Wach auf! reviews in Norwegian, Swedish and Danish

Bergens Tidende:

Nostalgi og klarsyn

Poing og Maja Ratkje demonterer gammel revolusjonsmusikk

I det som en gang var Øst-Berlin, selger turistbutikkene suvenirer fra DDR – plakater, leker, sangbøker trykt på dårlig papir, uniformer og medaljer, flagg, buttons med riksvåpenet eller hammer og sigd, osv. Enkelte av tingene stammer fra tiden før muren falt. Det meste er moderne kopier, laget spesielt til formålet, til turister som kjøper tingene med tongue-in-cheek, men som senere drar hjem og kanskje bruker dem til å signalisere en viss ubestemt radikalisme. Det er noe veldig postmoderne over disse butikkene og kundene deres, over ironien som ikke er helt alvorlig ment, dyrkelsen av kitschen som bikker over i camp-estetikk, den uavklarte nostalgien.

Det første inntrykket av Poing og Maja Ratkjes «Wach Auf!» er at de opererer i samme felt, at de legger opp til samme type nostalgisk turisme. Platen, som er et resultat av deres tiårige samarbeid om «Rød natt til 1. mai»-konsertene i Oslo, har brunrøde farger på coveret og en typografi og en design som peker rett bakover til 1920-tallets sovjetiske konstruktivisme. Og på repertoaret står en salig blanding av gamle arbeidersanger, DDRs og USSRs nasjonalhymner, musikk av Kurt Weil og sanger av Brecht og Rudolf Nielsen. Det hele tidsriktig akkompagnert av trekkspill, ståbass og saksofoner. Men så var det selve fremføringen da – som på sett og vis demonterer hele det nostalgiske prosjektet. Ratkje følger i utgangspunktet tradisjonen fra Lotte Lenya når hun synger Brecht-sangene, men så tar hun av og presser stemmen og musikken opp og ut i helt andre retninger. Og slik er det gjennom hele platen. Intet blir spilt eller sunget straight. Det gamle musikalske materialet blir dekonstruert, brudd ned, satt inn i nye sammenhenger eller overleiret av nåtidig improvisasjonsmusikk. Brecht-sanger forvandles til klezmermusikk. «Revolusjonens røst» fremføres som insisterende marsj akkompagnert av en enkelt, urokkelig akkord. Og innimellom hører man lyden av en gammel platespiller og sitater fra nær og fjern. Med sin brechtske Verfremdungs-strategi klarer Maja Ratkje og de tre musikerne i Poing å holde klarsynt distanse til materialet og understreke dets historiske karakter. Om de også på denne måten klarer å bruke materialet til å skape «et innbydende alternativ til den egosentriske, postmoderne kapitalismen og liberalismen», som de antyder på coveret, er nok et mer åpent spørsmål. Terningkast 5. (Peter Larsen)

Adresseavisen:

Rød revolusjon

Blodrødt budskap og kompromissløse tolkninger gjør Maja Ratkjes siste plateprosjekt ekstremt interessant.

Maja Ratkje og POING er ikke revolusjonerende. I tolv år har trondheimsjenta blitt med på trioens årlige bar-til- bar-runde i Tigerstaden for den årlige natt til 1. mai-konserten. Revolusjonerende er heller ikke albumet «Wach auf!», men plata inneholder definitivt revolusjonært materiale, som blant annet tar oss med tilbake til gamle Sovjet og D.D.R. Frihet til arbeiderne! Konseptet er ikke ulikt «Den røde gitar- Arbeidssanger i ny drakt» (2005) med blant annet Ronni Le Tekrø og Terje Tysland. Vi finner igjen et par av de samme sangene, dog med et mer improvisatorisk uttrykk. «Gategutt» og «Revolusjonens røst», med tekst av Rudolf Nilsen, har fått et helt nytt uttrykk med trioens forfriskende improvisasjoner og Ratkjes aggressive stemmebruk. Det funker til gangs! «Wach auf!» er et album som befinner seg i et krysslandskap av bruksmusikk, jazz og pop- ispedd en solid dose folkemusikk og gamle danseformer. Musikernes tolkninger av legendene Bertolt Brecht og Kurt Weill, sammen med norske frihetsforkjempere og nasjonalhymner fra tidligere sosialiststater, er rett og slett en fryd for øret. POING og Ratkje har laget et album der budskapet er blodrødt og fremføringen like blodig kompromissløs. Det gjør det også blodig fengende og ikke mindre interessant. Terningkast 5. (Yngvil Bjellaanes)

Aftenposten:

Trioen POING og Maja S. K. Ratkje tar seg friheter når de fortolkerBertolt Brecht/Kurt Weill, Rudolf Nilsen og Hanns Eisler. Fire av landets grensesprengende musikere gjeninsetter overraskelsesmomentet i kabarettradisjonen og utvider meningsinnholdet i begrepet revolusjonær musikk. Med leken distanse tilfører de historisk materiale nytt sus. Det er fint å høre Frode Haltli, Håkon Thelin og Rolf-Erik Nystrøm i det eminent rødglødende, og Ratkjes allsidighet som vokalist er bemerkelsesverdig. Dette stoffet gjør seg nok enda bedre fra scenen. (Arild R. Andersen)

Romerikes Blad:

Rødt, sint og rått

Å kalle dette et publikumsfrieri er å overdrive – men det er likevel liten tvil om at lørenskoging Rolf-Erik Nystrøm, Håkon Thelin, Frode Haltli og Maja S.K. Ratkje står bak en av årets mest originale og spennende plater. Den røde (sic!) tråden er revolusjonær musikk fra ulike steder og epoker, ekvilibristisk framført i nye arrangementer. Her er rå og kompromissløse tolkninger av Weill /Brecht og Cyndi Laupers «True Colors» side om side med herlig sinte brokker fra Minor Threats «Seeing Red» og en flott versjon av Rudolf Nilsens «Gategutt» der Lillebjørn Nilsens melodi parres med et riff av Thelonius Monk. Det er vakkert, stygt og ellevilt – og Maja S.K. Ratkje høres ut som ei dame du ikke vil bli uvenner med! Terningkast 5. (Torstein Davidsen)

Østlendingen:

Fritt og vilt

Hva har Berthold Brecht med Rage Against the Machine å gjøre? Eller Lillebjørns og Rudolf Nilsens “Gategutt” med Sovjetunionens og DDRs gamle nasjonalsanger? Riff fra jazzpianisten Thelonious Monk, amerikansk folkemusikk, “Hava Nagila” og så videre…? Jo, alt sammen finnes på albumet der sanger Maja Ratkje og trioen POING møtes (der Frode Haltli fra Våler trakterer trekkspill, trombone m.m.). Ratkje og POING har i årevis holdt konserter rundt 1. mai med fri meny fra sanger om frihet og kamp, framført grenseløst, fritt og vilt, slik bare strøkent dyktige musikere greier. En stor del er skrevet av de tyske parhestene Berthold Brecht og Kurt Weill og framføres på tysk (med norsk oversettelse av bl.a. Jens Bjørneboe i heftet). Rockekutt på 9 sekunder kan bryte opp, jødisk klezmer-musikk framføres med ekte driv. De nevnte kommunistiske nasjonalsanger får garantert Ulbricht og Bresjnev til å rotere seg i graven. Terningkast 5. (Geir Hovensjø)

Dagsavisen:

Rå og nostalgisk revolusjon

Gjennom ti år har POING og Maja Ratkje arrangert sine «rød natt til 1. Mai»-konsertar, på brune pubar i Oslo. På denne plata har dei samla høgdepunkt frå repertoaret av arbeidarsongar, slike som tematiserer både triviell kvardag så vel som den evige kampen mot undertrykking: Alt til ære for markeringa av vårdagen som mange av oss oppfattar som ein fridag, meir enn noko anna. Innspelinga deira gjev framfor alt eit innblikk i det kreative detaljarbeidet som finn stad i konstellasjonen. Ensemblet har krydra dei kjende Brecht/Weill-songane med samtidsmusikalske innslag, leiken improvisasjon og folkemusikk – og då ikkje berre den vestlege. Det burleske preget i songane er sjølvsagt behalde. Mørkna er så dyster som ein får den. Samstundes har musikarane lukkast i å forsterka uskuldige moment, og framfører materialet med glimt i auga. Radiosuset som kviler mellom fleire av dei tidlege songane er ein påminnar om at materialet eigentleg tilhøyrer ei anna tid. Ei tid som står sterkt i minnet vårt, og som er utgangspunktet også for dei norske songane på plata: Også dei med harde vilkår til grunn. To småsnuttar, «Seing Red 1 og 2», representerer aggresjonen i vår eiga tid. Men forutan desse er det tankevekkjande kor stillferdige og nostalgiske dei nyare songane er sett i lys av dei gamle. Ein kan lura på om det ligg eit bodskap i dette: Ei oppmaning til den meir tydelege revolusjonen i samtida, ei rørsle vekk frå likesæla. Ei understreking av dette finst kanskje i den doble utføringa av siste song på plata. Den pompøse nasjonalsongen til det tidlegare SSSR får møta kaotisk, fragmentert og mangesidig improvisert lyd: Eit mangfaldig retta uttrykk som òg kan stilla spørsmål ved nasjonen Sovjet som prosjekt i seg. Det er lekker gjort, som det meste andre på denne innspelinga. (Ida Habbestad)

Jazznytt:

Trioen POING har i de siste 12 år vært en spydspiss i det norske samtidsmusikkmiljøet. Med sine over 50 urfremføringer har de spesialisert seg på noe så egenartet som fremføringer av musikk skrevet spesielt til dem. De har i løpet av disse årene opparbeidet seg en sterk integritet, og er ikke redde for å utfordre komponistene de samarbeider med. Den meget spesielle besetningen altsaksofon, trekkspill og kontrabass har vist seg overraskende fleksibel i møte med alskens krumspring fra verdens fremste samtidskomponister og deres uleselige partiturer. Gjennom alle disse årene har Maja S. K. Ratkje vært en foretrukket samarbeidspartner, både som komponist og vokalist. Hun vant sågar det prestisjefylte vandretrofeet “POING-prisen” i 2009 for lang og tro innsats. I 10 år har de fire underholdt forslitte marxister og fordrukne leninister på Oslos bruneste utested, “Tranen”, i underetasjen til Ila hospits, der øst møter vest i hovedstaden. Hver natt til 1. mai har de heist sitt flagg rent og rødt og fremført arbeidersanger som “Sjørøver-Jenny”, “Wach auf!” og “Kanonensong” etter Berthold Brecht og Kurt Weill. Det er nå dette materialet som er ute på plate, og som gruppen har turnert med i blant annet Norge og Kina. De fire tilnærmer seg det høyst politiserte materialet med den samme kombinasjonen av ærbødighet og respektløshet som alt annet de spiller. De blodrøde tekstene og kampsangaktige melodiene pakkes inn i et tonespråk av tangobass og flageoletter, diatonisk munnspill og skrikende kazoo, messende tysk vokal og skingrende trekkspill i fri dressur. Og det er nærmest umulig å vite hvordan man skal tolke de eksplisitt politiske tekstene og musikken som i Brecht og Weills levetid vel hadde blitt karakterisert som “entartede”? Uansett hvordan man ser på det, har POING og Maja S. K. Ratkje tilført disse smått nedstøvede sangene noe helt nytt, et skinn av modernitet i all mellomkrigstidskommunistpropagandaen. Og de avslører mot slutten også hva Cyndi Lauper egentlig mente med sin “True Colors”. (Svein Magnus Furu)

Gaiden:

Mollakkorden som innleder «Wach auf!», en utgivelse fra samtidsmusikktrioen POING i samarbeid med komponist og sanger Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, er et varsel om hva som kommer. Her er det ramme alvor på gang. Med sterk innlevelse ber Maja oss, råtne kristensjeler, om å våkne opp og gjøre oss klar til det syndige livet. Det er mørkt, det er stemningsfullt og med et enkelt arrangement som kler budskapet. Da Maja legger stemmeleiet en oktav opp, er det ikke snakk om å synge med en skolert falsett. Hun synger fra brystet, nei, hun synger snarere fra hjertet. Hun ber oss våkne opp og sannelig gjør jeg det. Tonen er satt for et album som gjerne hadde sett at verden var et bedre sted. Mye av materialet er viet en respektfylt og leken gjengivelse av hva Bertholt Brecht og Kurt Weill skapte i Tyskland for mange tiår siden. Men vi får også “Revolusjonens røst” og “Gategutt” fra dikteren og arbeiderkjempen Rudolf Nilsen. Og “True Colors”, som ble en stor hit for Cyndi Lauper, dukker overraskende opp i en kort versjon. Selv om det ligger mye alvor i låtene som presenteres på albumet, er innpakningen preget av at de fire musikerne ikke tar seg selv på alvor. Musikalsk skaper de inntrykk av at alt er lov. Akkordeon, saksofon og kontrabass er i utgangspunktet en uvanlig instrumentering, i alle fall i en tid da så mye av musikken skal formateres for å passe på radio. I en slik sammenheng er det en sann befrielse å høre hva Maja Ratkje og POING kan skape gjennom to dager i studio. Her har de åpenbart lekt seg og hatt det morsomt, noe som kommer tydelig til uttrykk på dette albumet. Det er improvisert, kunstnerisk artisteri av ypperste klasse. Ren skjønnhet er det også plass til, i særdeleshet på “Mining for Gold”, en folkemusikkinspirert hyllest til de gamle gruvearbeiderne som satte liv og helse på spill for å berike kapitalkreftene. “I feel like I’m dying from mining for gold”, synger Maja Ratkje og jeg kjenner smerten og fortvilelsen hos disse arbeiderne som nesten aldri fikk se dagens lys. På «Wach auf!» får vi politiske kampsanger på sitt mest inderlige og vi blir så effektivt påmint om aldri å gi opp kampen for solidaritet. Kjøp, lytt og slå et slag for solidariteten! (Terje Evensen)

[intlink id="6319" type="post"]Record link[/intlink]

Soundofmusic:

Norska Poing ställer själva frågan, om revolutionen och musiken: ”Den röda revolutionen har fått ett nytt ansikte i vår tid, är det framsteg eller sentimentalitet? Hur kan vi omsluta gamla idiom med samtida lust och energi, eller föreslå ett inbjudande alternativ till den postmoderna kapitalismen och liberalismen?” Hela albumet är både svar, tvekan och frågeställning. Hur hanterar vi i dag denna musik, som här representeras av mycket Hanns Eisler och Kurt Weil och texter av Bertolt Brecht?

Naturligtvis finner jag en jämförelse. Efter murens fall, hur skulle människorna förhålla sig till detta arv? Ett gäng musiker i Berlin ställde sig just den frågan, då de spelade in i lokaler, belägna i ett bostadskvarter på Oderberger Strasse 21. Hela sessionen tillägnades Hanns Eisler. Också här blev det mycket texter av Brecht. Det intressanta var att detta album, Ode an die Langeweile (No Mans Land, utgiven 1998), gjordes av musiker som så att säga befann sig mitt i både den historiska förändringen och ett Berlin, där ännu det radikala alternativ brände som eld. Nicholas Bussmann, Hanno Leichtmann, Margareth Kammerer och de andra framförde Eislers musik med en intensitet och ömhet som om de var i ett ockuperat kulturhus eller en gårdsfest på den tiden i Prenzlauer Berg.

Kammerers underbara kristalliska röst försökte spegla texterna, ta deras upproriska budskap på det poetiska allvar som menats. Låta utopin bli trovärdig även om den just förlorat all realism. Det var starkt och svårt, men de försökte göra just det som Poing nu efterfrågar, ”omsluta gamla idiom med samtida lust och energi”.

Först lyssnar jag på ”Solidaritätslied” med Poing och Ratkje. Knastrigt, skuttigt i en blandning av gammal marschmusik och litet etnoswing. Ratkje sjunger tyska med norsk brytning och en röst som en knuten näve, men hela klangen försluter musiken i tidens konserveringsburk. Bussmann, Kammerer & Co framför “Solidaritätslied” i baktakt. Musiken flyr till Jamaica och eggar som på en efterfest efter en demo. De gör dröm av kampsången. Och våra tyska vänner har väl aldrig riktigt haft samma distans till denna politiska verklighet, som kanske norska Poing?

Att bjuda in Ratkje som sångerska har varit ett lyckokast. Att höra henne som Sjörövar-Jenny är en stor upplevelse. Hennes utåtriktade musikalitet passar denna speciella gestik som blandar jazz, populärmusik, marsch, bruksmusik och demonstrationernas ropare. Hon omsluter varje ord och liksom skulpterar det, innan hon låter det flyga iväg som en projektil. Kammerer däremot lyssnar mer på melodi-text i ett glittrande skört flöde. Hon är intensiv och innerlig. Ratkje intensiv och tvetydig. Hon demonstrerar gesten och tar ett steg tillbaka.

Det finns äldre musik, som känns svår att ta i idag. Det blir tydligt på denna angelägna norska skiva, som ställer frågan som en jättespegel framför oss: hur umgås vi med det förflutna, dess drömmar, tid och liv? Ja, en del musik är så het att texten kläs av. Jag kände mig rätt nyfiken på hur Poing skulle handskas med DDRs nationalsång. Det gjorde de alltså inte. Svek modet? Eller tyckte de verkligen att den ganska vackra sången av Eisler räckte som melodi? Poing närmade sig gesten, men valde att ibland bara göra en enkel krumbukt – så blir det ju då både DDRs och Sovjetunionens nationalsånger dyker upp för att strax träda åter.

På Ode and die Langeweile hoppade de helt enkelt över den gamla nationalsången, enklast så, men i stället lyssnade de efter andra förhoppningar i låtarna än kampen, då de samtidigt hyllade ”die Langeweile/långtråkighten”, som tar oss genom många sorger. Och en annan väg än kampen tecknas upp. Ett slags alternativ, som också bodde i de här sångerna.

Poing satsade mer på det virtuosa, charmerande, intagande, ett sätt att vira in frågor. Åsså svänger det ruskigt bra! Och jag bara säger det en gång till: Maja S K Ratkje visar sig också regera i denna musiks rike!

(Thomas Millroth)

Seismograf:

Vågn op, din rådne kristensjæl

Poing og Maja Ratkje vrider de inderligste dråber ud af Bertold Brechts univers ved at gå til yderligheder.

Fra den støvede harmoniumtone, der indleder ‘Der Morgenchoral des Peachum’, åbningsnummeret på cd’en ‘Wach Auf’, er man langt fra et pænt klassisk musikunivers. Maja Ratkje tiltaler os med sin mørkt udtryksfulde stemme som rådne kristensjæle og opfordrer os, med Bertold Brechts ord, til at vågne op til det lastefulde liv.

Straks efter sætter både Ratkje og de tre musikere fra Poing i skingert skrål og gentager opfordringen. Musikken bakker ordene op i et syndigt orgie af udtryk og man bliver stimuleret godt ud på det eksistentielle overdrev af det sammesatte og rastløst foranderlige univers, der nu udfolder sig.

Trioen Poing er et af Norges mest energiske og virtuose kammerensembler. Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er en af sin generations mest markante komponister og udfolder sig inden for både partiturmusik og improviseret stemmeperformance. Sammen har de indspillet denne cd med musik til Bertold Brechts tekster suppleret med instrumentalnumre og andre tekster i samme stil. Det meste af musikken er deres egne arrangementer af Kurt Weills og Hans Eisslers oprindelige tonsætninger.

Råt og varieret

Lyden er vidunderlig beskidt, og produktionen veksler dramatisk mellem kombinationer af skummelt filtrerede monooptagelser og forskellige, mærkelige stereoperspektiver inden for det enkelte nummer. Arrangementerne er en vild blanding af stilarter: koral, carbaret, klezmer, polka, tango, punk.

Udtrykket spænder fra det opgejlet muntre over det drivende sentimentale og dystert melankolske til det makabre og rasende. Gerne flere af delene på en gang, som fx i afslutningsnummeret ‘Gosudarstvenniy Gimm SSSR’, hvor en hulkende, smægtende saxofonmelodi blot bliver endnu mere romantisk medrivende af at blive overlejret af et amokløb af hostende, smækkende og gryntende instrumentallyde fra alle fire musikere.

Instrumentationen er lige så varieret som alt andet på ‘Wach Auf’. Poings faste besætning er saxofon, akkordeon og kontrabas, men både Maja Ratkje og akkordeonisten Frode Haltli tager rigeligt for sig af andre instrumenter. Harmoniummet er måske ingen stor overraskelse, men hvem havde lige gættet, at Haltli også ville ty til en basbasun?

Ratkje er på coveret krediteret for at spille kazoo, mundharmonika og … vand. Saxofonisten Rolf-Erik Nystrøm og kontrabassisten Håkon Thelin udfolder en veritabel maskinpark af tæskende pizzicato og slaptoungue, rå multiphonics, growl og sarte flageoletter. De tre Poing-musikere agerer desuden herrekor på mange af cd’ens numre. De brummer en russisk folkemelodi på ‘Solidaritätslied’ og brøler sig gennem ‘Seeing Red’, et kort punket vredesudbrud, der dukker op to gange på cd’en.

Det skal være overdrevet

Det kunne lyde som en lige lovlig broget affære: 117 måder at bruge en lille håndfuld musikinstrumenter på møder en hysterisk rundgang i forskellige stilarter. Men det er det ikke. Ganske vist giver den slags løjer og langkål kun en dybere mening, hvis man kører dem i stilling, når der er brug for dem. Men det store scoop ved ‘Wach Auf’ er, at i det Brechtske univers er der brug for dem hele tiden, og det i rå mængder.

På cd’ens flot patinerede kartoncover forklarer Poing og Ratkje hvorfor: Brecht opmuntrede til at overdrive sceniske virkemidler, være så voldsomt overraskende, at man bliver overbevist om, at virkeligheden er noget konstrueret, der kan ændres. Og det er lige præcis, hvad Ratkje og Poing gør på ‘Wach Auf’. De pisker ud af tangenten, og jeg kommer til at tænke på Martin Drouzys definition af forskellen på marxisme og surrealisme: Hvor marxisterne ville ændre verden, var surrealisterne endnu mere ambitiøse: De ville ændre livet.

Om man ligefrem vågner op til et andet liv, når man hører ‘Wach Auf’, vil jeg ikke gøre mig klog på. Men man får chancen for at mærke, at man er levende med de forpligtelser mod den dekonstruerede virkelighed, som det indebærer.

(Jexper Holmen)

Scroll to Top