Månedens vektløfter: Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (NO)

Kunstløftet, april 2010:

Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.

Fra prosjektet “Birds and Traces”, Suffolk. Foto: Kathy Hinde

PROSJEKT

Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?

Maja:
Det er en gave å få jobbe med barn, og jeg elsker å lage kunst for barn! Jeg har vært så heldig at jeg har fått gjøre det flere ganger allerede, i ulike settinger, og med ulike aldersgruppe og det er utrolig givende. Tanken har hele tiden vært at den kunstneriske kvaliteten på arbeidet skal være minst like høy som når man får prestisjefulle “voksenoppdrag”, og dersom jeg skulle lage noe nytt nå, så ville jeg i alle fall ikke tenke begrensninger i forhold til hva barn tåler av uttrykk og hva barn kan bidra med i et verk.

Jeg har nettopp kommet hjem fra et arbeidsopphold på Snape Maltings i Suffolk der lokale barn var med og laget materiale til installasjoner og medvirket i lyd og billedopptak som ble brukt i en stor konsert. Tema var trekkfugler og verket het Birds and Traces. Det var en flott opplevelse, og barna var virkelig en del av verket. De var helt vanlige uvanlige barn, det var ingen forutsetning at de skulle kunne synge og lage figurer.

Jeg ville gjerne ha jobbet mer slik at barn er med som medskapere av et verk. De kommer med overraskende bidrag, og de er uten skrupler. Har også god erfaring med å jobbe med musikalske barn slik som Det Norske Jentekor.

OPPVEKST I KUNSTEN

Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?

Maja:
Fra jeg var veldig liten har jeg vært ekstraordinært interessert i lyder rundt meg. Jeg har etterliknet fugler, maskiner, stemmer, språk og lyder i omgivelsene så lenge jeg kan huske, men uten særlig oppmuntring fra mine nærmeste. Jeg begynte også å spille musikkinstrumenter veldig tidlig. Spilte fiolin og piano. Det var det som var musikk, ble jeg fortalt. Men jeg var minst like interessert i lyden av havet, av fuglene og snøen som knitret når det var kaldt.

Først da jeg var mye eldre og begynte å interessere meg for ny musikk skjønte jeg at også disse lydene kunne brukes musikalsk, og det åpnet seg en hel verden av muligheter. Da fikk jeg også for alvor lyst til å lage musikk, og bli komponist. Jeg skulle ønske at jeg hadde skjønt dette mye tidligere.

Jeg vil oppmuntre barn til å få et forhold til all slags lyd, at ikke noe lyd er “bedre” bare fordi den kommer fra et konvensjonelt instrument. Det som må trenes er øret samt evnen til å organisere lyd, det vil si komponere, å være bevisst på de valgene en gjør.

MAKTKAMP

Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem ”iscenesetter” forestillingen?

Maja:
Jeg ser for meg en kakkafoni av aktører, kanskje en opera på høy hastighet hvor alle snakker i munnen på hverandre. Kulturdepartementet har regien, og alle er på banen samtidig, unntatt barna selv. De har bedre ting å drive tiden med, til noen finner det for godt å lytte til hva de mener om saken.

PROSESS/PRODUKT

Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?

Maja:
Jeg kjenner en sterk motstand mot å tenke på barna som ”de andre”. Kunsten er en stor arena, og har så mange dører eller innganger som gir oss mulighet til å oppleve verden sammen. Og mange tolkningsmuligheter. Jeg driver ikke med kunst for å tilfredsstille Petter på fire. Men i dialogen med f.eks. barn, tar jeg kanskje i bruk måter å oppføre meg på, synge på osv. som er livgivende. Selv om det i utgangspunktet er noe jeg gjør fordi jeg er sammen med et barn, oppdager jeg raskt at aktiviteten godt er noe jeg kan drive med helt uten barna tilstede.

Det er alltid viktig å benytte seg av kompetente konsulenter under utformingen av et verk! Og hvem er vel ikke bedre egnet enn barn selv? Da jeg laget musikken til babyoperaen Korall Koral var min 4 mnd gamle datter tilstede under samtlige prøver. I utgangspunktet en nødvendighet, men likevel, hennes tilstedeværelse var avgjørende for mange av de viktigste valgene. Mest fordi vi hele tiden ble minnet på hvordan en baby ter seg og hvor åpen hun er for nye inntrykk. Vi valgte å fokusere på aldersgruppa 0-3 år, fordi disse små menneskene er i stand til å nyte og oppleve uten voksenverdenens logikk.

I forbindelse med premieren sa jeg i et intervju med Dagsavisen: “Jeg tror barn er i stand til å tenke en abstrakt tanke på et høyere nivå enn mange ferdig utviklede voksne.” Forestillinga har vært en ubetinget suksess, over hundre forestillinger land og strand er gjort og flere kommer. Utsolgt over alt, noe som vise hvor stort behovet er for denslags.

Under arbeidet med Birds and Traces i Suffolk var barneskoleelevene med på en to dager lang workshop. De fikk opplæring om trekkfugler med vandring i våtmarksområder med lokale fugleeksperter, de fikk lære seg norske barnesanger om fugler (“Alle fugler” og “Jeg gikk en tur på stien”) og lære litt om hvilke fugler som på vei gjennom deres område skulle til Norge og andre steder.

Deres inntrykk og hva de syns var mest spennende ble en naturlig del av det ferdige verket som bestod av tre installasjoner pluss en konsert. Dersom en slik måte å jobbe på forringer det vi kaller tradisjonell verkforståelse, så er det i så måte et sunnhetstegn. Jeg tror vi er på vei bort ifra en belærende, overpedagogisk tone overfor barn. Barn er ikke uferdige mennesker som må oppdras, jeg støtter mye av Jesper Juuls tanker omkring dette.

fra Koral Korall, foto: Erik Berg

VISJON

Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida?

Maja:
Kunst bør være en naturlig del av alle barns liv. Den kulturelle skolesekken er her et viktig bidrag. Og Rikskonsertene har allerede lang tradisjon for å formidle kvalitetsmusikk til barn. Det er uhyre viktig at barn får reflektere fritt rundt sin egen opplevelse av kunst, og at det ikke fins en riktig måte å oppleve på. Jeg tror at alle barn kan bli rikere av å møte nye måter se verden på, og det er viktig å dele med barn at livet består av mye mer enn det som fins i lærebøkene. Selv var jeg en svært skoleflink ungdom, og jeg fikk et kick av å mestre fagene, men det var lengselen etter noe mer abstrakt, noe mer hinsides og følelsesmessig nyansert som fikk meg til å bli kunstner.

Scroll to Top