Fra Platehylla: Tomrommets mulighet (NO)

Otomo Yoshihide produserer popstjerner og lager spillefilmmusikk. Men som soloartist er han helt kompromissløs.

Otomo Yoshihide: Vet hva han gjør.

Rundt millennieskiftet dro jeg til Japan fordi jeg ville finne ut mer om japansk musikk generelt. Det som drev meg var en følelse av gjenkjennelse og derfor også nysgjerrighet etter å oppdage mer, en vedvarende interesse som omfatter både tradisjon og avantgarde. Sånn er det vel gjerne: Vi interesserer oss for det vi kan speile oss i. I alle fall var det et utgangspunkt. Siden jeg likte så mye ulik japansk musikk var det fristende å lete etter en slags essens, å undersøke om jeg fant en fellesnevner, eller noe som i mine ører kunne nærme seg det «ultimate japanske soundet». Jeg snakket med og lyttet til musikere og komponister fra vidt forskjellige miljøer, fra noise til gagaku. Vilt å tenke på at det jeg mest av alt kom til å forbinde med lyden av Japan faktisk er fravær av lyd!Et eget uttrykk på japansk beskriver det musikalske mellomrommet: Stillheten som gjerne bråker mer enn alle lydene som omslutter den. En slags ladet pause som gjør at musikken flyter videre, samtidig som her-og-nå-opplevelsen blir sterkt intensivert. Er det ikke slik vi gjerne omtaler japansk musikk, som ikke-lineær, utenfor konvensjonell tid? Dette musikalske fraværet av lyd kaller japanerne for «ma». I tradisjonelle trommerytmemønstre er noen av slagene ikke hørbare, men de er like fullt der, man skal bare tenke dem inni seg. «Ma» er en primær byggestein i japansk tradisjonsmusikk.

Og hvorfor skriver jeg dette når jeg skal introdusere Otomo Yoshihide? Han er ikke akkurat en utøver man forbinder med stillhet. Dessuten sier han selv at tradisjonsmusikken aldri har vært en del av hans musikalske dannelse, det gikk mest i sekstitallets populærkultur og jazz. Likevel fremstår han for meg med noe av det mest japanske jeg kan tenke meg av uttrykk. Jeg tror det har noe med hans holdning til musikk å gjøre. Få jeg kjenner har i den grad viet seg til musikken, på grensen til det selvutslettende – eller egoutslettende, om vi skal lage en riktigere og mindre klisjéfylt betegnelse – og så konsentrert i det de gjør. Hvis man tenker seg «ma» som holdning og trekker begrepet videre mot konsentrert lytting som premiss for musikkskapning, så er vi inne på noe. Konsentrert lytting kombinert med å forholde seg til tid på en ikke-lineær måte, det vil si at det ikke er en historie med tradisjonell spenningskurve som skal fortelles.

Otomo vet hva han gjør. Alt virker så ment. What you see is what you get. Elementene er renskårne. Lydkildene er konkrete. Harde linjer, skarpe kanter; kontroll, brutalitet. Stillhet også. Plasseringen av lydobjekter er avgjørende. Otomos instrumentale fundament er bygget rundt hovedinstrumentene gitar og platespillere. Disse behandler han med diverse fremmedlegemer, selvlagde objekter og en god porsjon kreativitet. Han opererer bredt i det japanske musikklandskapet. Blant annet har han et jazzensemble; han har også produsert en av Japans største populærartister, Yuki Saga, men den nye dobbeltutgivelsen fra Asphodel dokumenterer en usedvanlig grundig og kompromissløs soloutøver.

Publisert 29. august 2008

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.