Fra Platehylla: Et profetisk øyeblikk (NO)

Anne-Lise Berntsen har det som trengs for å tolke ildfullt, romantisk stoff.

Uunngåelig: Anne-Lise Berntsen. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Jeg har av prinsipielle årsaker ikke tenkt å skrive om norske utgivelser her (Finnerud trio var et overlagt unntak), men så fikk jeg en cd til låns som gjorde det vanskelig å unngå risengrynsgrøten. Utgivelsen er med Anne-Lise Berntsen og Trygve Brøske Ensemble, de gjør sine egne versjoner av Hanns Eislers musikk og resultatet er aldeles strålende! Men jeg lander ikke der, for etter å ha hørt den et par ganger ble jeg inspirert til å oppsøke en eldre favoritt som også har Anne-Lise Berntsen som tysksyngende stjerne.Jeg sikter til en plate som kom ut på det (ikke lenger eksisterende) norske selskapet Victoria i 1994, hvor (det ikke lenger eksisterende) ensemblet Borealis dirigert av Christian Eggen (eksisterende) framfører musikk av Arnold Schönberg (død i 1951), som i 1923 lanserte systemet om likestilte tonehøyder og ble tolvtonemusikkens far. De mest interessante stykkene skrev han imidlertid i perioden før. Berntsen – klassisk sanger, allsidig i valg av utfordringer og med et stort register – har røsten og uttrykket som trengs for å ta av med det mest ildfulle romantiske stoffet. Hun har en genuin interesse for, og evne til, å få tekst og musikk til å bli ett. Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre sanger for dette repertoaret. Platen, nøkternt titulert med komponistens navn, inneholder to verk. Det første og største, Pierrot Lunaire fra 1912, er en klassisk hit. Dette har blitt en referanseinnspilling. Det andre stykket, Strykekvartett nr. 2 (med sanger!) fra 1908, er ikke like kjent, men det er et verk jeg opplever som minst like interessant fordi det er uhyre labilt, skrevet av en komponist som strever. Når stykket endelig finner en form og et språk, er det godt hjulpet av Stefan Georges dikt «Litanei» og «Entrückung» som synges i de to siste av de fire satsene.

«Innerst im grunde wacht noch ein schrei». Dette er et verk som lengter etter å løsrive seg fra en wagnersk senromantisk funksjonsharmonisk sirup. Til tross for tematisk stringens, går musikken uttrykksmessig i alle retninger. Den vekker uro, den er vakker og voldsom, og den åpner for noen helt magiske øyeblikk. Et av dem er ved starten av fjerde sats: Etter tre seige satser, den tredje med teksten til et slitent og kroppsleit jeg, introduseres helt nytt stoff. Strykerne setter stemningen med metallglinsende, luftige akkorder. Så entrer sangeren med den forløsende teksten «Ich fühle Luft von anderem Planeten». Harmonikken blir vektløs. Dette er et berømt sted i Schönbergs produksjon, og kan ses som et profetisk øyeblikk der komponisten spår ankomsten av en ny musikkhistorisk epoke. Men det er også et av de vakreste musikalske øyeblikkene jeg har på plate. Anne-Lise Berntsens vare, følsomme stemme smyger seg inn, nesten umerkelig og i perfekt samklang med strykerne. Et annet magisk sted er ved slutten av fjerde sats, tematisk beslektet, men her er dynamikken og intensiteten skrudd opp til maks. Teksten handler om jegets oppløsning:

Ich fühle wie ich über letzter Wolke
In einem Meer kristallnen glanzes schwimme –
Ich bin ein Funke nur vom heiligen Feuer
Ich bin ein Dröhnen nur der heiligen Stimme.


(Det føles som om jeg svømmer over den siste skyen
I en skinnende krystallsjø
Jeg er bare en gnist av den hellige ild
Jeg er bare en gjenklang av den hellige stemme)

Publisert 09. januar 2009

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.