(Sonet Norsk Grammofon, 1970)
Året var 1970, og to plater staket ut kursen for moderne norsk jazz. Finnerud Trios Plastic Sun var den ene. Jan Garbareks ECM-debut Afric Pepperbird var den andre, og begge sprang ut fra et miljø der eksperimentering, performance, poesi og surrealisme var viktige ingredienser i det som skulle redefinere jazzbegrepet. At Plastic Sun ble spilt inn på Henie-Onstad kunstsenter, er heller ikke tilfeldig. Den sagnomsuste vinylskiven er i dag et verdifullt samleobjekt, selv om Odin Records i 1998 heldigvis fant ut at de skulle gi ut dette på cd. Den oppmerksomheten reutgivelsen vekket bekreftet at dette var musikk som skulle inn i historiebøkene. Svein Finnerud (piano), Bjørnar Andresen (kontrabass) og Espen Rud (trommer) hadde allerede skrevet norsk jazzhistorie.
Finnerud malte selv bilder som ble brukt til omslaget. De viser variasjoner over en sol i en psykedelisk fargeeksplosjon. Selv om cd-formatet er mindre og «plasten» har smittet fra tittelen til det som holder det hele på plass, gir omslaget likevel en heftig syttitallsfølelse som stemmer bra med musikken: vitalt og hypnotisk. Trioen var en sammensveiset gjeng, platen utstråler en slags elegant fandenivoldskhet. Det låter frekt, til tider ekstatisk – og litt naivt, hørt fra den andre siden av alt som har skjedd i mellomtiden, men her fins en ubekymret, uironisk musikkglede som ofte savnes i moderne forsøk på å feire den frie musikken.
I tillegg til trioen selv er Annette Peacock og Ornette Coleman kreditert som komponister, men dette er ikke låtbasert frijazz hvor man spiller streiten først og sist med et eller annet halsbrekkende imellom. Plasseringen av improviserte og kompositoriske elementer, enten de er grafiske eller melodisk-harmoniske, er gjort med tanke og følelse for finesse og originalitet. Friimprovisasjonspartiene fungerer som herlig kontrast til det funkybeat-orienterte, de har sin egen tydelighet, signert enkeltmusikerne på deres eget språk, og de er pregnante nok til å unngå fyllmassefellen. Samspillet er sterkt fordi musikerne fremstår som individualister selv om de trekker i samme retning. Nettopp fordi de virker grunnleggende enige kan de trygt løsne helt på det de måtte ha av konvensjonsknuter og -rammer uten at musikken klapper sammen.
Denne teksten ble skrevet til Morgenbladets Topp100-kåring. Se også tidligere tekst om albumet her:
[intlink id="447" type="post"]Fra Platehylla: Fremtidstrioen (NO)[/intlink]