Det rastløse geniet fra Queens (NO)

Historien om John Zorn er i stor grad sammenfallende med historien om New Yorks radikale musikkliv. Etter oppveksten i Queens har han hatt sin base i downtown Manhattan og vært en stilskapende husmaksimalist i den musikalske storfamilien som har frekventert klubber og kunstscener som The Kitchen, Knitting Factory, Brooklyn Academy of Music, Tonic og det nye Zorn-etablerte The Stone.Med plateselskapet Tzadik har han også eksponert verden ikke bare for sin egen musikk, men han makter å løfte frem og nærmest etablere trender innenfor eksperimentell musikk, for eksempel i en radikal jødisk kultur vi ikke har paralleller til her hjemme (glem Woody Allen!). Han har vært pioner i arbeidet med å eksponere Vesten for det ytterste venstre i japansk undergrunn, han initierte samarbeidsprosjekter mellom Tokyo og New York på tidlig nittitall som har ført til internasjonale gjennombrudd for artister som Ruins, Haino Keiji, Yamataka Eye og Otomo Yoshihide.

Dette er historien om en mann som er trofast til musikken og nekter å være med på medienes premisser: Han sluttet helt å uttale seg til pressen på et tidspunkt fordi han var lei av å bli feilsitert og fremstilt som sensasjonell ekstremist. Han sender konsekvent ikke plater til anmeldere. Dette er historien om en hodestups musikk- og filmelsker som pælmet ut kjøkkenet sitt for å gi etter for den stadig voksende platesamlingen. Å skrive om ham er like vanskelig som å forsøke å plassere musikken hans innenfor et eller annet. Hva den nå enn kan sammenlignes med, så høres den ut som den befinner seg utenfor; det være seg jazz, rock, klassisk eller easy listening.

I USA, der markedskrefter og salgstall rår nådeløst over all kunst, er det få avantgardister som klarer seg lenge utenfor de trygge havnene universitetsmiljøet gir. De fleste samtidskomponister med en viss pedagogisk innsikt blir værende i titulerte stillinger med kunstnerisk «frihet» til å skrive ufarlig musikk, godt egnet for et opptråkket system med standardbesetninger og kjente, klassiske konsertformater.

Men ser vi etter betydelige stilskapere blant amerikanske komponister, så finner vi outsidere som John Cage, Harry Partch, Conlon Nancarrow og Charles Ives. Det som er enklest å leve av er med andre ord ikke nødvendigvis det beste for kunsten. Å skulle forholde seg til ulvetilstandene «der ute» i dag er nærmest utenkelig og krever eksepsjonelt gode overlevelsesevner, talent og en stor dose energi.

De fire ovennevnte er alle døde. John Zorn (født 1953) er høyst levende og har nok energi til å holde New Yorks alternativscene på kokepunktet. (Hyperaktiv, sier noen, men det er nok bare et forsøk på å diagnostisere bort en, for mange, uoppnåelig evne til å få realisert sine kunstneriske prosjekter uten for mange kompromisser.) I dag regnes John Zorn som en levende legende. Han er en respektert og mye spilt komponist, ikke minst i USA. I 2006 mottok han den svært høythengende MacArthur Award – på folkemunne kalt «The Genius Grant» – som foruten heder og ære også gir 500 000 dollar rett i lomma.

Zorn er komponist, arrangør, multiinstrumentalist (først og fremst saksofonist), dirigent, platedirektør og -produsent. Stilen hans er postmodernistisk. Massiv bruk av sitater og nestensitater fra all slags musikk klippet ut av sin opprinnelige sammenheng utfordrer vårt forhold til autentisitet, opphavsrett og sjangertroverdighet. Uansett om musikken er skrevet for et klassisk ensemble eller en av hans egne pønkjazzgrupper, så er det ikke vanskelig å kjenne igjen denne altetende mannen med bibliotek på kjøkkenet istedenfor krydderhyller.

Mest karakteristisk er bruken av brå kutt: Musikken hopper fra hendelse til hendelse som om den var styrt av en løpsk fjernkontroll. Denne cut-up-teknikken kan føres tilbake til Stravinskijs Vårofferet og må ses i sammenheng med utviklingen innen film. Zorn legger heller ikke skjul på at han er svært inspirert av jump-cut-teknikk, hvor man fra en scene plutselig hopper litt fremover i tid slik at karakterene flytter seg brått til neste posisjon. Godard er en stor inspirasjon. En annen tidlig aha-opplevelse fikk Zorn av å høre på musikken til Warner Bros’ tegnefilmer for barn, løsrevet fra bildene.

Bandet Naked City, som oppsto i 1988, tar cut-up-estetikken helt ut. Publikum fikk sjokk av volumet, det fysiske og den sinnssyke timingen i musikken. Andre sider av Zorn er det drømmeaktige vakre som finnes på cd-en The Dreamers, hyllestarrangementer av alt fra Morricone til Messiaen, sekstitallsjazz med jiddisch-inspirerte melodier i gruppen Masada og signalstyrt tilfeldighetsspill som i verket Cobra. Essensielle musikere er Joey Baron, Greg Cohen, Dave Douglas, Fred Frith, Ikue Mori, Mike Patton og Marc Ribot. Flere av disse spiller i Bergen med Zorn i morgen. Få Zorn til operaen i Oslo neste gang!

John Zorn spiller tre konserter i Peer Gyntsalen, Grieghallen i Bergen lørdag 18. oktober. Maja Ratkje er komponist og musikkskribent i Morgenbladet.
Publisert 17. oktober 2008
This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.