Undetegnede er glad for Joacim Lunds kommentar i Aftenposten 15. mai fordi den gir en god anledning til å avlive myter om olje og norsk kulturliv.
1. Myten om at blomstringen i norsk kulturliv skyldes oljepenger.
Lunds oppfatning om at norsk kulturliv i bunn og grunn er finansiert av oljepenger deles av mange, slik en tidligere Statoilprisvinner sa til VG i 2009: ”Mesteparten av statsbudsjettet er tuftet på oljepenger, men ingen sier fra når de mottar penger derfra.” Eller som en billedkunstner sa til Kunstkritikk i 2012: ”Det er en lett hyklerisk holdning å takke nei til Statoilstipendet, mens man samtidig omfavner et overveiende oljefinansiert kunstnerstipend fra Kulturrådet.” Må det være nødvendig å presisere at sponsormidler fra et kommersielt oljeselskap er vesensforskjellig fra kulturrådsstøtte? Den litt under ene prosenten av statsbudsjettet som går til kultur er finansiert av våre skattepenger fordi vi har bestemt gjennom våre politikere at vi ønsker å være en kulturnasjon.
I forbindelse med at jeg skulle sitte i panel og debattere dette under Bylarm i vinter, fant jeg en nokså artig lesing i Innovasjonsdirektørens Blog med overskriften ”Vi lever ikke av oljen i dag”. I følge statistisk sentralbyrå kommer bare en av sju kroner av den verdiskapningen som ligger i de årlige statsbudsjettene fra oljesektoren. Og de pengene vi tjener på olje går i all hovedsak inn i fond for fremtiden. En grei påminnelse og et korrektiv i debatten om ”Hva skal vi leve av når oljen er borte?”, ifølge Innovasjon Norge.
2. Myten om at Statoil sponser kultur ”for å være snille”.
Kultursponsing innebefatter et gjensidig forhold mellom den som sponser og den som blir sponset. Det er naivt å tro at Statoil gjør dette ut ifra en følelse av samfunnsansvar. Statoil er en kommersiell bedrift som driver kontroversiell virksomhet, blant annet ved å utvinne tjæresand i Alberta, Canada, som fordriver urbefolkning og ødelegger viktig natur, og som har ført til at Canada har trukket seg fra sine forpliktelser i Kyoto-protokollen. Kultursponsing er ren omdømmebygging, både innad i bedriften og utad. Dette synet støttes blant annet av BI-professor Anne-Britt Gran som har skrevet boka ”Kultursponsing” (2007). Med midler, som for Statoil er lommerusk, og godt hjulpet av media som vil ”arrestere” kunstnere for dobbeltmoral, prøver de å dempe debatten og det negative fokuset.
Lund syns synd på Statoil: “Med tanke på hvor mye kjeft Statoil får fra kulturlivet de sponser, er det beundringsverdig at de orker.”
Hvor er kjeftingen? Noen rockere med bein i nesa har latt seg sable ned av media og kolleger som mener de enten er dobbeltmoralske, utakknemlige eller misunnelige, uten at det har ført til noen endringer, Bylarm har fornyet kontrakt med Statoil til 2014. I det klassiske musikkmiljøet er det helt stille. Alt tyder på at Statoils propaganda virker. Norsk kulturliv forholder seg merkelig taust i betente miljøsaker som tradisjonelt sett burde være en arena der kulturlivet virkelig kommer på banen.
