En kommentar til Donna Haraways A Cyborg Manifesto (NO)

En kommentar til Donna Haraways A Cyborg Manifesto

En konsert blir til der og da. Omgitt av et vell av kabler, kontrollere, prosessorer, mikrofoner og andre duppeditter føler jeg i heldige øyeblikk at vi er én organisme, maskinene og jeg. Det handler om å multiplisere kroppen: legge stemmen i flere lag, forsøke å få til en meningsfull dialog mellom auditive ytterpunkter. Kaoset av ledninger som binder oss sammen er mitt andre kretsløp; elektronstrømmen møter mitt organiske «jeg» der stemmen treffer mikrofonen, der hendene forlenges med spaker og knotter. Kommandoer sendes parallelt ut i dobbeltkretsløpet av elektroner og nevroner, et feedbacksystem som sparker oss mot nye høyder og uante dyp.

Jeg strekker en kabel fra virkeligheten til fantasien, fra her og nå til ideenes verden; et sammensurium av opptygde og nyfødte hjernebølgekoblinger. Skrur opp lyden, kontrollpanelet lyser. Ready for take off! Kyborgisk multitasking er ikke som annen multitasking, den gir deg fri fra trivielle, materielle bekymringer, den kobler deg til uendelige, overskridende muligheter, krysser på tvers av predefinerte kulturelle, politiske og historiske føringer. Nye koblinger – kognitive mønstre inspirert av det kyborgiske multivesen, paradokser som mulighet for utvikling, ikke innvikling; et irrelevant «jeg» og ringen er langtfra sluttet – den har blitt en spiral! Det som ikke lenger er «mennesket i sentrum» (av eller i universet) er en åpen kobling med foranderlige, tilpasningsdyktige og krevende puslespillsider, henvendt til omgivelsene, abstrakt som begrepet «lyd» – konkret som flytende musikk.

”There is nothing about being ’female’ that naturally binds women”. There is nothing about being ’cyborgic’ that naturally binds performers of electronic music! Kroppen min – stemmen min, manipulert live gjennom snirklede elektroniske kretser, ble utgitt på plata Cyborgic våren 2009 – usynlige lydbølger festet til konkret vinyl kan atter vekkes til live uten dobbeltkroppens fysiske tilstedeværelse. Utgivelsen var aldri en del av planen for konserten. Her ligger det et uunngåelig paradoks: kyborgen, som av natur er overskridende og i dynamisk endring i forhold til omgivelsene, redusert til et avspillbart snapshot av et tidsintervalls klanglige innhold. Kyborgen, som ikke liker fryste former, gror derimot stadig nye tentakler, den synger aldri identiske sanger. Aksjonen som ble forsøkt dokumentert var uløselig knyttet til der og da. Der virkeligheten glipper og fantasien overtar, utenfor tid, i det helt avgjørende møtet mellom musikken og lytteren, har det kanskje en viss relevans, men konsertdokumentasjon vil aldri yte kyborgen rettferdighet. Dens verden er et annet sted, styrt av en ikke-hierarkisk, handlende, foranderlig tanke, og bak: en vilje til endring, et uironisk ønske om å dele, å gi.

Published in Vagant 2009
Scroll to Top