Kulturlivet er en sinke i miljøkampen når det lar seg sponse av Statoil, mener festspillaktuelle Maja S.K. Ratkje.
Bodil Garvik, Bergens Tidende 12. mai 2012. Foto: Håvard Bjelland.-Det er sterk motstand mot Statoils oljesandprosjekt i store deler av samfunnet. Men i kulturlivet er det veldig liten debatt om Statoil, som sponser kulturliv bredt, sier komponist og musiker Maja Solveig Kjelstrup Ratkje.
Det er Statoils engasjement i det som kalles verdens skitneste utvinningsprosjekt – den omstridte olje/tjæresandutvinningen i Canada hun vil ha oppmerksomhet om.
-Det er lite som tyder på at profittjegerne i Statoil tar konsekvensen av de enorme miljøutfordringene som virksomheten deres forårsaker, sier hun.
-Forbausende stille
Ratkje har kuratert serien “Voices That Matter” for Festspillene, og skal også selv spille en konsert under festivalen. Forutsetningen hun stilte for å delta på festivalen er at Statoils logo ikke brukes i programmer og annonsering for serien.
-Jeg har alltid vært miljøbevisst, og bruker anledningen til å si fra om Statoil. Når konsertserien min att på til handler om å ha en stemme – i alle betydninger av ordet – kunne det ikke passet bedre. Statoils tjæresandprosjekt vekker massiv motstand i samfunnet for øvrig, både på Stortinget så vel som i Den norske kirke. Men kulturlivet, som burde være i front, er en sinke, sier hun.
Ratkje mener at debatten er mest fraværende i det klassiske musikkmiljøet.
-Vi har hatt litt debatt under Bylarm, sist da et av Norges fremste band, Team Me, ble splittet på grunn av Statoils sponsing. Men Bylarm har tegnet ny kontrakt med Statoil til 2014, til tross for at professor i kultur og ledelse ved BI, Anne-Britt Gran, entydige uttalelser i Bylarms eget panel om at dette ikke var bra for festivalens omdømme. Men kulturarbeidere er forbausende stille i sin aksept av Statoils atferd. Det mener jeg skyldes Statoils svimlende pengesummer de siste årene, og en vedvarende passivisering som følge av at så mange er berørt.
-Massiv inngripen
Ratkje tror Statoils utstrakte kultursponsing har et klart formål.
-Statoil sponser veldig bredt – klassisk, pop/rock, bildekunst, og så videre. Selv om det er lommerusk for dem, er det en massiv inngripen i norsk kulturfinansiering, og en måte å kjøpe seg bedre omdømme på. Slik er all sponsing, om noen skulle finne på å tro at det handler om veldedighet. Den manglende reaksjonen tror jeg skyldes at kunstnere er samvittighetsfulle personer, som vegrer seg for å uttale seg så lenge de, eller noen de kjenner, er med på noe Statoil-sponset.
Når hun har forsøkt å få til en debatt, har hun også møtt motstand fra kunstnerkolleger, sier Ratkje.
-De sier at Statoils sponsing ikke spiller noen rolle, fordi også pengene vi får fra staten i bunn og grunn er oljepenger. Det er ikke sant. Bare én av syv statsbudsjettkroner kommer fra olje, og det plasseres hovedsakelig i fond for fremtiden. Vi har enorm verdiskaping her i landet, og vi har valgt å være en kulturnasjon, og dette burde vi være mer stolte av.
-Symptom på noe galt
Ratkje vil ikke bruke ord som “feigt” om passiviteten hun opplever fra kolleger i miljøkampen, men etterlyser sterkt en økt bevissthet omkring kultursponsorers etiske standard.
-Jeg vil ikke dømme andre. Dette er ikke lystbetont for meg heller, men jeg føler at jeg må si fra. Det er et symptom på at noe er galt med norsk kulturliv når norske kunstnere ikke stiller seg spørsmål til uetisk sponsing. I England, for eksempel, har kunstnere engasjert seg sterkt i å få slutt på BPs sponsing av Tate Gallery og World Shakespeare Festival.
Ratkje mener bestemt at Festspillene burde valgt seg en annen hovedsponsor enn Statoil.
-Festspillene gjør det vanskelig for kunstnere med miljøengasjement å samarbeide med dem. Jeg er kjempeglad i Festspillene, men det er synd at de har valgt seg en så dårlig sponsor. Det er ikke kontroversielt lenger å være motstander av Statoils virksomhet. Men det er kontroversielt at hele kulturlivet lar seg kjøpe av et oljeselskap uten skrupler.
Se også kopi av hele artikkelen – ved å åpne bildene under – for å lese sitater fra andre kulturpersoner og artister, samt kommentar fra Per Boye Hansen.