Fra Platehylla: Møte med Venus (NO)

Jeg eier to ulike innspillinger av Scelsis lyriske hyllest til Venus. De låter svært forskjellig.

Mystikeren: Giacinto Scelsi, her i et sjeldent øyeblikk foran kamera.

«Anahit» av den italienske eksentrikeren Giacinto Scelsi (1905-88) er noe av det vakreste jeg har hørt. Jeg kjøpte mine første Scelsi-plater da jeg var samtidsmusikkfersking, plater var dyre og studielånet virkelighetsskjerpende. Scelsi hadde få år tidligere blitt «oppdaget» av etablissementet, og plateselskapet Accord var pionerer med utgivelsen av en serie verker fremført av Krakows kringkastingsorkester og kor med dirigent Jürg Wyttenbach. «Anahit» for solofiolin og sinfonietta finnes her. Den andre versjonen jeg har er fra en Scelsi-plate med selveste Klangforum Wien, utgitt på Kairos.Scelsi var en tilbaketrukket mystiker. Mytene om ham er mange. Han var sterkt imot å la seg avfotografere og gi biografiske opplysninger. Han så på seg selv som en budbringer – det var posten som var viktig, ikke postmannen! I musikken søker han inn i kjernen av en enkelt tone, mikrokosmos. Det sies at det hele startet i en dyp personlig krise hvor han sakte kom tilbake ved å meditere på og lytte seg inn i lyden av én tone, repetert i det uendelige på asylets piano. Oppdagelsen av Scelsi på slutten av åttitallet avslørte at et kvart århundre hadde forbigått et livsverk av hemmelig, banebrytende musikk av en av musikkhistoriens særeste og inderligste komponister.

Et tidlig verk, «Quattro Pezzi», er fire satser på fire toner (hele orkesteret spiller den samme tonen i en hel sats). De som ikke kjenner musikken hører nå med sitt indre øre for seg en statisk, utholdt klang, men slik er det ikke. Scelsis tonemeditasjoner buldrer, koker, hviler; frekvenser tøyes og dras i og kommer tilbake til grunntonen igjen. Klang i konstant bevegelse. Voldsomme dynamiske utsving, oktaveringer, slagverk og varierte spilleteknikker gjør lytteopplevelsen til en intens og variert reise i tonens indre.

En intens ro har også «Anahit», men her er flere tonehøyder enn én og musikken er på vei et sted. Den beveger seg oppover og oppover, en elv som snor seg inn i himmelen. Alle grunntoner blir midlertidige. Fiolinsolisten flyter oppå, vaker og dykker ned i orkesterklangen inntil solokadensen blottlegger inderlig vakker gnuring på noen få lange toner før orkesteret kommer inn igjen og løfter fiolinen opp til stjernehimmelen, flere oktaver over orkesteret, der den går i en glissandobane et par toner til.

Carmen Fourniers solofiolin på Accord låter nøkternt tilbaketrukket i forhold til den nyere Kairos-innspillingen. Selv om Klangforum Wien kanskje er verdens dyktigste og mest samspilte samtidsensemble, sverger jeg likevel til den gamle innspillingen fra 1989 hvor opptaket blander instrumentene mer. Jeg opplever Klangforums pågående tempo og nært oppmikkede perfeksjonisme som en hverdagsliggjøring av musikken, og jeg kjenner at jeg stritter imot. Det er mystikeren Scelsi jeg vil ha – og en statue av Venus, inderlig, men kjølig. Marmor. Jeg vil se hele statuen, ikke bare kroppsdeler på nært hold. Jeg vil at den skal være utenfor rekkevidde. Mon tro hvilken versjon Scelsi ville ha foretrukket? I mine ører blir denne musikken mer guddommelig på en viss avstand.

Publisert 31. oktober 2008

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.