Fra Platehylla: Laget ballade (NO)

«Eeeevery rose has its thorn»… Ordet «ballade» har flere betydninger. Og gir assosiasjoner.

Derek Bailey: Avantgardistisk gitarist som spilte bløt musikk.

Det første som dukker opp er et småpinlig minne fra tidlig i tenårene. Det lar seg lett verifisere. Lageret med kassetter kom nemlig frem i lyset igjen da vi for noen år siden kjøpte bil med kassettspiller. Og her sitter jeg med et vaskeekte åttitallstrofé som det er vanskelig å bortforklare: En 90-minutters innspillingskassett med sirlig pålimte bokstaver (muligens klippet ut fra overskrifter i Det Nye eller Topp): «Ballader & slow dance», noen rosa hjerter klistret på en grønn eng: romertall I. (Dette er åpenbart første volum i en hel serie! Trøste og bære.) Låtlisten er lang og pinlig og vekker minner fra sene klassefesttimer og pubertale lengsler. Dette er musikk for store og alvorlige følelser. Etter titlene å dømme har jeg hatt noenlunde samme smak som målgruppen for det ti år senere Power Ballads-konseptet – en av de mange samle-cd-seriene som skulle tyne markedet så mye som mulig før folk flest kunne lage sine egne spillelister digitalt.Heldigvis for balladen har den flere muligheter enn dette. Middelalderballadene regnes for å være blant de eldste overleverte folkevisene, og man bruker begrepet om episke viser på flere europeiske språk. Det var først på femtitallet at balladen for alvor ble assosiert med det sentimentale, godt hjulpet av jazzen. Den melodiske dimensjonen ble viktigere. Her handler det i stor grad om feeling, slik det er beskrevet på LP-coveret til Miles Davis’ Ballads (samleplate på CBS, 1988): «The ballad in jazz has a distinct meaning, separate from any definitions found in the dictionary. There is no standard form or structure. Unlike a blues or a thirty-two bar pop song, the jazz ballad is defined solely by intent. The soloist slows the tempo down and tries to connect with the listener, packing as much feeling as possible into every note» (Jeff Rosen). Radka Toneff og Steve Dobrogosz’ Fairytales er et erkegodt eksempel, men jazzballaden er generelt utsatt for så mye crooning at den er litt sliten.

Det er mange som har forsøkt å revitalisere formen. Da den engelske avantgardegitaristen Derek Bailey (1930-2005) slapp soloplaten Ballads (Tzadik) i 2002, var det mange som steilte. Mannen som gjennom sitt spill og som forfatter av boken Improvisation: Its Nature and Practice har definert friimprovisasjonsbegrepet for to-tre generasjoner musikere, lot seg villig assosiere med jazzen på sitt mest klisjéfylte.

Coveret er like fascinerende som musikken. Med rosa, snirklete skrift står platetittelen og navnet på kjente og kjære ballader: «Stella by Starlight», «Georgia on my Mind», «Body and Soul» og så videre. Fronten viser et nærbilde av vakre kvinneøyne i svart-hvit gammeldags stil. Jeg håper det ikke er ment ironisk, for jeg opplever slett ikke at han peker nese til låtene. Han både mestrer og respekterer tradisjonen når han dveler innom streiten på hvert spor, før han tar det hele ut i kupert terreng. Låtene integreres fint i lydleken: de blander seg med Baileys eget språk, men uten å oppløses – som olje i vann, og perlene ristes inn i blandingen.

Publisert 03. april 2009

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.