Bjørn Fongaard: Elektrofoni – Works For Micro Intervallic Guitar 1965-1978 (Prisma Records, 2010) (NO)

Einsteins hypotese om at masse og tid er relative, har utrolig nok latt seg teste og bekrefte. Jeg påstår ikke at den norske komponisten Bjørn Fongaard kan jevnstilles med fysikeren, men her finnes en parallell. På 1960-tallet, i en tid da de mest moderne komponistene arbeidet med å likestille oktavens tolv halvtonetrinn, startet Fongaard sitt eget, private forskningsprosjekt som endte opp med en 150-siders avhandling, N-toneuniverset, som åpnet for uendelige underdelinger av oktaven. Første skritt på veien var å inkludere kvarttoner, altså intervaller som ligger mellom halvtonetrinnene. Slik kunne tonaliteten åpnes og utvides. Og videre: Når skalatrinnene fjernes, kan man omtale tonehøydedomenet som et kontinuum med uendelige muligheter. En selvfølgelighet? Så klart! Bare se til folkemusikken. Men å ta konsekvensen av dette og komponere mikrotonalt på 1960-tallet, var radikalt. Den franske stat opprettet ti år senere et eget institutt, IRCAM, viet de samme ideene, dette ble starten på spektralskolen (fra «overtonespekter»). Her hadde sikkert Fongaard, dersom han var fransk, vært en av grunnleggerne, eller blitt hyllet i retrospekt.

I stedet fikk han holde på alene med teoriene sine, og selv om han ble en anerkjent komponist i sin samtid, var ikke musikerne klare til å spille musikken. Men Fongaard lot seg ikke stoppe, han konstruerte like godt sin egen mikrointervallgitar som han komponerte for og spilte selv. Gamle innspillinger ble utgitt i en flott boks av Prisma Records i 2010.

Radikale teorier til tross, det er i kraft av det klingende at vi hyller Fongaard. Hadde filmregissør Stanley Kubrick oppdaget denne mannen! Sfæriske klangtepper, punktuell gestikk, dype drønn og lyse, små glissandoer gjemmer seg bak vitenskapelige og kosmiske titler. Det litt opphøyde uttrykket vitner om tro på fremskrittet og menneskeheten. Også gitarspillet er et kapittel for seg, superradikalt! Mikrointervallgitaren var en elgitar han plugget i en enkel forsterker, og folk trodde det de hørte var komponert elektronisk musikk. Med bue og diverse hjelpemidler fant han nye lyder. Han spilte fra partiturer og improviserte, han går mange moderne avantgardegitarister en høy gang. Utgivelsen inkluderer en dvd som viser Fongaard i tv-studio med gitaren. Start med å se denne!

Denne teksten ble skrevet til Morgenbladet og Falck forlags kåring av Norgeshistoriens 100 beste plater. Les også kritisk kommentar til kåringa her.
This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>