Fra Platehylla: Brutal vokal (NO)

Diamanda Galás synger sterkt på de svakes parti.

Diamanda Galás: En gudbenådet kraftfull stemme.

Jeg prøver å skrive dette når jeg er sint. Jeg vil bruke energien til noe kreativt, og det er utvilsomt skjerpende å være forbannet. På konsert kan det absolutt være givende, særlig hvis musikken tillater et slikt uttrykk. Men det blir nødvendigvis ikke bedre kunst av det, og jeg er nok ikke typen til det heller. (Nå, for eksempel, er jeg ikke sint lenger, så dette forsøket faller i fisk.) Dessuten er jeg glad jeg slipper å være furie på kommando. En som ikke trenger fyrstikker er gresk-amerikanske Diamanda Galás. Hennes spesialitet er å kanalisere all verdens sinne og urettferdighet inn i kunsten. Til det bruker hun først og fremst stemmen, en del piano samt noe elektronikk. Uttrykket er høydramatisk med tekster fra dødsdømte, mishandlede og undertrykte; gamle og nye tekster, ofte på flere språk. Det folk gjerne forbinder med Galás er blodig performance med dertil egnet rekvisita. «My voice is an inspiration to my friends and an instrument of torture to my enemies.» Men først og fremst er hun en bunnsolid musiker med en gudbenådet kraftfull stemme.

Tilfeldigheter plasserte meg på et seminar med Galás hvor hun glødende la ut om hvordan hun lot seg inspirere av død og elendighet. På den annen side kunne hun både fjase og fjolle, men jeg misunner ikke dem som får henne på nakken, for hvis hun har lagt noen for hat, vil hun forfølge dem så lenge hun lever, ga hun uttrykk for (og kanskje etterpå også!?).

Det hun gjør blir gjerne omtalt som ekstremt. Mange stopper der i møte med hennes musikk, enten i henrykkelse – eller med skuldertrekk, som meg, inntil jeg oppdaget liveplatene Malediction and Prayer (Asphodel 1998) og Guilty Guilty Guilty (Mute Records 2008). Her er musikken i sentrum, fremdeles sint, men uten at det blir mest teater, og det er gjort fra én stasjon: pianokrakken. Mest coverlåter. Hun spiller som hun synger: hardt, dramatisk, ornamentert og med en ganske bluesy dur/moll-tvetydighet. Ellers er det mye pedal, oktaver, sint hamring i dypt register og repeterende basstoner som gir en suggererende effekt og et passende underlag for sekvensene med lange, koloraturaktige vokallinjer. Det som minner om klassisk spill er så overdrevent frasert at det høres ut som om det er gjort på tull. Det som minner om jazz er litt «dritings» – sølete, sleivete, fort og gæli.

Sangen er et sted mellom blues, klassisk og gresk folkemusikk. Litt karakteristisk Galás-skriking er det også, men innenfor låtrammene får det en avdempet funksjon. De to platene viser en artistisk utvikling. Pianospillet er vesentlig mye bedre på platen fra 2008. Sangen også, ikke rent teknisk, men stemmen kler å bli eldre. Hennes originale (a)versjoner er sterkest når hun går i dybden, som hun bokstavelig talt gjør i høydepunktet «Heaven Have Mercy», og hvem hadde vel trodd at «Autumn Leaves» kunne inneholde så mye brutalitet? Her er også sort humor, bare sjekk coverbildene!

Avslutningsvis vil jeg anbefale å søke etter Galás på YouTube. Sjekk de gamle opptakene «Diamanda Galás appears on Night Music» og funky «Skótoseme» med John Paul Jones!
Publisert 30. april 2009

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.