Innlegg i debatten ‘Den medskapende musiker’ ved NMH 2008 (NO)

Det er trolig med bakgrunn i å både være komponist og utøver at jeg har blitt spurt om å bidra til diskusjonen rundt begrepet ’medskapende musiker’. Mitt profesjonelle virke de siste 10 årene som frilanser spenner fra komplekse partiturer til interaktiv performance, fra lydpoesi til installasjoner, CD-produksjoner og dans/teater/opera. Komponering og improvisasjon er for meg to sider av samme sak; det jeg skaper befinner seg på en flytende skala mellom det detaljstyrte studioproduserte eller det komplekse partituret i den ene enden og det friimproviserte, gjerne kollektivt skapte i den andre. Ytterpunktene så vel som alle punkter imellom er like interessante for kreativ forløsning, og det er som regel verkets behov som avgjør hvor på denne skalaen jeg som skaper/medskaper befinner meg fra gang til gang. Dette gjør det selvsagt ikke enkelt å plassere mitt kompositoriske virke i landskapet av predefinerte måter å forstå musikkskaping på, men det er en situasjon jeg trives svært godt i, og jeg liker utfordringen og friksjonen i en frilanstilværelse der man kan skape nye arbeidsmetoder og forhåpentlig nye resultater.

Det er ikke sjelden at jeg blir spurt om hvordan det er å dele tiden mellom komponist- og utøverrollen. Det er for meg en nesten absurd problemstilling, da jeg ser det totale arbeidet som et helhetlig prosjekt; alt jeg gjør – uansett om det er å lage en installasjon eller om det er å skrive en strykekvartett – springer tross alt ut fra den samme estetikken, det er de samme problemstillingene som kommer igjen og igjen selv om metoden og overflaten er ganske forskjellig fra gang til gang. Dette blir bare tydeligere for meg. Derfor har jeg også begynt å omtale meg selv kort og godt som ’skapende musiker’ som en forenkling og et svar på overnevnte problemstilling. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke også er komponist, eller musiker, men det er et forsøk på å bli kvitt det for meg kunstige skillet mellom de ulike måtene å skape på.

På spørsmålet: Har ikke alltid musikere vært med på å skape?, så rommer det selvsagte svaret ”ja” alt fra klassisk fortolkningstradisjon til impro-musikeres bidrag i en gitt kontekst. Men spørsmålet fordrer at det finnes en bakenforliggende idé formet av en komponist, en utenfor.

Nå mener ikke jeg at alle musikere må lage helt egne ting for å være skapende, men det er ofte et merkelig hierarkisk skille mellom det å skape teoretisk (komponisten som har tenkt ut en idé) og i praksis (utøveren som skaper i nuet) som også gjør det nødvendig å påpeke selvfølgeligheten i det å fritt kunne gjøre begge deler, eller noe imellom. Jeg mener det er viktig å bevare det mangfoldet som finnes i ulike måter å skape musikk på, og da mener jeg det er like verdifullt å gjenskape musikk i en klassisk tradisjon som å lage noe hårreisende nytt. Jeg ser ikke noe poeng i å forsere en tilnærming mellom komponist- og musikerrollen heller. Det som betyr noe er at ikke mulighetene oppleves som låst for den enkelte musikkskaper.

Musikk oppstår i møtet mellom mennesker. Det er en tredelt kommunikasjonsprosess som fordrer åpenhet, lydhørhet og gjensidig respekt, og den foregår:

1. I det ytre, i tid og rom i møtet mellom publikum og de som spiller/har laget musikken.

2. Mellom de som skaper noe sammen: alle involverte i prosessen og alle utøvere som framfører.

3. I den enkeltes intime dialog med seg selv, med sin egen estetikk, hvor ny erfaring legges til den gamle og får verden til å se litt annerledes ut.

I en prosess hvor et verk blir til, så er møtet mellom enkeltmenneskene som personer med sine historier, sine preferanser og sine ferdigheter viktigere enn møtet mellom personer som representanter for definerte yrkesgrupper, f.eks. ’musiker’, ’komponist’, ’regissør’, ’koreograf’… Det er når man tenker bortenfor disse kategoriene – det vil si: lar være å representere dem – at mulighetene åpner seg og at uventede resultater inntreffer. F.eks. trenger ikke det at jeg er komponist å være til hinder for at jeg i en sammenheng mener noe om scenografi eller får ideer til koreografi.

I orkestersammenheng kan man tenke seg at det ble anarki dersom musikerne plutselig skulle begynne å uttale seg om valg av tempi eller andre instrumentgruppers spilleteknikker, men det er likevel en tanke som er verd å slenge ut, i alle fall som en idé til holdning. Det handler om å være skapende kontra passiv. Et av verdens beste samtidsensembler, Klangforum Wien, er et lite orkester som har en flat struktur der alle musikere får mene noe om den kollektive innsatsen. Av og til ropes det høyt mellom musikere på prøver, engasjementet er stort. Ensemblet er svært samspilt.

I prosesser der man søker å skape noe nytt, så er det vel ikke til å komme fra at det i jazz- og bandsammenhenger og innad i andre grupper hvor de som utøver også er de som skaper alt, foregår en mye åpnere og friere utforskning enn i normale klassiske innstuderingssammenhenger. Dette skyldes gjerne begrenset prøvetid og at det er store, etablerte apparater i sving. Faren er stor for at man ”safer” og mister muligheter på veien. Her må det legges til rette for at ny musikk ikke nødvendigvis trenger den samme innstuderingsmetoden som ”den man kan fra før”. Man får gjerne lære noe av andre musikkfelters måte å jobbe på, og om det utfordrer den tradisjonelle komponistrollen, så er det kanskje likevel verd det?

This entry was posted in by Maja in Norwegian. Bookmark the permalink.

Comments are closed.