Carla Bleys rulletrapp er en åpen sentrifuge.
 Carla Bley: Med surrealistisk jazzopera og stor inderlighet . |
«We want the world to know, however, that the devastation that this administration is wreaking is not in our name. It is not in the name of many people in this country,» skriver Charlie Haden i omslaget til platen Not In Our Name i 2004. Hadens Liberation Music Orchestra er et band som vil vise verden at America the Beautiful kan gjøres med Amazing Grace og samtidig være et politisk opprør mot det bestående. Bandet debuterte under Vietnamkrigen, og i likhet med krigshisserne repeterer de seg selv i konsept og ideologi.Det er Carla Bley som skriver for, dirigerer og spiller piano i orkesteret. Hun lar musikerne fylle halvklamme patriotiske sanger med ny inderlighet gjennom sine arrangementer. Resultatet er bemerkelsesverdig.
Carla Bley har sluppet en rekke album i eget navn. Det første er en klassiker med den besynderlige tittelen Escalator Over The Hill. Den surrealistiske jazzoperaen (Bley og tekstforfatter Paul Haines kaller verket en chronotransduction = å overføre tiden?) ble spilt inn i tidsrommet 1968–71 og utgitt som trippelvinylboks på plateselskapet til Jazz Composer’s Orchestra Association. Den ble takk og lov reutgitt på dobbelt-cd i samarbeid med ECM i 1998, rundt samme tid som det for første gang var aktuelt å rekonstruere en konsertversjon.
Ryktet forteller at den gode Bley hørte Sgt. Pepper og ville matche den. Ja vel? Men dette eklektiske overflødighetshornet har for lengst sprengt seg ut av forventninger om respektfull omgang med både jazzbegrepet og andre sjangrer, og omtales i dag som en merkestein for moderne jazzkomposisjon. Her er piler som i mine ører peker mot noe så forskjellig som Zappa, Can, Residents, Zorn, Mahavishnu Orchestra, Genesis og Portishead. Ser man seg over skulderen, trekker Escalator på alt fra Kurt Weill, Erik Satie, Gil Evans og Albert Ayler til Beatles, Broadway og filmmusikk (Carla Bley har senere vist seg sterkt inspirert av Fellini-filmkomponist Nino Rota, og har selvsagt også arrangert musikken hans). Listen over musikere og roller er lang og uoversiktlig, med Don Cherry, Charlie Haden, Sheila Jordan, Linda Ronstadt, Jack Bruce, Paul Motian, Carla selv og utallige andre. De gir sitt eget, kompetente språk til musikken slik at den lander trygt i all sin mangfoldighet. Sangerne har bakgrunn i fristil, rock og klassisk. Yngste solist er Carlas egen datter på fire år!
Jeg klarer ikke helt å hevde at dette er fantastisk musikk, men det er i alle fall enormt fascinerende. Verket rommer sirkus, absurditet og alvor. Kanskje er det også en hyllest til alle tings iboende repetisjonsbesvær? Det gjentatte, anmassende ropet «again and again» og stadig tilbakevendende situasjoner og musikalske motiver tyder på det. Originalutgivelsen er laget slik at vinylen looper slutten i det uendelige. Teksten ble forfattet i India. Partituret kan bestilles fra komponistens hjemmesider, som ligger under sidene til hennes eget plateselskap WATT. Skal jeg kjøpe det, tro? Uansett burde noen forsøke å sette det opp igjen («og igjen…!»). Hjemmesidene, som er laget og skrevet av Bleys nå voksne datter, er forresten svært morsom lesning.
Publisert 19. september 2008