Tiden det tar (NO)

I Kjell Samkopf har Norge hatt sin John Cage i over 20 år.

Kjell Samkopf ligner ikke på noen andre i norsk musikkliv. Såkalte field-recordings i elektronisk musikk hvor man ser for seg horder av nerder som beveger seg ut av studioene og ut i den virkelige verden med båndspillere, tilhører liksom en annen planet enn den Kjell Samkopf beveger seg på. Mannen som har gjort opptak av fotturer i fjellet og gitt det ut på plate, er ikke en som følger trender. Norge har hatt sin John Cage i Kjell Samkopf i over 20 år. Det er på tide at han trekkes inn i institusjonell namedropping, enten han vil eller ikke.

Unge MERE records har gitt ut Samkopfs siste prosjekt. Her har komponisten plassert mikrofonene sine i australske omgivelser, noe som definitivt gir en helt annen lydopplevelse enn den norske fjellheimen. Sentralt i verket er en komposisjon spilt inn med steiner av en gruppe kunstnere som deltok på en camp på et sted som heter Burragorang, derav tittelen Burragorangian Stones. Originalpartituret til stykket finnes kopiert i omslaget. Remser av tall utledet av ordet Burragorang ledsages av instruksjoner om når det skal spilles eller snakkes (man skal telle på sitt eget morsmål). Instruksjonene sier: «Do not overplay, this is …» og så er blekket utsmurt – man kan gjette at resten oppfordrer til noe ukomplisert. Jeg tolker det også som en oppfordring til hvordan man skal lytte til den 79 minutter lange lydfilen.

Messende og mystisk. Om innpakningen til MERE kan man bare si: Gratulerer. Omslaget, som er en avis på størrelse med Morgenbladet, er i seg selv et partitur, et instruksjonsstykke til oss som starter med en serie bilder og så: «Listening takes time». Gjerne med en kopp te, sittende i en god stol. Innspillingen plasseres i en visuell kontekst der begrepene «lytting» og «erfaring» møtes. Hodetelefoner foretrekkes av Samkopf for å utelukke våre egne omgivelseslyder. Varheten for stillheten og landskapets detaljer er intens. Den menneskelige tilstedeværelsen i det naturlige lydlandskapet likeså. Stemmene låter messende og litt mystiske, nesten litt skumle, og steinene trekker tankene tilbake til steinalderen og til myten om at musikk oppsto på nettopp denne måten; det var kanskje redskaper som ble slått mot hverandre, og en repeterende bevegelse ble til rytmer som etter hvert fikk sin egen kvalitet.

Maurmusikk. Fly som passerer er andre menneskelige innslag i lydverket, men opptaket er også menneskelig fordi det ligger menneskelige valg bak, og et ønske om å dele disse. Derfor blir tilfeldigheter forsterket, som når maurene på opptaksstedet bærer de små mikrofonene bortover bakken under innspillingen. De konkrete assosiasjonene er morsomme og berikende, men jeg tror også det er greit å høre på lydene og bare la dem være i fred.

Er dette musikk? Egentlig er spørsmålet uvesentlig. Utgivelsen er en gave til den aktive handlingen det er å lytte, den vil gi oss en anledning til bare å være et lyttende vesen i de 79 minuttene det tar. Tankene kan vandre – eller ikke. Det kreves ikke mer, men det er kanskje mye forlangt? Slike pusterom har vi sjeldnere og sjeldnere i omgivelsene ellers. Klarer vi det ikke, kan vi bruke denne utgivelsen som treningsmanual.

Publisert 14. oktober 2011
This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>