Den japanske undergrunnsmusikkens Mondriaan heter Sachiko M.
|
|
Tidligere i høst skrev jeg i denne spalten om den japanske multikunstneren Otomo Yoshihide (Multiple Otomo), og siden har jeg angret meg ikke så lite over at jeg lot være å nevne Sachiko M. «I owe her everything!» sa Otomo en gang til meg. Da hans hovedprosjekt Ground Zero (et kaotisk, Zorn-inspirert, megalomanisk bråkeband) kollapset i 1998, var det hovedsakelig på grunn av at bandmedlem Sachiko M var drit lei og insisterte på en estetisk helomvending. Opp fra asken steg en ny, asketisk klang, nærmest rensket for musikalsk mening. Hun satte et glødende eksempel med utgivelsen Sine Wave Solo (utgitt på Amoebic i 1999) etterfulgt av duoen Filament, med Otomo i ny drakt.Sachiko M heter egentlig Matsubara til etternavn, men hun bruker det aldri. Hun syns det blir for mye fokus på person. I Japan presenterer folk seg med etternavn først, og det blir ofte kaotisk i møte med Vesten. For Sachikos del er navnevalget i stil med den lyden hun lager. De siste ti årene har hun med en sta japaners konsekvens jobbet utelukkende innenfor et svært avgrenset uttrykk. På konsert kan hun sitte i over tjue minutter i dyp konsentrasjon over én pipende sinustone. Det hun bruker er enkel elektronikk: Tomme samplere, testtoner. Stillhet. Kanskje er dette også en symbolsk handling med tanke på samplerens egentlige funksjon. Iblant benytter hun en kontaktmikrofon festet til litt papir eller noe lignende. Musikkteoretikerne har allerede plassert henne som en grunnlegger av den såkalte onkyo-stilen. (Stilen blir sett på som et vesentlig brudd med utagerende friform.) Hun bryr seg lite om dette. Dessuten oppsto onkyo fordi de spilte på et sted der naboene ba dem om å være stille. Det var ikke mer bak enn det.
Den vevre dama med det sparsommelige lydutvalget har opplevd noe så uvanlig som å provosere publikum. Og dermed er hun også blitt «oppdaget», og er en av få eksperimentelle japanere som jevnlig turnerer internasjonalt. I 2003 gikk hun hen og vant Prix Ars Electronica for dobbeltalbumet Astro Twin/Cosmos (med Ami Yoshida og Utah Kawasaki). Mens Otomo multipliserer seg selv inn i nye kaos, sitter Sachiko stadig bøyd over en sinustone. Hun kaller det ikke musikk det hun gjør («piiip» – stillhet – «klikk»), og jeg er på nippet til å være enig med henne, selv om jeg vanligvis opererer med et musikkbegrep som er adskillig åpnere enn hos folk flest.
Jeg lytter til Sine Wave Solos linjer og flater – både insisterende og vakre i sin enkelhet, fint komponert. Men det skjer noe i hodet til lytteren i møte med hennes musikk, og det kan oppleves frustrerende. Det nærmeste jeg kommer er noe sånt som at lyden tømmer rommet for tid. Å si slikt høres helt kvasi og ullent ut, og det er langt fra representativt for Sachikos hypnotiske antimaterie.
Publisert 12. desember 2008