Artikkel om støy i Dagens Næringsliv 2008
De lager musikk av gamle toaletter, knuste gitarer og feilkoblede instrumenter – og gjør suksess ute i verden.
(…)
Ny verden.
Maja S. K. Ratkje, først kjent fra prosjektene Spunk og Fe-mail, solodebuterte med albumet “Voice” i 2002. “Albumet, unnfanget og produsert med støtte av støygudfedrene Lasse Marhaug og John Hegre (Jazzkammer), plasserte ikke bare Ratkje på kartet, men løftet også hele den norske støyscenen opp til et helt nytt nivå av anerkjennelse”, skriver det anerkjente nettmagasinet Dusted i en nylig omtale av artisten.
Hennes siste album, “River Mouth Echoes”, er gitt ut på John Zorns prestisjeselskap Tzadik i USA.
– For meg var det en befrielse å kjent med støymiljøet. Jeg syntes de hadde en mye friere holdning til musikk enn jeg var vant med. I dag handler musikk for meg om å utforske alle mulige slags retninger, og jeg kaller meg ikke for “støyartist”, sier Ratkje.
I motsetning til flere andre i det norske støymiljøet, har hun klassisk bakgrunn, og har studert komposisjon ved Musikkhøgskolen.
– Da jeg gikk der, var ikke improvisasjon noe man snakket høyt om. Selv var jeg mer opptatt av lyden av musikk, og ikke bare noter.
Hun begynte å eksperimentere. Først senere skjønte hun at hadde drevet med noe som ble kalt støymusikk.
– Den gangen ante jeg ikke at det fantes noe støymiljø. Men da jeg ble kjent med Lasse, åpnet en helt ny verden seg.
– Hvorfor tror du støymusikken har fått så bra fotfeste i Norge?
– Jeg vet ikke helt. I Japan ble det jo stort som en reaksjon på det konforme samfunnet. Det ble en arena for å blåse ut, for å avreagere på all kontrollen. Kanskje det er noe som er likt der, mellom Norge og Japan? Kanskje vi nordmenn er litt for kontrollerte?
Lasse Marhaug tror det først og fremst skyldes at Norge er et lite land.
– Vi har et lite, men betydelig musikkmiljø, der folk har jobbet sammen. For det andre tror jeg scenen har blitt drevet frem av en gruppe aktive mennesker. Vi har hatt gode artister, våkne plateselskap og scener å spille på, mener Marhaug.
I dag er det konserter med støyartister i Norge nesten hver uke. Klubben Blå i Oslo har vært en viktig scene for støymusikere. Klubbkonseptet “Dans for voksne” og festivalen All Ears har vært viktig. Også i andre byer, kanskje spesielt i Stavanger, finnes det i dag støymiljøer.
Det kommer stadig nye utøvere til, og det finnes i dag flere plateselskap som utelukkende gir ut støymusikk.
– Jeg tror det norske miljøet også er blitt opplevd som veldig hyggelig og inkluderende. Jeg har selv vært veldig bevisst på å ta imot nykommere på en bra måte, sier Marhaug.
– Det har vært litt som med punkidealet: har du et instrument, kan du starte et band.
(…)