Alle har en stemme, den som roper eller den som hvisker, eller de som i taushet skriker høyest av alle. Konsertserien Voices That Matter nærmer seg slutten, med siste konsert idag.
Jeg åpnet konsertserien forrige uke med en solokonsert i Johanneskirken. Stemmestøy i HC Giljes lysinnstallasjon var et desidert høydepunkt som soloartist så langt i år. I mellomrommene kunne man høre gruvesangen Mining for gold, som en opplyst publikummer kætsja at jeg hadde lært fra en utgivelse av Cowboy Junkies (en vinyl som spant ofte på jenterommet), og som en annen riktig påpekte at jeg også har spilt inn med POING på Wach auf!-plata. Den slutter slik: “Yes, it feels like we’re dying from mining for gold”. Jo, jeg kunne godt sagt “drilling for oil”, men jeg tror folk kan tenke selv. Den konteksten jeg har gitt serien gjennom mitt engasjement for å bremse Statoils korstog i det norske kulturlivet gir nok bakgrunn til det.
Utrolig nok møter jeg fremdeles argumenter som at det er det samme å motta Statoilpenger som å motta statlige midler. Hvor lenge skal kulturlivet oppføre seg slik:
Her følger en hittil upublisert tekst som jeg skrev allerede i januar, lenge før alt mediaoppstyret om Statoil og sponsing i mai:
Det er mandag 9. januar, jeg sitter i taxien som skal frakte meg til toget etter en jobb i Trondheim. Idet sjåføren skrur på radioen kommer nyhetenes hovedoppslag denne morgenen: Nytt gigantisk oljefunn i Barentshavet! Statoilsjef Helge Lund sier dette åpner for en ny “petroleumsprovins i nord” og snakker om funnet som skal gjøre oss rike langt inn i framtiden, med de ringvirkningene det får. Ringvirkninger, jo jeg hørte rett, jeg satt nettopp selv og tenkte på ringvirkninger, men det var nok andre ringvirkninger enn Lunds.
Dette må jeg skrive om.
FNs eget forskningsorgan, klimapanelet, sier at vi må la 70 % av jordas gjenværende kjente petroleumsressurser ligge i ro for at vi skal ha sjanse i havet til å nå et mål om 2 graders oppvarming. Jo, for jorda er visst i ferd med å koke opp, og kommer det til et bestemt punkt, er det lite vi kan gjøre for å snu utviklingen, da tar naturlige prossesser over som aksellererer det hele. Dette vet vi, og dette har politikerne visst lenge. Stakkars Norge som har vår tids kanskje største dilemma kastet rett opp i fanget. Så lenge det handler om profitt og inntjening, så er det ikke tradisjon for å sette på bremsene.
Man skulle tro at Statoil syns det var nok med de nye funnene, og kanskje hadde de vært lettere å forstå om de ikke i tillegg – koste hva det koste vil – skal involvere seg i verdens skitneste tjæresandprosjekt i Canada. Rett før jul trakk Canada seg fra sine forpliktelser i Kyotoprotokollen på grunn av tjæresandutvinningene som Statoil er en stor deltaker i, og et av våre oljesugne politikeres hovedargumenter for å brøyte dette gjennom forsvant. Det hårreisende svaret fra Borten Moe på dette var at det stod ingen ting i norske lover om at vi ikke kunne samarbeide med land som trakk seg fra denne avtalen.
Men hva med ringvirkningene? Tør vi se på dem? Hvor langt er vi villig til å gå? Hva er det vi ofrer? Norge er bedre rustet til å si nei enn alle andre oljerike land, vi har økonomi til det – og demokrati. Det er mer enn man kan si om f.eks. Aserbadjan hvor Statoil har investert i 20 år uten at noen har reagert før de skal ha en sangkonkurranse der.
Jeg er ingen eksremist. Men jeg må handle i tråd med mine standpunkt. Som kunstner er jeg opptatt av sannhet. Jeg kan ikke å være med på dette uten å si fra.
Man må finne en balanse i livet som det går an å håndtere. Jeg orker ikke denne tausheten og fornektelsen. Jeg tror den er svært skadelig for oss som mennesker, og ikke minst for kunsten! Alle må finne en måte å håndtere verden på som ikke går helt på akkord med egne prinsipper om hva som er rett og galt. Hvor går grensa for hva man tåler å være med på? Med det jeg vet om Statoils virksomhet, er det umulig for meg å holde kjeft, særlig fordi de er hovedsponsorer til Festspillene. Dette er også min betingelse for å kunne være med, at jeg ikke holder kjeft, pluss at jeg vil ikke ha logoen deres på serien min. (Tenk om mange nok ville kreve det samme!) Andre ville kanskje ha unngått det hele, men da mister man også muligheten til å sette søkelyset på saken. Dette er det store paradokset som Statoils massive renvaskningskampanje påfører hele kunstlivet i Norge gjennom sin brede kultursponsing. Slik makter de også å binde opp store deler av kulturlivets aktører fra å uttale seg kritisk.
Bilder fra min konsert i Johanneskirken, tatt av HC Gilje
Sånn skal det være:
