Come Away Death reviews in Norwegian

Marianne Beate Kielland og Sergej Osadchuk
Come Away, Death
Musikk av Korngold, Plagge, Sibelius, Ratkje, Finzi og Mussorgsky
2L. 2010
photo by Veronica Melå

Morgenbladet:

Innadvendt og uttrykksfull (NO)

Mezzosopranen Marianne Beate Kielland har en uhyre vakker stemme, en stemme jeg virkelig liker. Men dens skjønnhet er så særegen at den tydelig ikke egner seg like godt til alt: Stemmen hennes er ikke briljant, men tilhyllet, den har liksom øynene slått ned mens den beveger seg gjennom musikken. På plate har hun da også stort sett profilert seg som barokksanger, som kirke- og romansesanger og som en svært god fortolker av nyere musikk.

Et fascinerende, gjennomgående trekk ved innspillingene hennes er at verkene bærer i seg en slags reserverthet, en strenghet som hun makter å uttrykke: Kirkemusikkens påbud om beherskelse, romansesangens krav om små uttrykk, modernismens distanse til sine virkemidler – alt kommer til uttrykk i selve stemmen. Kielland synes ikke å være bundet av sjangere, men gjør snarere deres reglementer til klang. Hennes litt innadvendte preg er samlende, ikke lukket. Det er sjangrenes egen innadvendthet som kommer til syne.

Gravmæle. På denne nye platen er det øyeblikk hvor hun slår blikket opp, med sterk virkning, men også her er det tilslørede en viktig del av Kiellands fremtreden. Her har det imidlertid en annen funksjon enn å fremheve sjangerens egenart. Hun synger en samling dramatiske sanger om døden, i et historisk spenn fra siste del av 1800-tallet til i dag. De er svært ulike, og de krever – og får – svært forskjellige utforminger fra Kielland og hennes pianist, Sergej Osadchuk. Den nesten gjennomgående innadvendte tonen tjener nå snarere til å gjøre dødstematikken tydelig. Kanskje handler alle disse sangene ikke først og fremst om døden i utgangspunktet, men stilt sammen på denne måten og sunget på denne måten er det ingen tvil om at de gjør det her.

Kiellands sans for stram symmetri viser seg i programmets struktur. Det består av to sangsykluser og en stor monolog, Maja Ratkjes og Aasne Linnestås «Hvil», der døden ikke er menneskenes død, men den ødelagte jordens. Monologen er sentrum, flankert av hver sin syklus, Wolfgang Plagges «Södergran-sanger» og Mussorgskys «Dødens sanger og danser». Foran hver av disse større enhetene synger Kielland en enkelt sang, av Korngold, Sibelius og Gerald Finzi – alle tonsettinger av samme tekst, «Come Away, Death», narren Festes melankolske sang fra andre akt av Shakespeares Twelfth Night. Dette er dermed ikke bare en musikalsk interessant antologi, men en mørk strukturalistisk fantasi: Det er noe monumentalt, så å si gravmæle-aktig ved programmet selv.

Goldt. Nivået er høyt, det er faktisk bare Sibelius-sangen som ikke gjør virkelig inntrykk på meg. Plagges Södergran-tonsettinger er stilistisk uhyre sikre og bærer sitt tunge, slaviske uttrykk med vakkert alvor. Samtidig er de kanskje det fineste eksemplet på hvor godt det fungerer, samspillet mellom Kiellands mørke avstand og Osadchuks voldsomme uttrykksvilje. I de overveldende Mussorgsky-sangene rives også Kielland med i flukten og gir musikken et stort, goldt drag.

Det er likevel i Ratkje/Linnestås «Hvil» at Kielland virkelig blir overskridende, og det er der hun setter blikket i lytteren og åpner et annet, imponerende fremmed klang- og uttrykksspekter. Både verket og fremførelsen er fragmentert og collageaktig, men har talende henvisninger til eldre musikk, ikke minst til den tidlige barokkens store kvinnelige klagesanger, Ariadnes og Didos verop over svik og ensomhet – nå med et helt originalt økologisk aspekt. Det hvelver en dyp himmel over et program som er helt usedvanlig konsekvent i sin tenkning og musikalsk uhyre vellykket.

Erling Sandmo er historiker og fast anmelder i Morgenbladet.

Dagsavisen:

Dødens mange språk

På Come Away, Death presenterer mezzosopran Marianne Beate Kielland og pianist Sergej Osadchuk songar om døden. Verka er mangfaldige, og på denne plata er det aller først den solide programtanken som fascinerer. I omslaget presenterer Kielland ideen som oppsto etter at mykje av repertoaret hennar ein periode rørte seg om døden. Frå dette intuitive utgangspunktet har ho samla repertoar som ikkje berre står godt i lag, men som òg syner vidt ulike estetiske tilnærmingar til død. I Korngold si skildring er døden uskuldig, som om musikken vil skåna oss frå det dystre i verda. I Wolfgang Plagge sin syklus til Södergran-tekstar er det smertefulle ved menneske si oppleving av død langt meir framtredande. Medan møtet med døden som kjem til uttrykk hjå Maja Ratkje – ei utmatta jord sin død –er mystisk, forundra men òg direkte og krevjande i si insistering om at nokon skal sjå før alt er omme. Prosjektet er originalt. Koplinga mellom hovudverka, av Ratkje og Plagge samt russiske Modest Mussorgsky er ikkje særleg opplagt. Mellom desse står ulike versjonar av musikk til Shakespeare- teksten Come Away, Death. Også desse komposisjonane er ulike, men fi nn fundament i det tidlege 1900-talets tonespråk, og får overgongane på plata til å framstå som varsame. Utøvarane legg for dagen ei spennvidde, som omfattar tekstar på norsk, svensk, russisk, engelsk og latin. Parallelt gjev Kielland heilskap til uttrykket gjennom si jamne, fyldige stemme. Klangen hennar held seg nær ei kjerne der uttrykket er det same, ærlege og varme når ho trekkjer seg tilbake som når ho fyller frasene med desperat fortviling. Osadchuk byd henne solide harmoniske grunnlag som ikkje berre karakteriserer stemningar, men som òg tykkjest ha den same klangleg tenkte utgangspunktet: Ei ærleg og varm kjerne. Dødens mange språk.

Ida Habbestad

Aftenposten:

“(…)Marianne Beate Kielland synger fløyelsvakkert, ofte nedtonet og kan virke noe tilbakeholdt. Men ofte gløder uttrykket hennes destod mer gjennom klarhet og finstilte effekter, særlig i stoff som i seg selv er nokså teatralsk. Det er, på forskjellig vis, både Wolfgang Plagges fint tegnede tonesetninger av Edith Södergran og Maja Ratkjes “HVIL”. Den siste kombinerer leken bruk av stemme og språk, i fasong som en lang friimprovisasjon, med noe så sjelden som et politisk budskap. Kielland bevarer imponerende nok spenningen gjennom det hele, sammen med den svært presist meddramatiserende Pianisten Sergej Osadchuk. (…)”

Astrid Kvalbein 18.10.10

Vårt Land:

“Mezzosopranen Marianne Beate Kielland har en utrolig tiltalende og klangrik stemme som vi kjenner mest fra barokk repertoiret. Nå synger hun seg fra Korngold og Sibelius helt fram til samtidsuttrykket i en bred og spennende samling dødssanger. Her når hun ut i alle hjørner i uttrykksregisteret, som for eksempel i Ratkjes HVIL, som beskriver det skjøre livet som trues fra alle kanter. Et musikalsk varsko med tekst av Aasne Linnestå som på ingen måte lar oss hvile i fred, men minner oss om vårt ansvar for alt som lever. Hviskende, resiterende og med insisterende, angstfylte utrop er verket dynamisk og utfordrende på mange plan. Fylden og fleksibiliteten i stemmen kjenner vi, og det virker som det mer ekspressive repertoiret vekker en ekstra impuls og spennvidde i uttrykket også inn mot Sibelius og ikke minst Mussorgskys Songs and Dances of Death. Pianist Sergej Osadchuk støtter opp om det uttrykksfulle og er stødigheten selv midt i all ekspressiviteten, ikke minst når det stormer som verst i Wolf gang Plagges Södergran-sanger – et annet høydepunkt på platen. Det fi nnes flere titalls tonesettinger til Shakespeares Come Away, Death fra Hellige tre kongers aften. Her får vi høre Sibelius , Korngold og Finzis versjoner. Den siste er et smykke av en melodi som skinner i alle valørene i Kiellands stemmeprakt – snakk om dødens sødme – her kan du høre den i vokalversjon.”

Lars O. Flydal 9. november 2010

Bergens Tidende:

«COME AWAY, come away, death», synger Feste i Shakespeares «Helligtrekongersaften». «Kom hit, kom hit, død». En vakker, grusom kvinne har sveket ham. Nå vil han dø og legge seg til hvile i en ukjent grav under triste sypresser. Stykket er egentlig en komedie, og Feste er den oppfinnsomme hoffnarren. Men flere ganger underveis bryter han ut av handlingen, vender seg mot publikum og synger slike sanger som bitre kommentarer til begivenhetene på scenen. MELODIEN fra den opprinnelige oppsetningen er gått tapt, men siden har all verdens komponister – fra Thomas Arne over Johannes Brahms til Elvis Costello – latt seg inspirere av Festes teatralske klage og har skrevet sine egne versjoner. På platen «Come Away, Death» har mezzosopranen Marianne Beate Kielland samlet tre slike eksempler signert Jean Sibelius, Erich Korngold og Gerald Finzi og brukt dem som ramme om Mussorgskys «Sanger og danser om døden» pluss to stykker norsk samtidsmusikk; Wolfgang Plagges tonesettinger av fire dikt av Edith Södergran og Maja Ratkjes «Hvil» til tekst av Aasne Linnestå. SIBELIUS SKREV sin Shakespearesang i 1906, Finzis og Korngolds versjoner er fra slutten på 1930-tallet, men de ligger all tre innenfor det senromantiske uttrykket og passer svært godt til Kiellands mørke, klangfulle stemme. Hun rammer inn den sørgmodige, melankolske tonen i hver av sangene og får samtidig frem de individuelle forskjellene mellom dem – den nordiske klangen hos Sibelius, den engelske folketonen hos Finzi og den prekære balansen mellom sentraleuropeisk senromantikk og amerikansk populærmusikk hos Korngold. SHAKESPEARE-SANGENE er ganske korte, nærmest musikalske miniatyrer. Derimot gir Mussorgsky-syklusen Kielland anledning til å utfolde seg i det store formatet med bredde i foredraget og ekspressiv, musikalsk karakterisering av de enkelte sangenes tematiske innhold. Av de to norske bidragene er Maja Ratkjes «Hvil» det mest interessante – en slags musikalsk «cutup » der en tekst med økologisk tema splintres i lydatomer og tvinger Kielland til å presse stemmen ut i randsonene av det musikalske registeret. Ukrainske Sergej Osadchuk – professor i klaver ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø – er en lydhør akkompagnatør i Shakespeare- sangene og Mussorgsky, og en sterk støttespiller for Kielland i de to krevende norske verkene.

Link to [intlink id="986" type="post"]album[/intlink]
Scroll to Top