Fra Platehylla: Klingende peiskos (NO)

Svensk tape varmer godt i kalde januardager.

Andreas Berthling: Innadvendt, men vennlig.

Jeg liker så godt lyden av tape. Et av yndlingsverktøyene mine er en analog diktafon. Jeg tror jeg har slitt ut seks-sju stykker, og jeg tenker med skrekk på den dagen Clas Ohlson slutter å selge dem. Tape er fysisk en del av lyden. Med saks og tape som verktøy fikk komponister av tidlig elektronisk musikk et fysisk, direkte forhold til lyd som vi tastetrykkere savner, musikken skal jo leve! Jeg snakket med Arne Nordheim om disse tingene en gang. Han mente at de digitale verktøyene muligens gjør det for lett for oss, og at «undo»-funksjonen tillater oss å snike oss unna sikre beslutninger underveis. Kanskje ikke rart at den klassiske elektroakustiske musikken (EA-musikk) var så banalt tydelig i gamle dager.Rundt millennieskiftet oppsto samtidig, på ulike steder i verden, bølger av stillferdig, småbanal og sparsommelig musikk i impro-/elektronika-landskapet. Dette var ikke et klingende svar til Vestens minimalistiske kles- og interiørtrend, heller en slags antiironisk, ikke-prestasjonsorientert og småkoselig motreaksjon. Den japanske onkyoskolen, nevnt i tidligere spalte, er én slik retning. I London oppsto en akustisk variant med London Improvisors Orchestra som episenter. En tredje retning kan plateselskapet Dekorder i Tyskland stå som eksempel på, de skapte seg raskt en egen stil som kombinerte akustiske og elektroniske klanger. Rene feltopptak fra dagliglivet og naturen, såkalte field recordings, brukes gjerne. Det er sjelden særlig fancy gjort, og man trenger ikke siste oppdateringer av granuleringsmetoder for å lage denne musikken som sikkert kan irritere fletta av feinschmeckere i dyre EA-studioer.

I januar 2003 spilte den svenske gruppa Tape under All Ears-festivalen. Brødrene Johan og Andreas Berthling var trygge navn, en fribassist og en elektronika-avantgardist. Men dette ble festivalens store overraskelse. Som arrangør tok jeg meg selv i å kikke på publikum, var det skandale? Noen rygget, men de fleste i det rå betongrommet så ut til å la seg gripe av den innbydende, koselige atmosfæren som de tre musikerne spant rundt seg. I tillegg til brødrene var det med en mer obskur fyr, Tomas Hallonsten, på melodika, munnspill o.l., som muligens egentlig var trompetist. Uttrykket var beskjedent, innadvendt, men vennlig. Johan satt stort sett og klimpret på en akustisk gitar (!), Andreas fyrte av noen hyggelige feltopptak. Man så gjenskinn av leirbål i publikums hornhinner i løpet av få minutter.

Tape lager musikk som vekker abstrakte minner om noe hyggelig. Vi smiler gjenkjennende til den hårreisende kombinasjonen av harmonium, zither, klokkespill, trekkspill, leketøy og synther. Lange melodier og frekvenser plukkes opp mellom instrumentene – av og til surt som få! – og blandes med nesten-looper som sikkert kunne vært samplet, men som er spilt slik at det høres spilt ut. Dette er jo flinke musikere som sikkert kan gå klokkebeint i tempo, men det er liksom ikke poenget her, snarere tvert imot. Tape på cd gis ut av Häpna. De famlende første er de fineste.
Publisert 06. februar 2009

Scroll to Top