‘best’ = ‘mest populær’? (NO)

Norgeshistoriens 100 beste plater

Jeg har alltid elsket lister! De er et bra utgangspunkt for diskusjoner. Det er ofte de mest interesserte som liker å lage lister og lete etter uventede ting i andres.

Morgenbladet og Falck forlags storsatsning er utvilsomt skapt i beste hensikt, men jeg savner en drøfting rundt begrepet ‘beste’. Jeg mistenker at initiativtakerne har sett for seg at de forespurte musikerne kom til å stemme på plater innenfor den sjangeren de var ment å skulle representere slik at resultatet stemte med den ønskede sjangerfordelingen. Naivt! I musikk er populærkulturens posisjon så omfattende at den gir et felles referansegrunnlag for alle. Uansett øvrige preferanser har alle et forhold til rock og pop. Ikke alle har et forhold til jazz, slett ikke alle til klassisk, og hva med folkemusikk, samtidsmusikk, elektronika og annen ”upopulær” musikk? Er det dermed dårlig? For å si det sånn, det hadde vel ikke eksitert noen populærkultur uten de øvrige sjangrene.

Topp 100-lista skal omtales, feires, utgis og meisles inn i annaler, så dette er noe man må ha tenkt over. Det er i respekt for viktigheten av kåringa at jeg lufter noen tanker omkring dette.

100 norske musikeres topp 10-liste gir grunnlaget for kåringa. Marius Lien drøfter det umulige med slike lister i sin kommentar (MB 12.08.). Han nevner selvsagte faktorer som dagsform, politikk og taktikk som avgjørende for ens valg. Det han ikke nevner, som jeg syns har vært problematisk helt siden jeg ble spurt om å bidra, og som jeg tok opp allerede da, er hvordan man går inn for å kåre de beste platene. For hva er best?

Jeg kan tenke meg at brorparten av titlene på hver topp 10-liste er ting de fleste andre ikke kjenner til, selv om de er klassikere i sin sjanger. Resten er fellesnevnere, som f.eks. Knutsen & Ludvigsen. Slik denne kåringa er utført trenger man ikke å være professor i statistikk for å forstå at den endelige lista i stor grad vil være en oversikt over våre beste fellesnevnere, de mest kjente. Hadde Rockheim vært en like ivrig samarbeidspartner om de hadde trodd noe annet? Hva gjør dem kjente? At de er gode, så klart, men alle vet at det ikke er nok. Jeg tror ikke den endelige lista ville sett veldig annerledes ut dersom man hadde spurt ikke-musikere.

Kjente artister med mange gode utgivelser (Motorpsycho) vil streve med å komme høyt opp. Avantgarde-kjente navn med mange utgivelser, som Lasse Marhaug og Paal Nilssen-Love må ha flaks for å komme med, dersom de ikke stemmer på seg selv, men det tror jeg veldig få vil gjøre.

Hadde det vært mer bedre å utføre kåringa i to runder? Først en nominasjonsrunde hvor alle fikk anledning til å sette seg inn i de nominerte platene for deretter å foreta en endelig kåring? Det hadde sikkert vært spennende for oss som deltok. Det hadde kanskje hjulpet på mangfoldet. Her kunne man også fått ordnet det slik at artister med mange prosjekter og plater fikk samlet stemmer rundt færre utgivelser.

Noen overraskelser dukker nok opp på den endelige topp 100-lista, mens de mest interessante listene blir de individuelle. Håper disse også blir arkivert i Rockheim og andre steder.

Maja S. K. Ratkje, komponist, musiker og skribent i Morgenbladet


This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>