Xenakis viser oss en annen skjønnhet.
Milan Kundera skriver vakkert om den greske komponisten Iannis Xenakis (1922-2001) i essayet «Ufølsomhetens profet» fra 1981. I en visjon der vår sivilisasjons musikk er en øredøvende forstyrrelse for den egentlige virkeligheten, låter Xenakis’ voldsomme musikk som «jordisk, objektiv». Den er befriende fri for den europeiske musikkhistoriens sentimentale støy. Pytagoreeren Xenakis søkte skjønnheten i foreningen av tall og musikk. Med matematiske modeller komponerte han musikk som illustrerer prosesser i naturen. Han var arkitekt og laget musikk på samme måte som han tegnet. Det låter mildt sagt egenartet, ofte brutalt og kantete. Forfriskende.
Olivier Messiaen sa til den krigsskadde 30-årige Xenakis at tradisjonell musikklære ikke var veien å gå. Xenakis hadde allerede nok i bagasjen til å skrive seg inn i historien som en av 1900-tallets betydeligste komponister. Hans tilknytning til hjemlandet var sterk og dobbel. Antikkens Hellas, ja, men også tiden i den greske motstandsbevegelsen er inspirasjon. Den pytagoreiske fullkommenheten ledsages av støy: opptøyer, folkemasser, granater.
Han var i en periode arkitekt hos Le Corbusier. De laget den berømte Philips-paviljongen til verdensutstillingen i Brussel i 1958. Viktigst var at han også fikk gjøre musikk til byggverket. Xenakis, som er mest kjent for akustisk konsertmusikk, laget fantastisk elektronisk musikk for store, utendørs installasjoner med høyttalerparker. La legende d’Eer er en enorm arkitektur-, lyd- og lyskomposisjon bestilt til åpningen av Pompidou-senteret i 1978. Installasjonen sto i tre måneder på plassen utenfor senteret.
Musikken alene er en dinosaur. Det låter insisterende og selvfølgelig; en stor, seig komposisjon, flersjiktig og rik. Overveldende. Etter de første seks minuttenes kompromissløse, høyfrekvente piping (Xenakis skrev strukturer også utenfor hørbare registre) klatrer musikken sakte ned til oss liksom på lysgirlandere, slike som Er (fra Platons myte som har lånt navn til verket) ser i sin dødsvisjon. Universet åpner seg i et vell av skimrende lyder: konkrete og elektroniske, glissandobevegelser og støy nok til å gi hardbarkede Merzbow-fantaster skikkelig bakoversveis.
Platons Er ser sammenhengen mellom vår verden og det hinsidige i en av fem tekster som fungerer som inngang til verket. Hermes Trismegistus’ Poemandres er også på reise, men til et indre univers. Øvrige tekster er Blaise Pascals «The Infinite» (om universets uendelighet), Jean-Paul Richters «Siebenkäs» (en apokalyptisk drømmevisjon) og «Supernova», skrevet av Robert Kirshner til et vitenskapelig tidsskrift.
Plateselskapet Montaigne Naïve har gitt ut La legende d’Eer, mikset ned fra opprinnelig åtte kanaler til stereo. En nyere utgivelse på Mode Records i 2005 inkluderer visuell dokumentasjon på DVD.
Publisert 10. oktober 2008