Der er som kjent Statoil hovedsponsor.
Ut fra hva jeg vet om Statoils virksomhet var det nødvendig for meg å sette en betingelse for min deltakelse. Jeg ville ikke ha logoen til Statoil brukt i forbindelse med min konsertserie. Jeg ønsket heller ikke å ha mitt navn i annonser der Statoils logo ble brukt. Jeg fikk faktisk gjennomslag, og det var ikke veldig vanskelig! Dette viser at det er mulig for kunstnere å stille krav. Vi trenger ikke å gå på akkord med egne idealer.
Da programmet ble sluppet, skrev jeg en appel som jeg trykte på hjemmesidene mine der jeg blant annet skrev at Statoils renommé vakler. Ikke la dem bruke norsk kulturliv som flytebøye!
Hele appellen kan leses her:
[intlink id=”7547″ type=”post”]Hva jeg syns om Statoils sponsing av norsk kulturliv (NO)[/intlink]
Petimetersk kontrollfrik som jeg er, er jeg alltid veldig nøye på å sjekke fakta. Det tar litt tid å sette seg inn i så store saker, men det er nødvendig når man går ut i media, og vi som er interesserte kan finne mye hos de som allerede har gjort jobben for oss.
Alle må finne en måte å håndtere verden på som ikke går helt på akkord med egne prinsipper om hva som er rett og galt. Hvor går grensa for hva man tåler å være med på?, skrev jeg på mine hjemmesider i innlegget [intlink id=”7611″ type=”post”]“De tre vise aper” i norsk kulturliv[/intlink] etter festivalen. Jeg oppfordrer kunstnere til å ta litt mere fatt i egne holdninger og handle i tråd med dem! Det går faktisk an!
Nå kan man selvsagt spørre seg om det var riktig å være med på Festspillene i det hele tatt, og for meg var det riktig denne gangen, men neste gang er det ikke det. Jeg har allerede sagt fra meg en bestilling til neste års festspill, med tungt hjerte, men det blir rett og slett for ulysbetont, etter Festspillenes reaksjon som kun gikk på at dette måtte være en privat sak for meg, og som de ikke møtte i debatt i det hele tatt. Slikt hemmer det kunstneriske.
“Kunsten skal være fri”, sa vår nye kulturminister Hadia Tajik i et intervju nylig. Jeg vil påstå at norske festivaler og enkelte ensembler er i ferd med å gjøre kunsten ufri ved å binde seg til Statoil som sponsor.
Media var også raskt ute med å stille spørsmålstegn til min deltakelse overhode, samt å gjenta myten om at det å motta statlig kulturstøtte er en og samme sak.
Her måtte jeg svare ved å bl.a. vise til BI-professor Anne Brit Grans bok Kultursponsing som viser hvor gjensidig et sponsorforhold er, samt vise til SSB om hvor pengene faktisk kommer fra i dette landet.
Jeg fikk da et innlegg på trykk i Aftenposten, også publisert på mine sider: [intlink id=”7589″ type=”post”]”Myter om kultur og oljepenger”[/intlink]
Dette innlegget fikk jeg masse positiv respons på fra kolleger, og jeg vet det har igangsatt diskusjoner.
I England har kunstnere opprettet sin egen gruppe, den fins blant annet på Facebook som End oil-sponsorship of the arts. I Norge har vi ikke kommet like langt, det har mest vært enkeltpersoner som har kommet med slike utspill, og omkostningen for enkelpersoner er ganske stor med deler av media som nærmest krever askese for at man som kunstner skal kunne mene noe som helst. Et sted å begynne er i alle fall å stille krav til arbeidsgiveren, om man ikke ønsker å forbindes med uetisk virksomhet. Man trenger ikke skrive lange artikler om det heller, bare si fra at man ikke ønsker en bestemt logo. Ellers er nesten samtlige deltakere i kulturlivet i Norge mer eller mindre involvert i Statoilsponsing, så omfattende har denne sponsingen blitt, at om alle disse ikke skulle kunne uttale seg om miljø fordi man ikke har sin “sti ren”, så befinner vi oss i et farlig selvpålagt taushetsregime.
Bildet viser plakat med meg uten logo ved siden av plakater med logo, kanskje dette kan være til inspirasjon for flere?
