En musiker som har funnet lyden sin.
 Joëlle Léandre: Jordet autoritet. |
På en overbygd utescene i Østerrike sitter fire norske musikere i 30-årene midt i en kaotisk lydprøve. Området er fullt av folk og katter som svinser rundt, prater og holder på med andre ting. (Jeg liker katter.) Klokken fossror og den ærverdige friform-/jazzfestivalen Konfrontationen i Nickelsdorf, helt på grensen mot Ungarn, nærmer seg åpning. Beskjedene våre flyr hjelpeløst som misformede badmintonballer i retning teknikerne, som gestikulerer et eller annet tilbake på lydsjekkengelsk. Med ett låter et malmfullt «HOLD KJEFT!» Alle menneskelige kroppsbevegelser stopper opp. «Ser dere ikke at disse musikerne holder på med lydprøve?!» Jordet autoritet bak hver stavelse. Vi hører spake unnskyldninger før vi fortsetter – nå med fokus på det som gjelder. Takk, Joëlle! Denne kvelden skal SPUNK spille på samme scene som Joëlle Léandre, en ankerkvinne i europeisk improvisasjonsmusikk. Jeg har møtt henne et par ganger før, og jeg kan trygt si at dette er en dame du ikke glemmer. Født 1951 i Aix-en-Provence, fransk som bare det: blomstrende, gestikulerende, engasjert, dramatisk, er hun en av verdens dyktigste og mest respekterte kontrabassister. Hun har knallhard klassisk skolering og har viet størsteparten av sitt bassliv til den nye musikken, det være seg samarbeid med levende komponister eller med sitt eget strengespråk, gjerne i samrøre med andre fra den internasjonale improvisasjonsmusikk-kremen.
Det virker som om hun har kjent personlig det meste av komponister og musikere innenfor samtidsscenen de siste 30 årene. At hun er en fremragende tekniker betviler ingen. Hun har blant annet spilt i Pierre Boulez’ Ensemble Intercontemporain. Hun har dessuten spilt med de fleste store navn innenfor jazz og improvisasjonsmusikk (for eksempel Derek Bailey, Anthony Braxton, William Parker, George Lewis, Evan Parker, Irène Schweizer, Barre Phillips, Steve Lacy, Peter Kowald, Fred Frith, John Zorn, Marilyn Crispell …). Men av de komponister som har gjort størst inntrykk, nevner hun eksentrikerne Giacinto Scelsi, John Cage og Morton Feldman. Scelsi var nær, hun så ham ta farvel med denne verden etter ti års vennskap. Cage kaller hun en åndelig far. Selv om Joëlle i dag spiller mest improvisert musikk, så fremfører hun ofte stykkene som disse to skrev til henne. Jeg har vært så heldig å være med henne på hjemmebane i Paris. Den røffe, myke dama har horder av hylende fans, i den grad det er mulig innenfor en slik scene. Respekt.
Man kan si mye om Joëlle Léandre, men noen outsider er hun ikke. Hun er en av de største og kommer til å bli husket som det. Jeg tror jeg liker Joëlle litt på samme måte som jeg liker katter. Det er noe svært sympatisk med denne dama som står og stryker skjorten sin omhyggelig før hun entrer scenen og røsker løs på instrumentet. I bånn høres – og ses! – en seighet og timing forbeholdt jazzbassister, på toppen en letthet og klassisk virtuositet som om det var en fiolin hun spilte på, som en katt: mykt, skarpt og kjapt. Den som vil høre hvordan dette låter, kan kjøpe soloplaten No Comment utgitt på Red Toucan i 1998.
Publisert 21. november 2008