Schönberg sa visstnok at John Cage ikke eide harmonisk sans. Det er som å si at Billie Holliday var en dårlig sanger fordi hun ikke kunne synge rent.
John Cage: Elsket lyden av stillhet. |
Å lytte til musikk av John Cage er å gi seg hen til en tilstand, en stemning, en situasjon. Platen In a Landscape, utgitt i 1994, er gitt en litt for ambient innpakning etter min smak. Derfor er det litt irriterende å like den så godt. Easy listening-potensialet er absolutt tilstede i den klingende delen av livsverket til Cage, men forrige århundres kanskje mest innflytelsesrike musikkfilosof har uansett etablert seg langt forbi aromaterapimusakmarkedet.John Cage (1912–1992) sier en hel del om musikk, det meste kan leses som anekdoter og skriftkomposisjoner i bøker som Silence og A Year from Monday. Han er vakkert og enkelt opptatt av lyd; lyders varigheter og klang. Han likte ikke «psykologisk musikk» – musikk som «snakker» – eller ideen om lyd som metafor: «I love sounds just as they are.» Mest av alt elsket han lyden av stillhet. Biltrafikken er stillhetens verste fiende, og Cage fant roen i skogen og østlig tankegods.
Cage fremstår som en observatør, en som viser oss eksempler fra livet i utmålte varigheter. I stykket Music for Marcel Duchamp fra 1948 brukes et preparert piano, det vil si et instrument der gjenstander er plassert ved strengene slik at utvalgte toner får en annen klang enn vanlig pianolyd. Denne teknikken er flittig brukt i samtidsmusikk etter Cage. De øvrige syv stykkene som er å finne på denne platen er alle skrevet for ulike typer piano: akustisk, elektrisk og et leketøyspiano.
Cage forbindes gjerne med åpne partiturer: instruksjoner til utøveren om å finne lyder selv innenfor gitte og nøye strukturerte tidsrammer. Hans mest kjente verk, 4’33”, er et stykke der utøveren blir bedt om å være helt stille i fire minutter og 33 sekunder. Hensikten er å rette oppmerksomheten mot lydene som tilfeldig oppstår i rommet som stykket fremføres i. Dette stykket vekker både latter og raseri, men det stiller også dype spørsmål til både oppføringspraksis og den kunstige avstanden mellom ønsket og uønsket lyd i partiturmusikk, spørsmål det er viktig å ta med seg i forståelsen av Cages notekomposisjoner, slike som In a Landscape.
På denne cd-en blir Cages musikk kledelig upompøst spilt. Det skyldes at utøveren, Stephen Drury, ikke faller for fristelsen til å svulstiggjøre musikken slik man gjerne gjør innenfor en romantisk pianotradisjon. Jeg vil sammenlikne med Saties Gymnopédier, som jeg også syns er finest når de spilles nesten helt mekanisk, enkelt. Det naive og nærmest umotiverte uttrykket demper mentale forstyrrelser. Musikken har samme effekt på meg som lyden av bølger, støymusikk, vedhogging og en tur i skogen. Utgivelsen er som en pen kjøleskapsmagnet, fin i seg selv, men bedre i kontekst, med våre egne samples fra livet.
Publisert 29. mai 2009