Plutselig kveld (NO)

Skimrende, stolt, alene, og med et lurt blikk.

Single-single, pling! og lyse, rette klanger som henger, fader ut. Snart flere pling og noen plong. En frekvensvifte brer seg ut og ned – et synkende flyvende skip – glidende strykere stopper stykkevis opp og fryser til i nedstigningen på frittstående frekvenser. En fenomenal åpning av et verk som vil mye. Jeg lytter til Epitaffio (1963) av Arne Nordheim, et avgjørende stykke i hans produksjon og i norsk musikkhistorie. Innledningen har den nordheimske signaturen som vi kjenner så godt nå; kjente og kjære kråketær på brev fra et tidløst landskap som han skrev hjem fra gang på gang. Et sted han besøkte alene, Solitaire, men hvor han evnet å gi et musikalsk akkompagnement til de virkelig store spørsmålene i livet, om døden, om mennesket. Nordheim fant ofte god hjelp i poesien. «Solo», «terra», «sera» («alene», «jord», «kveld») er de tre ordene han hentet ut fra Salvatore Quasimodos dikt «Ed è subito sera» da han skapte sin Epitaffio (som betyr gravskrift).

Flere lyse pling, pikkolofløyter, skyhøye strykertoner og så: en fort og kantete, melodisk gest med store sprang, et musikalsk drama utspiller seg med blåsere, slagverk og rumling. Nordheims musikk går i flere spagater på en gang: Høyt og lavt, fort og fryst, sterkt og mykt; plutselige solistiske utspring, plutselig lyden av gitar (Nordheim introduserte utradisjonelle instrumenter i orkesteret). Store blokker av lyd punkteres med brak og raske gester. Baklengslyder. Orkestermusikken høres elektronisk ut. Man fornemmer at komponisten har et fysisk forhold til lyd, noe som vi som jobber med lydfiler som skjermbilder og når som helst kan trykke på undo bare kan drømme om. Arne Nordheim har klippet og limt i ordentlig lydbånd, og det lærte han i Polen, hvor de var kommet lenger med slikt. (Da Nordheims radioverker hos NRK ikke ble funnet før ganske nylig, så var det fordi de var arkivert som lydeffekter!)

Nesten fem minutter inn i Epitaffio skjer det som reddet oss fra Grieg: den hårreisende og romutvidende overgangen mellom orkesterlyden og bearbeidede opptak av et kor som synger. Det begynner mørkt. Stemmene gir en mørk og uvant dyp kontekst til et verk som i utgangspunktet virker stolt, skimrende og kontrollert. Etter hvert stiger klangene. Metalliske lyder i orkesteret blander seg med metalliske lyder av fragmenterte stemmer, lyder vi kjenner igjen fra det elektroniske pionerarbeidet Solitaire (1968) så vel som pausemusikken i Oslo Konserthus. Møtet mellom det akustiske og det elektroniske er magisk, stemmene på lydbåndet er fryst, tidløs menneskelighet. De sildrer som vann. Vannet flyter som hett metall.

Arne Nordheim jobbet i elektronikkstudio i Warszawa fra slutten av 1960-årene og ut på 1970-tallet. Han brakte hjem en musikalsk bagasje som det tok flere tiår før norsk musikkliv skjønte noe av – en, i dobbelt forstand, uhørt estetikk. Nordheim var en modernistisk pioner som tok det endelige og nødvendige oppgjøret med arven fra Grieg. Han var likevel godt plassert i sin egen tid, begrepet «polsk klangflatestil» vibrerer i bakgrunnen. Sett med internasjonale briller er han en helt nødvendig figur i skandinavisk musikkhistorie, og han var sin oppgave bevisst. Etter hvert oppdaget også folk at musikken både var lyrisk og romantisk, bare på en annen måte, litt mindre bunad og blomster. Arne Nordheim står på sidelinjen med et lurt bestefarsblikk. I hans landskap er man alene med urkreftene, og man dveler ved den ensomheten og lengselen som forener oss i et fellesskap.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje
Komponist og musiker. Mottok Arne Nordheims komponistpris i 2001, da den ble utdelt for første gang.
Publisert 11. juni 2010, i anledning Arne Nordheims bortgang
This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.