Intervju for SÜDKURIER Konstanz (NO)

Du har jo to døtre – hva synes de om musikken din?

Mine jenter har vært med på mye av det jeg har gjort siden de ble født. De har hørt mye musikk, og de stiller heller ikke uvesentlige spørsmål til om hva som er ’innenfor’ eller ’utenfor’, slik dumme journalister ofte gjør. Jeg har jo også laget to forestillinger for barn fra 0-3 år, så de har også vært aktivt deltakende i den skapende prosessen. Et tysk filmteam holder på å ferdigstille en dokumentar om meg, der er barna og hverdagslivet også representert.

Men er samtidsmusikk ikke for tung for barn? Skulle den ikke være ”skjønn” (det vil si: harmonisk)?

Det er et helt irrelevant spørsmål, da jeg jobber med musikk for barn helt ned til baby-alder uten å kompromisse på kvalitet. Små barn har ikke behov for å skille mellom musikk og andre lyder, og jeg ser jo at de er genuint interesserte i lyder og komposisjoner som har helt andre kvaliteter enn Fischer Price-leker fra helvete.

Er din musikk politisk?

Min musikk har av og til en tydelig politisk agenda, slik som Desibel som var laget som en protest mot gruvedrift i den vakre bygda Vevring. Konsert-installasjonen Birds and Traces er et innlegg i kampen for å bevare klimaet. Men det er sjelden et entydig “budskap” bak mine verker, selv om jeg som privatperson er opptatt av og engasjert i miljøsaken og andre viktige spørsmål.

Så er musikk ikke politisk i seg selv?

Man kan selvsagt diskutere om det ligger et implisitt politisk budskap i det å markere en så stor avstand til den kommersielle masseproduserte musikkindustrien. Det tror jeg også til en viss grad det gjør. Mer generelt kan man si at det å vise motstand i et konformt, markedsstyrt samfunn slik vi har det i Vesten, er en politisk handling i det den oppfordrer til annerledeshet. I beste fall kan slik handling medføre at folk åpner øyne og ører for å agere i verden og ta tak i den falske selvtilfredsheten som gjør kontrasten til de skadevirkningene vi påfører naturen og den tredje verden mer og mer grell. Til syvende og sist er vel all musikk politisk i kraft av manglende eller bevisst stillingstaken til det systemet den er skrevet ut ifra. Å ikke ta stilling er også konfliktfyllt.

Hvordan skal din musikk virke?

Jeg ønsker at musikk skal bety noe, men den må være rik og åpen for egne tolkninger.

Så hva betyr musikken din?

Med at musikken skal være åpen og rik, mener jeg at man ikke skal pådytte publikum en bestemt tolkning eller opplevelse. Det betyr likevel ikke at musikken ikke skal ha karakter, om du forstår! Den skal være full av liv, og livet er som kjent fult av kontraster, motsigelser, ro og uro.

Hvordan blir musikken til i SPUNK?

Vi har hatt denne kvartetten siden 1995 og spilt utrolig masse sammen. I starten jobbet vi med rammer og strukturer for vår improvisasjon, men nå er musikken helt fri. Vi har ingen avtaler musikalsk når vi spiller, ingen uttalte ideer om hva vi skal spille. Likevel gir jo instrumentariet og det tekniske en ramme for hva vi kan gjøre i den settingen vi skal spille i. Og dette instrumentariet er jo også under stadig endring. I SPUNK er det lov å ta med seg hva man vil av musikalsk balast og biinstrumenter…

…og andre kunstformer, hvis man ser på prosjekter i de siste årene…

Ja, vi har også begynt å lage installasjoner, som passer bedre i gallerier eller nedlagte lokaler enn i konserthus, sånn som Reir og LYS. I disse installasjonene er det også sentralt at vi plasserer oss selv som musikere og improviserer innenfor de rammene installasjonene gir, et samspill med det visuelle og det klingende. I Reir spiller vi sågar på selve installasjonen i tillegg til våre vanlige instrumenter som er stemme, horn, trompet/fløyter og cello.

Du arbeider masse med elektroniske instrumenter, lydfiler, effektmaskiner – er det ikke en ganske tungvint måte a spille musikk på?

Jeg begynte å jobbe med elektronikk da jeg var komposisjonsstudent og hadde tilgang til studio på Musikkhøgskolen fra 1995. I perioder “bodde” jeg i studio og laget masse musikk. Utforskingen av hva elektroniske effekter kan gjøre med ulike lydtyper var enormt inspirerende, og jeg begynte fort også å arbeide med ren elektronisk lyd. I 1996 (eller var det 97?) bygde jeg min første theremin fra byggesett. Parallelt med dette utviklet jeg en måte å bruke stemme på i improvisasjon gjennom å øve ofte med SPUNK, og ettervhert kjøpte jeg noen gitareffekter som jeg forsøkte på stemmen. Siden har dette utviklet seg, og mitt live-setup er stadig i endring slik at jeg ikke stivner i en bestemt måte å musisere på.

Hva står sentralt – stemmen eller det elektroniske?

Det er viktig for meg at stemmen i seg selv er i stand til å uttrykke det jeg vil, og at det elektroniske kun er en forlengeĺse av hva jeg søker etter i uttrykket. Derfor arbeider jeg mye med akustisk stemme for å holde meg i form. I år kom det ut en plate Wach auf! der jeg bare synger, ingen elektronikk, og det er låtbasert, så da kan jeg ikke gjemme meg bak fiffige stemmeteknikker eller elektroniske tepper.

I Oktober 2011 spiller du konsert på Donaueschinger Musiktage i Tsykland. Har du vært der før? Musiktage ser jo på seg selv som det viktigste møtestedet for nålevende komponister fra hele verden…

Jeg har til gode å oppleve Donaueschingen så det ser jeg virkelig fram til, men jeg har jo spilt mye i regionen ellers og er blitt veldig glad i sentraleuropa. Det er litt vanskelig å dra til festivaler når man ikke har jobb der, for det er så enormt travelt med reising allerede, og som frilanser blir man etterhvert glad i å være hjemme når man kan, men jeg prøver også å følge med via internet og andre medier.

I Donaueschingen skal dere i SPUNK spille sammen med “Phantom Orchard”. Kjenner du Ikue Mori og Zeena Parkins fra før?

Jeg kjenner godt både Zeena og Ikue og har spilt med dem mange ganger, med dem begge eller hver for seg i ulike konstellasjoner. De er dyktige improvisasjonsmusikere som jeg respekterer høyt! Zeena og jeg har vært på duo-turne i Norge og Ikue har jeg også spilt med i Oslo sammen med en gitarist som heter Håvard Skaset. Jeg har også spilt med Zeena og Ikue i New York. Jeg er gjestevokalist på Phantom Orchard’s plate Orra (Tzadik, 2008). Da la jeg på vokal og elektronikk hjemme og sendte lydfiler over nettet til Ikue. Jeg har også tidligere deltatt i Phantom Orchard Orchestra med andre musikere enn med det nye prosjektet som involverer SPUNK. Da har Zeena og Ikue kommet med skisser, rammer og komposisjoner, mer eller mindre notert.

Og til slutt et helt irrelevant spørsmål til: Hva er forskjell mellom komponert og improvisert musikk? Kanskje er det et spørsmål som er typisk tysk, for her fins det nesten ingen musikere som gjør begge deler. Motsetningen “alvorlig musikk” vs. “underholdningsmusikk” er fortsatt bestemmende når musikken vurderes her…

Det er helt utrolig bakstreversk å forestille seg et så klart skille mellom improvisert og komponert musikk. Da jeg studerte komposisjon på Musikkhøgskolen var det for meg også et skille, men nå er dette heldigvis mer irrelevant i mitt skapende virke. Jeg er jo den samme personen om jeg improviserer eller komponerer, det er de samme estetiske problemstillingene jeg jobber med, vil jeg tro. Mange av mine lydarbeider er også blitt til via improvisasjon.

Er du mer opptatt av å komponere eller av å improvisere?

Jeg deler tiden min slik at jeg komponerer og improviserer omtrent like mye. Jeg har nettopp skrevet en strykekvartett, det var kjempespennende og givende, og jeg studerte Beethovens partiturer mens jeg holdt på med dette. Jeg er veldig opptatt av form og struktur når jeg komponerer, og jeg tror også denne tanken smitter over på måten jeg lager musikk på når jeg improviserer. Dette går faktisk begge veier! Jeg har også skrevet en del verker hvor jeg er med som improvisasjonsmusiker innenfor et ellers fullt ut komponert verk, slik som min stemmekonsert, bestilt av Radio France. Da jeg gjorde denne første gang som solist med orkester, viste det seg at jeg mer eller mindre bevisst hadde bestemt meg for hva jeg kom til å gjøre, så det viser igjen hvor vanskelig det er å skille mellom hva som er improvisasjon og ikke.

Så er det form og struktur når du skriver musikk – og hva er det som fascinerer med improvisasjon?

I ekte og fri improvisasjon, slik som når vi spiller konserter med SPUNK, er det et finstilt samspill mellom meg og medmusikere som gjør at jeg kan inngå i en større helhet, og kanskje strekker musikken seg mot nye steder. Det er noe av det fineste med improvisasjon, å spille med andre. Også når jeg jobber med kunstnere i andre felt, da skjer det ting med musikken som ofte blir helt uventet.

Intervju: Sebastian Pantel, SÜDKURIER Konstanz/Tyskland

This entry was posted in Blog, Interviews in Norwegian, Danish, Swedish. Bookmark the permalink.

Comments are closed.