Scenekunst:
Da Maja Ratkje skulle fremføre et bestillingsverk på Henie Onstad-senteret, brukte hun sosiale medier som Twitter, Facebook og Underskog, samt e-post og god, gammeldags jungeltelegraf for å finne nok grovmessing.
Tekst: Nanna Baldersheim
– Jeg fryktet at vi ikke kom til å bli mange nok. Hadde i mine villeste ønskedrømmer forestilt meg 100 basstromboner som omkranset publikum da jeg foreslo dette verket for Henie-Onstad, forteller komponist og musiker Maja Solveig Kjelstrup Ratkje.
I helgen framførte hun støymusikkverket «Engebøfjellet; Where were you when they cut me down from the gallows?» sammen med den amerikanske gitaristen Stephen O’Malley – og en stor gjeng messingblåsere.
For mange av musikerne var dette de første møtet både med konsertformatet, samtidsmusikk og ikke minst støymusikk.
– De yngste var bare 11 år. Det var Ny Musikk som var ko-produsenter for konserten som hadde i oppgave å få tak i blåsere, jeg ba dem kontakte alle korps og musikkforeninger i byen. Det var jo ikke så vanskelige noter, så det kunne godt være ungdommer og amatører, sier Ratkje.
Komponisten forteller at det ikke var enkelt å finne musikere.
– De måtte jo stille gratis. Vi fikk ikke støtten som vi hadde søkt om til bestillingsverket, så det var i det hele tatt ganske så idealistisk. Jeg tok litt tak i det da datoen nærmet seg, og brukte sosiale medier, i tillegg til mail og jungeltelegraf i håp om på få inn så mange som mulig, forteller hun.
– Det ikke-institusjonaliserte musikklivet er helt avhengig av å henvende seg på slike måter for å få til noe, slår Ratkje fast.
Hun forteller om en blåserrekke med broget bakgrunn:
– Det var et par semi-proffe blant blåserne, blant annet mannen min, Frode Haltli, på basstrombone, men han spiller egentlig et annet instrument, nemlig trekkspill. Heldigvis hadde vi med en musikklærer på Nesodden, Fredrik Hassel, på tuba, som hadde meg mange av sine elever. Uten ham hadde det ikke gått! Tenk at de kom helt fra Nesodden for å være med.
Hvordan gikk øvingen med en så blandet og ikke minst frivillig gruppe?
– Vi hadde en hel dag med øving på torsdagen i forveien, samt en lang prøve samme dag som konserten. Det var helt nødvendig.
Anmeldelsen av konserten her på Scenekunst.no var meget god, så det fungerte tydeligvis å bruke amatører?
– Det var jo ikke vanskelig sånn notemessig, men jeg trengte folk med sterk stamina og med god konsentrasjon og selvtillit nok til å stå i dette halvtimes lange verket uten å høre seg selv nevneverdig, og uten å gi opp. Vi arbeidet mye med det psykologiske aspektet ved framføringen, slik at alle var med på leken. Ellers hadde det ikke gått. Det var bare en som ble syk og ikke kom på konserten. Alle var helt med, men det var nok ingen som hadde forestilt seg hva det var de skulle være med på. Det sa de også til meg i pausene. Jeg fikk dessuten mange flotte tilbakemeldinger fra de aller yngste og deres foreldre. Jeg tror jeg har fått mange til å tenke nytt om hva musikk kan være.