Fra Platehylla: Sirenemusikk (NO)

Den gamle musikken døde ikke med Varèse, den ble bare veldig gammel.

Zappas idol: Edgard Varèse, intens og hypermoderne.

Da Morgenbladet i samarbeid med NRK for et par år siden skulle kåre beste komponist født etter 1900, var det nok flere enn meg som ergret seg over at Edgard Varèse (1883-1965) ikke var kvalifisert. Det vi kjenner som livsverket til denne franskfødte komponisten er to og en halv time med intens og hypermoderne musikk. Varèse er en god «Ida» i nyere musikkhistorie. Dessuten var han Frank Zappas store idol. Han ble tidlig komponist, dirigent og svært selvstendig – elleve år gammel skrev han sin første opera. I 1914 fikk han et gjennombrudd med symfoniorkesteret i Praha. Så kom første verdenskrig, og en brann ødela nesten alt han hadde skrevet. Men det virker som om den ildfulle Varèse maktet å se tragedien som en kjærkommen, kunstnerisk katarsis. Han brente like godt restene også! Han klarte dermed å brande seg som en renskårent moderne komponist for ettertiden – produksjonen oppleves som bemerkelsesverdig helhetlig og kompakt. Noe å tenke på for alle som frykter utfallet av eventuelle arkeologiske utgravninger på harddisken?

Varèse måtte begynne fra skrætsj. Mot slutten av 1916 slo han seg ned i New York. Der ble han fort en ettertraktet dirigent, men kuttet snart kommersiell virksomhet til fordel for den helt nye musikken. Han stiftet the International Composers’ Guild og sørget for at amerikanerne fikk høre det siste fra Europa. Han skrev på denne tiden et manifest der han proklamerte motstand mot alle «ismer», selv om musikken hans er nært knyttet til både dadaismen og futurismen. Det første han skrev i den nye epoken, på det nye kontinentet, er en akustisk monstermaskin av et orkesterstykke: Amériques – fremadrettede, kantete utbrudd med klanglige assosiasjoner til det industrielle, urbane; en fornemmelse av fremtidshåp – instrumentert med komponistens varemerke: fløyter og sirener, slagverk, en hærskare av blåsere – særlig messingen, solklangen, er fremtredende. Varèse var også forut for sin tid med ideer om og bruk av elektronikk i musikk. Til stykket «Ecuatorial» (1932-34) samarbeidet han med selveste Léon Thérémin, mannen bak den magiske thereminen. I det tørre, harde stykket «Déserts» (1950-1954) bruker han bearbeidede fabrikk- og instrumentalopptak i samspill med et ensemble på 20 musikere.

Platelseskapet Decca ga ut Varèse, The Complete Works i 1998. Her fins rubbel og bit, overbevisende fremført av Royal Concertgebouw Orchestra, ASKO Ensemble og dirigent Riccardo Chailly. Utgivelsen inneholder et tidlig stykke for sang og piano, «Un grand sommeil noir», fra 1906, som faktisk har overlevd. Den er også orkestrert (av Antony Beaumont). Er det meningen at vi skal forestille oss tidlig orkester-Varèse? Det, i tillegg til et latterlig stereotypt bilde av dirigenten inni omslaget, er det eneste jeg har å utsette på denne utgivelsen.
Publisert 26. juni 2009

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.